Fri kultur eller proprietær kultur:
Hva er bibliotek-sektorens rolle i tilrettelegging av fri kultur?

Av Thomas Gramstad, thomas@efn.no og Øystein Jakobsen,
oystein.jakobsen@fribit.no.

Bibliotekaren nr. 12 2009

Denne artikkelen har Creative Commons cc-by-sa fribrukslisens.

http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/no/

Bibliotekene er en manifestasjon av en grunnleggende målsetning om
å sikre samfunnet tilgang til mest mulig kunnskap og kultur. Dette
er en målsetning som også deles av organisasjoner som EFN og
FriBit. Vi vil i det følgende ta opp først noen prinsipielle
betraktninger om fri kultur vs. proprietær kultur, deretter vil vi
drøfte praktiske løsninger, spesielt med utgangspunkt i
Genero-prosjektet, som vi tror vil kunne innebære en vesentlig
styrking av økosystemet for fri kultur og digitale kultur- og
kunnskapsallmenninger.

Vi håper at denne gjennomgangen vil føre til økt bevissthet om og
engasjement innen biblioteksektoren for problemstillinger og
diskusjoner i forhold til fri kultur og proprietær kultur. Vi
håper også at bibliotekene vil ha en aktiv og ledende rolle i å
fremme og styrke fri kultur, og ikke minst — at institusjoner og
enkeltpersoner innen sektoren vil støtte, følge opp eller delta i
Genero-prosjektet.

Opphavsrett og delingskultur

Fri kultur og proprietær kultur er relativt nye begreper, og er
tett knyttet til opphavsretten og dens historie. En kort
historisk skisse:

I 1709 ble Statute of Anne innført for å stimulere til nyskapning
(men også for å gi kronen/staten anledning til å stoppe eller
forhåndssensurere trykking og utgivelse av bøker), gjennom å
beskytte forfattere mot at utgivere solgte bøker uten å betale
forfatteren.

I 1784 ble følgende nedfelt i den amerikanske grunnloven[9]:
«To promote the Progress of Science and useful Arts, by securing
for limited Times to Authors and Inventors the exclusive Right to
their respective Writings and Discoveries.» Dette midlertidige
monopolet krevde registrering, hadde en varighet på 14 år og
gjaldt i effekt kun for kommersiell bruk.
Siden har opphavsretten fått større og større inngripen på
kunnskaps- og kulturområdet[10]. Etter stadige utvidelser av
opphavsrettens vernetid har ingen verk produsert etter 1922 falt i
det fri. I takt med at opphavsretten har fått større omfang og
påvirkning har det vokst frem en motkultur til «Copyright» som
har fått tilnavnet «Copyleft».

I programvarens begynnelse eksisterte ikke begrepene «fri
programvare» eller «proprietær programvare»/»produsenteid
programvare», det var kun «programvare». I 1980 økte US Copyright
Office omfanget av copyright til å omfatte programvare, på lik
linje med f.eks. bøker og musikk[11], noe som førte til at mye de
facto åpen programvare og den eksisterende delingskulturen rundt
denne ble svekket, og at det vokste frem mye lukket programvare.
Dette var det ikke alle som satte like stor pris på, og i 1985 ble
Free Software Foundation stiftet av Richard Stallman[12]. FSF
lanserte GNU-prosjektet og GPL-lisensen, som garanterer de fire
friheter[1]:

Friheten til å bruke
Friheten til å distribuere kopier
Friheten til å studere og endre
Friheten til å distribuere endringer

GPL-lisensen har en betingelse: Dele på like vilkår. Dersom man
benytter fri programvare som utgangspunkt for å lage ny
programvare (dvs. endre programvaren og lage et avledet verk), så
kan man ikke lukke det avledete verket — det avledete verket må
deles på samme vilkår som originalverket. Med andre ord,
GPL-lisensen gjelder for alle avledete verk, som må distribueres
på samme vilkår som originalen, slik at det som tilhører
delingskulturen eller allmenningen for fri programvare med
GPL-lisens ikke kan tas ut av den. Dette bidro til at mengden fri
programvare vokste, og idag er fri programvare en
milliardindustri, og det finnes f.eks. 230 000 forskjellige fri
programvare-prosjekter bare på nettstedet sourceforge.net[13].

