Genero er for øyeblikket et av FriBits største prosjekter.
Genero er FriBits prosjekt for å skape et økosystem for produksjon og distribusjon som er bedre for artister og publikum enn det som fins idag. Det ønsker å skape et felles register over all fri kultur, samt å tilby en forretningsmodell for kultur som er fri.
Den tekniske utviklingen kan følges i prosjekthåndteringssystemet her.
Verk i registeret skal gjøres tilgjengelig for innholdsskapere og leverandører på et ikke-ekslusivt grunnlag. Enkelt fortalt vil det si at hvem som helst kan distribuere innhold, sålenge de betaler. For nye innholdsdistributører idag er det et nær uoverkommelig hinder å innhente tillatelser for alle åndsverk de ønsker å distribuere, og fører til at innovasjon går raskere hvis man lar være å innhente tillatelser. Ved å fjerne denne barrieren oppnår man flere fordeler:
- Skapere får verkene tilgjengelig overalt, beholder opphavsretten til egne verk og bestemmer selv betingelsene for distribusjon uten utilbørlig påvirkning fra distributøren. De slipper også å kriminalisere sine egne fans. De fokuserer på det de gjøre det de gjør best – å skape.
- Tjenesteleverandører får drastisk reduserte kostnader og risiko. De slipper å inngå avtaler, de vil alltid få “ja” så lenge de betaler. De slipper å betale lisensutgifter på forhånd, det er først når de selger at inntekter fordeles. De kan fokusere på det de gjør best – å skape en kanal mellom artister og deres publikum.
- Publikum får verkene gjort tilgjengelig overalt, etter egen preferanse. Siden samme innhold er tilgjengelig hos alle tjenesteleverandørene står de fritt til å shoppe etter de som gir dem den beste opplevelsen. Man kjøper heller ikke bare mediumet slik man gjør idag, men retten til tilgang til verket. Det vil si at man aldri mister verk man har kjøpt, eller må kjøpe nye etter hvert som nye distribusjonsteknologier kommer frem. Man slipper også å frykte å bli kriminalisert for å ta sikkerhetskopier eller lignende, siden alle verk har frie lisenser som garanterer rettigheter til ikke-kommersiell bruk.
Registeret vil tilgjengeliggjøre alle verk som er “frie”. Vi mener da eldre verk som er falt i det fri (Public Domain), pluss verk lisensiert med eksempelvis Creative Commons og GPL lisenser. I tillegg vil vi tilby en egen ikke-eksklusiv Genero lisens. Genero lisensen er en avtalelisens hvor opphavsmannen beholder råderetten over sitt eget verk, men på forhånd beskriver sine økonomiske betingelser som alle kan benytte seg av.
Genero er et stor prosjekt som består av mange komponenter for å skape et ikke-eksklusivt økosystem rundt fri distribusjon og gjenbruk av kunnskap og kultur. Dette inkluderer betalingsløsninger, lisens, register, standarder med mer. Standardiseringen av disse komponentene vil skje via organet Genero Initiative som vil bli lansert i slutten av 2010.
Presentasjoner av prosjektet kan du se her:
InWeave:
En fullstendig beskrivelse av Genero prosjektet og forskerprosjektet Intellectual Wealth and Value – samt et sett utvalgte anbefalinger ligger her:
NUUG:
http://www.slideshare.net/FriBit/genero-initiative-nuug-1872176
http://vimeo.com/6197566
FSCONS:
http://issuu.com/FriBit/docs/genero-fscons
http://vimeo.com/9205700
Prosjektet ble også nominert til NUUG prisen. Se nominasjonsteksten her:
http://www.nuug.no/prisen/kandidater-2009/genero.txt
onsdag 25. februar 2009, kl. 17:28
Jeg går ut fra at dere er kjent med reaktor som deichman jobber med:
http://minreaktor.wordpress.com/
Det virker som om det er en del likhetstrekk, og at ideen om fri tilgang er noe av det samme.
torsdag 26. februar 2009, kl. 11:21
Ja, vi har tittet på det. Forskjellen ligger i at Reaktor er en enkelt tjeneste basert på en egen database. Genero er et register som alle kan aksessere gjennom egenbygde tjenester. Med andre ord vil Reaktor kunne fungere som et interface til Generos register. Jeg regner med at vi tar kontakt med Reaktor underveis for å gjøre det enklere å samkjøre systemene.
onsdag 6. mai 2009, kl. 01:34
[...] knekker bare ved å sample noen få sekunder av opphavsrettsbeskyttet matriale. Under debatten ble FriBit’s Genero prosjekt presentert, til stor interresse for både deltagerne og av Daniel Cross. Vi har nå fått enda en [...]
søndag 6. september 2009, kl. 16:30
[...] 13. oktober regner jeg med at Svenn-Arne Dragly fra FriBit i foredraget sitt vil nevne prosjektet Genero, som nå snart er modent for “markedet”. PS: Når det gjelder ”Soga om Ramnkjell [...]
mandag 12. oktober 2009, kl. 11:04
Det er helt klart interesse for et alternativ til det eksisterende som bare funker for de som har mye fra før. Svært mange av artistene som Radio Nova spiller får ikke noe for radiospilling selv om de er medlemmer av Tono – pengene går stort sett til topp 40 artister noe som da ikke burde være hensikten. Eller er det faktisk det? Et speilbilde av resten av samfunnet der de som har mye får enda mer mens de som har lite får lite eller ingenting i det hele tatt.
– Yngve
onsdag 18. november 2009, kl. 00:00
Tack för en bra presentation på FSCONS! Jag är fortfarande inte riktigt övertygad om att projektet går ihop, men alla framåtsyftande idéer behövs.
Kika gärna in på http://www.digitalabibliotek.se – ett förslag vi väckt i Sverige. Vi får se om det tar fart här.
mandag 28. desember 2009, kl. 15:23
En kommentar til den ellers velformulerte presentasjonen av Genero-prosjektet på NUUG-møtet (Vimeo-videoen):
Ideen er basert på den grunnleggende misforståelsen at teknologisk utviklingen har gjort det mer eller mindre gratis å produsere musikk og film. Dette stemmer ikke, og er nok et resultat av teknologiromantikk kombinert med et ensidig fokus på distribusjon istedenfor produksjon. Det er ikke verre enn å sjekke credits-listen på en musikkinnspilling, rulletekstene på en film (eller tydeligst: budsjettene til de mest piratkopierte blockbuster-fimene fra “Max Manus” til “2012″), for å forstå at selv om enkelte tekniske løsninger er blitt mer tilgjengelige, så er det et stort apparat bak produksjonene.Det samme gjelder independent-filmer og smalere musikkproduksjoner, og ofte i enda større grad, fordi disse produsentene ikke har gigantenes muligheter til å tjene penger på produktplassering, merchandise etc.
Dette apparatet, stort eller smått, må finansieres på en eller annen måte. Hvis man aksepterer at kulturproduksjon skal kunne være mer enn en hobby, må det finnes budsjetter til å lønne artister, produsenter, manusforfattere, scenografer, regissører, teknikere, skuespillere, special effects-folk, studioer, reiser, hotell osv. Verken Jaga Jazzist-plater eller eller David Lynch-filmer kan produseres av én mann på hans laptop eller med et billig videokamera, slik det antydes.
Denne grunnleggende misforståelsen – at det er blitt nærmest gratis å produsere musikk og film – benyttes deretter som fundament for resten av argumentasjonsrekken. Grunnen til dette er muligens at Fribit hele tiden taler ut fra distribusjonsleddets interesser (IKT-bransjen, de lovlige og ulovlige fildelingsfasilitatorene) og konsumentenes våte drøm (gratis kulturprodukter), men mangler grunnleggende kunnskaper om produksjonsmekanismene.
Dermed dukker det også opp argumenter som at musikk- og filmbransjen kan sammenliknes med at Tine eide hele næringskjeden og tok seg betalt for “rettighetene til å benytte melken når en kokk lager mat med melk som en av ingrediensene”. Dette blir ganske absurd – for parallellen her vil selvsagt være at kokken stjeler melken, eller får den gratis fra The Pirate Dairy, som har lastet den ned fra Tine-bilene i nattens mulm og mørke…
Dermed fratar kokken Tine inntekter, og selv om han kanskje ikke liker Tine Meierier av politiske årsaker (eller mer trolig: fordi han liker å få ting gratis), fratar han i siste instans bøndene inntektsgrunnlaget deres, og bidrar til at de ikke har midler til å utvikle nye produkter. Eller fortsette med å produsere vanlig melk, for den saks skyld… 
For å vende tilbake til kulturproduksjon etter denne agrikulturelle digresjonen: Kan det da tenkes at Genero er basert på en misforståelse, en manglende innsikt i mekanismene bak produksjonen av kulturprodukter, som beskrevet ovenfor? Et slags teknologisk Utopia der musikk og film kan produseres på en laptop eller med et billig kamera fra Spaceworld?
Til slutt: Det eneste praktisk gjennomførbare alternativet til håndheving av opphavsretten (den frie kulturproduksjonens fundament) er allerede foreslått: At staten skal ta over finansieringen, sørge for budsjetter til musikk- og filmproduksjoner, lønne artister og filmskapere etc. Men dette innebærer et langt større demokratisk problem enn å frata pirater nettilgangen etter tre advarsler: Ønsker vi virkelig et samfunn der statsoppnevnte utvalg har enerett (monopol!) på å bestemme hvilken musikk, filmer og (etter hvert) bøker som skal bli produsert? Det ville være en svært farlig utvikling. Og hva skjer i så fall når FrP vinner valget om 4 eller 8 år og fjerner disse statstilskuddene igjen? Tror man da at en samlet kulturproduksjon som er tvangsflyttet ut av den generelle økonomien, kan flyttes tilbake igjen?
tirsdag 29. desember 2009, kl. 13:23
Ambi Valente, det var en lang og god post, jeg skal komme med et kjapt svar i denne omgang da jeg har en pode som løper rundt bena mine. Gå på http://www.inweave.org og les den forskersøknaden som er der. Nå har folk fra London School of Economics, Harvard og Berkley samt flere fra bibliotekene involvert seg, så hvis jeg har misforstått så har de også. Du avviser ganske markant at det går an å tjene penger på noe som er fritt, og alle forretningsmodellene som ligger rundt. Cory Doctorow er ikke bare en vellykket forfatter, han støtter også Genero (som du kan se på samme ovennevnte link), og Ghost 1-7 med NiN var det mestselgende albumet i 2007 (tror jeg det var) selv om det var fritt lisensiert. MySQL ble solgt for 1 mrd dollar. Bruk av frie lisenser er ingen hinder for vellykkede forretningsmodeller. Når det er sagt, så er ikke opphavsretten noen forutsetning for fri kulturproduksjon (kanskje heller motsatt). Her er to samfunnsøkonomiske artikler, en fra Norge (Telemark) og en fra USA (Harvard) som minner oss på om at formålet med opphavsretten er å stimulere til produksjon av kunnskap og kultur, og at eksisterende regime ikke er beste måten å gjøre det på.
http://issuu.com/fribit/docs/fildeling_av_musikk
http://issuu.com/fribit/docs/filesharing_and_copyright <– spesielt godt underbygd
Genero handler om avtalelisensiering. Istedet for at en musiker skal forhandle frem en eksklusiv avtale med samtlige distribusjonskanaler, eller selge sine rettigheter til et distribusjonsselskap og få katta i sekken tilbake – kan han selv føre opp sine økonomiske betingelser på en standardisert, maskinlesbar måte så hvem som helst kan formidle verket så lenge de overholder betingelsene. Hvem som helst kan remixe eller sample, så lenge de gir en andel av sine inntekter videre. Det er et ikke-eksklusivt system – mao veldig likt det som er idag, bare at svaret vil alltid være “ja” – det har mange positive konsekvenser for alle involvert. For distributørene betyr Genero redusert risiko, økt tilgang på metadata for å koble tilbud og etterspørsel, et komplett utvalg å basere sin tjeneste på, ingen up-front lisenskostnader med mer. For artisten betyr det at han beholder sine rettigheter istedet for å overføre dem, han bestemmer selv vilkårene og han får tilgang til flere forretningsmodeller enn hvis distributøren skulle bestemme. Han kan utnytte “Innovation happens elsewhere” fenomenet, hvis noen andre klarer å skape noe nytt og populært basert på hans verk som han ikke klarte selv, tjener han på det.
Everybody wins – bortsett fra eksisterende, sentrale distributører som har monopoler på innholdsdistribusjon idag. Vi vil lansere Genero Initiative en gang ila 2010, så får vi se.
Og som en PS, store hollywood produksjoner kommer heller ikke til å forsvinne, ref de ovennevnte artiklene. Fildelings har eksistert i 10 år, og MPAA rapporterer at dems medlemmer har hatt sitt mest innbringende år noensinne, de har passert 10 mrd grensa. De vil ikke forsvinne med fildeling, og de vil ihvertfall ikke forsvinne med Genero. Plate og filmbransjen har spådd dommedag i århundrer hvis den ene eller andre teknologien får lov å overleve, men de har aldri hatt rett. Hvorfor skal de ha rett denne gangen, og hvorfor skal vi ta dem på dems ord? Disse forslagene du lander automatisk på, enten destruksjon av demokratiet (hvilket overvåkning og kontroll av internett og andre kommunikasjonsformer vil medføre) eller statsstyrt kulturproduksjon er godkjente i min bok.
For meg, det eneste som vil fungere er å la markedet bestemme igjen, uten sterke statshåndhevde monopoler, uten kriminalisering av flertallet (som er umulig i et effektivt demokrati) er et effektivt marked. For å få konkurranse opp igjen, må distribusjonen konkurranseutsettes. Vi har et stort fokus også på produksjon, men da først og fremst Collaborative Based Peer Production (CBPP) og hybrid-modeller, som nevnt på InWeave forskerprosjektet.
Det har skjedd mye siden NUUG, og også siden FSCONS, og det er en god skvett som jeg ikke har snakket om siden det ikke har vært modent ennå. Vi prøver å kombinere fri kultur med forretningsmodeller, for det er det vi mener vil føre veien ut. Det gjenstår å se om vi lykkes, men vi akter å gjøre vårt ytterste.
PS. Jeg korrigerte posten din som beskrev. Vi har pt ingen rediger funksjon, skal se på det.
tirsdag 29. desember 2009, kl. 16:59
Hei Øystein! Jeg skal la de større og (for kulturprodusentene vesentlige) prinsipielle spørsmålene ligge, og bare nevne dem raskt: Hvorfor bør musikk og film være gratis? Hvorfor skal kulturfeltet være det eneste området der idéskaperne ikke kompenseres økonomisk/hvorfor skal skaperne av musikk, film (og snart e-bøker) være de eneste yrkesgruppene som ikke får betalt for sitt arbeid? Hvorfor skal vi behandle digitale filer prinsipielt annerledes enn andre produkter? Det fins da utallige eksempler på at ”ikke-fysiske produkter” anses å ha verdi, og dermed er ulovlige å kopiere – for eksempel representerer penger (også de som kun eksisterer som filer i nettbanken) og trikkebilletter verdi, fordi samfunnet har bestemt at det skal være slik, ikke fordi selve papiret eller datafilene er verdt noe. Dermed er det fullt mulig for samfunnet å bestemme at datafiler kan representere en verdi, og at de derfor ikke kan deles fritt. Dette har man jo faktisk gjort, og det er ingen politiske partier over sperregrensen som bestrider dette prinsippet – så diskusjonen handler nå om hvordan man håndhever kopieringsforbudet.
Når det er nevnt, går jeg rett på de praktisk/økonomiske misforståelsene:
Prinsippene bak Genero og liknende modeller er altså etter min mening basert på to feilslutninger: 1) At kulturproduksjon er blitt tilnærmet gratis pga. ny teknologi og 2) at mennesker er så ”moralske” at de er villige til å betale for kulturprodukter, selv om det eksisterer et ”gratis-supermarked” like ved siden av (altså at man kan fildele fritt, eller at alt materialet er fritt lisensiert).
Når det gjelder det første, kommer dette svært tydelig frem i Håkonsen/Løylands artikkel som du viser til. Så takk for den! Der står det: “Punktene 3 og 4 gir hint i retning av at det kan bli mye lavkostnadsmusikk av typen garasje, mikrofon og PC. Kvaliteten trenger ikke bli dårlig av den grunn.” Dette er et bevis på at forfatterne ikke vet noe som helst om hvordan musikk frembringes (hvis de da ikke faktisk ønsker at all musikkproduksjon skal være på et rent hobbynivå, og utelukke alle “større” produksjoner som involverer mer enn én person og hans laptop?). Det er langt fra all musikk som kan produseres på laptop – og selv da er det en selvfølge at opphavsmennene og -kvinnene skal kompenseres for arbeidet. I hvilken annen sektor ville man godtatt at menneskene med ideene, og de som finansierer virkeliggjøringen av dem, ikke får betalt? Hvordan filmbransjen skal klare seg med en laptop i en garasje, sies det ingenting om.
Dette vitner igjen om at forfatterne ikke har forstått mekanismene i produksjonsleddet. Regnestykkene de presenterer viser dette med all mulig tydelighet: Forfatterne tror at det er kopiering og distribusjon av CDer og DVDer som har vært hovedkostnaden ved kulturprodukter. Reality check: selv ved fysiske kopier som CDer utgjør plastikken bare en brøkdel. Resten er utgiftsposter som er vesentlige og høyst nødvendige, uansett om distribusjonen foregår fysisk eller på nettet: Leie av studio (eller investering i eget utstyr), lønn til alle som er involvert i prosessen, “redaktørfunksjonen” hos plate- og filmselskaper og forlag, promotering etc. Når det gjelder musikk handler dette om titusener, ofte hundretusener. For filmproduksjon handler det om millioner.
Når det gjelder den andre feilslutningen – at mennesker er så ”moralske” at de er villige til å betale for kulturprodukter gjennom frivillige lisenser etc., selv om det eksisterer et ”gratis-supermarked” like ved siden av – må jeg nok anklage deg for en smule naivitet. Det blir som om man fra i morgen av skulle fjerne alle trafikkregler, fartskontroller, skilt og fotobokser på veiene og tro at alle holdt seg til reglene likevel.
Nine Inch Nails-eksempelet er jeg også takknemlig for at du bringer på banen. Dette, samt det at Radiohead la ut et album til valgfri betaling, blir ofte trukket frem som eksempel på at fri lisensiering fungerer. Dette er også en grov misforståelse. Grunnen til at NIN og Radiohead kunne gjøre dette, er at de allerede var bygd opp til mega-status (med produksjoner finansiert av platebransjen!), og dermed kunne de benytte gratisfilene som PR og gjøre profitt på ”tilleggstjenester”. For eksempel ga Radiohead ut det samme albumet i knalldyre, fysiske luksusutgaver noen måneder etter at valgfri pris-stuntet var over. Dette var innbringende utgaver som fansen måtte ha, og som dermed dekket inn både produksjonskostnader, PR-stunt og mer til. Dette kunne de selvsagt aldri ha gjort hvis ikke klassikere som OK Computer allerede var gitt ut – basert på store investeringer i både produksjon og PR. Igjen: man må ikke utelate vesentlige deler av regnestykket!
Som nevnt et annet sted på disse sidene, tror jeg at disse misforståelsene kommer av at man ikke har satt seg skikkelig inn i hvordan kulturproduksjon fungerer. Det er kanskje naturlig, siden man har fullt fokus på distribusjonsleddet (i dette tilfellet IKT-bransjen). Men da mangler man en viktig brikke i puslespillet, så jeg anbefaler sterkt å oppdatere seg på dette feltet. (Kan misforståelsen muligens bunne i at man tror at prinsippene ved fri programvare automatisk kan overføres på alle andre bransjer?)
En muligens kontroversiell påstand til slutt: Tidligere var det deler av den multinasjonale platebransjen som tappet ”den gode kulturen” for ressurser og til tider utnyttet artister og opphavspersoner. Denne rollen er nå overtatt av IKT-bransjen. Det er ISP-er (Telenor etc.) og hardware-produsenter (Apple, Microsoft, Nokia etc.) som nå melker kulturprodusentene for alt de er verdt. At innholdet kulturprodusentene tilbyr er utrolig attraktivt, er tydelig, ellers hadde vi jo ikke hatt denne diskusjonen. En svært stor del av trafikken på Telenors nett er musikk og film – og hvor lenge siden er det du så en mobil-reklame der ikke musikk var det sentrale salgsargumentet? Alt dette ville ha vært en naturlig, fruktbar symbiose – om IKT-bransjen var villig til å betale for innholdet, eventuelt sørge for at kundene deres gjorde det. Det er de dessverre ikke, og motivene er økonomiske. Selvsagt skal man sørge for at ikke lovlydige borgere “overvåkes”, men når man ikke engang er villig til å stenge tilgangen til en domfelt heleri-sentral som The Pirate Bay, viser dette med all tydelighet at personvernargumentet kun er et skalkeskjul.
fredag 19. februar 2010, kl. 12:28
@ Ambi Valente: Knut Løyland har skrive ein bloggkommentar på Olav Torvunds blogg der han peikar på to uomtvistelege fakta:
1) “I følge http://www.nrhf.no/ kostet en Tandberg TB9000X i januar 1975 3495 kroner. Bruker vi gjennomsnittlig konsumprisindeks for 1974 som utgangspunkt, skulle det bli ca 18300 kroner målt i 2009-kroner.”
2) “Dessuten bidrar jo det faktum at det ikke fantes distribusjonskanaler for uavhengige selskaper til å styrke vår argumentasjon ytterligere: I dag finnes jo distribusjonskanaler for uavhengige selskaper, bl.a. over Internett, og til svært lave kostnader.”
http://blogg.torvund.net/2010/01/16/samfunns%C3%B8konomer-ser-pa-opphavsrett/
fredag 23. april 2010, kl. 07:47
Nå fant jeg ut hvor jeg hadde sett denne logoen før. Den ligner veldig på den fra public=online iniativet: http://publicequalsonline.com/
tirsdag 27. april 2010, kl. 11:47
Se der ja. Det er vel minuset med en logo som er ganske enkel i formen – sannsynligheten for at noen har laget/tenkt noe liknende er større.
fredag 25. juni 2010, kl. 08:11
Logo-likheten med public=online kan ha vært et uhell, men likheten med copyright-c’en er vel ikke tilfeldig?
Anyway, spennende å følge med på hvordan alternative modeller for lovlig innholdsdistribusjon med betaling til skaperne av musikken kan bygges opp.
søndag 27. juni 2010, kl. 20:54
Nei, likheten med copyright-c’en er ikke tilfeldig. Genero er jo et slags alternativ til tradisjonell opphavsrett, så noe av tanken er at logoen kan brukes som et alternativ til å merke verk, i likhet med Creative Commons-logoen.
mandag 23. august 2010, kl. 21:42
[...] the Audiovisual and Multimedia where Pål Lykkja and Øystein Jakobsen from Norway presented the Genero project – which deals with what they call the stalemate of intellectual property right. Genero is a part [...]
mandag 4. oktober 2010, kl. 15:58
[...] IFLA-konferansen i Göteborg nylig sto blant annet det norske planlagte registeret Genero på programmet. Jeg sakser fra [...]
mandag 10. september 2012, kl. 13:34
[...] å lage distribusjonsmodeller som gjorde opphavsretten mindre relevant. Prosjekter som FriBits Genero forsøker dette. Det er, som Meisingset skriver, mulig å bruke lovlige forretningsmodeller. [...]