Napster-saken i 1999 ble et vendepunkt. Platebransjen ble tilbudt
1 milliard dollar for at Napster skulle få fortsette, men bransjen
sa nei og begynte å saksøke. Det som kanskje ikke er like kjent,
er at på 18 måneder ble Napster historiens største bibliotek av
musikk, og det ble skapt gratis. Wikipedia ble opprettet i 2001,
og på fem år ble historiens største oppslagsverk skapt — også
dette gratis. Creative Commons ble opprettet i 2003 av Lawrence
Lessig og har, inspirert av GPL-lisensen, laget et fleksibelt
system for frie lisenser[14] beregnet for «ikke-kjørbare
åndsverk», altså tekst, musikk, bilder, video etc.

Bibliotekenes dilemma

Bibliotekene har fått et lovfestet unntak fra opphavsrettens
enerett på bruk, og kan fritt låne ut åndsverk uten å be om
tillatelse. Problemet er at bibliotekenes unntak fra opphavsretten
ikke gjelder kopiering, og at i en digital verden er enhver bruk
også en kopiering. Man har forsøkt å omgå problemet med
kopisperrer, rettighetsbegrensninger med mer, men brukerne har
beveget seg forbi slike hindringer. Kommersielle aktører har både
ressurser til å utvikle attraktive løsninger, og anledning til å
fremforhandle avtaler med innholdsleverandører. I tillegg kan nye
tjenesteleverandører teste opphavsrettens grenser og levere det
kundene vil ha, der hvor bibliotekene ikke kan bevege seg i lovens
gråsoner. Bibliotekene har heller ikke de ressursene som trenges
for å lage nye og grensesprengende kanaler. Befolkningen går i
full fart inn i den digitale hverdagen, mens bibliotekene sliter
med å følge etter.

Her kommer frie lisenser og åpne grensesnitt inn. Hvis et verk er
lisensiert med en fri lisens er det langt enklere for bibliotekene
å navigere. Begrensningene er både få og tydelige, og bibliotekene
får dermed muligheten til å lage nye tjenester og grensesnitt.
Problemer med ressurser og utviklingstakt er fortsatt tilstede,
men det kan løses ved at bibliotekene fokuserer på kjernetjenester
som katalogisering, registrering og tilrettelegging, og lar andre
skape kanaler på deres infrastruktur.

Fri kultur eller proprietær kultur?

Både under IKT-Norges seminar om IKT-politikk og under «Dele –
Ikke stjele»-seminaret, stilte Øystein Jakobsen spørsmålet om
hvorvidt kunnskap og tanker skal være eiendom. Høyre og
Fremskrittspartiet svarte at «patenter er viktige for ellers kan
ikke selskaper tjene penger» — og Arbeiderpartiet svarte med at
«artisten har lagt tid og energi i sangen sin, like mye som en
mann som bygger et hus — begge er eiendom».

Dersom politikere og samfunn glemmer den opprinnelige intensjonen
til opphavsrett og patenter, nemlig å stimulere til kunnskaps- og
kulturutvikling, og heller ser på disse mekanismene som
ufravikelige naturrettigheter og eneste mulige måte å sikre
inntekter for skapere, utøvere og produsenter, da er det kort vei
til å få programvare- og metode-patenter i Norge, permanent
vernetid, samt enda strengere mekanismer for å kontrollere at
ingen bryter med opphavsrettsinnehaveres altomfattende
«eiendomsrettigheter» — uansett hvilke konsekvenser dette måtte
få for Internett, teknisk utvikling og innovasjon, og
grunnleggende menneskerettigheter.

Begrepene Copyright og Copyleft[2] kan stilles opp mot hverandre.
Noen eksempler på dette er Richard Stallmans foredrag om
«Copyright vs. Community»[3], eller Lawrence Lessigs beskrivelse
av «Free Culture vs. Permission Culture»[4]. Copyright er et
amerikansk begrep som er snevrere enn det norske/europeiske
begrepet opphavsrett. Copyright tilsvarer omtrent det som i
europeisk opphavsrett kalles de økonomiske rettighetene, og da
spesielt i forhold til eneretten til eksemplarfremstilling. På
norsk kan vi snakke om fri kultur vs. proprietær kultur. Fri
kultur innebærer at deling er tillatt. Det gjelder deling av
verket i uendret form, men helst også rett til å endre verket og
dele endringene (dvs. deling av avledete verk), og det kan også
omfatte retten til å ta betalt for delingen (kommersiell
deling/distribusjon).

Dette blir da essensen:
Om vi beskriver den ene siden som Copyright, «Permission Culture»
eller proprietær kultur har denne følgende fellesnevner: Kunnskap,
uttrykk og ideer er (eksklusiv) eiendom. Den andre siden er da
Copyleft, «Free Culture» eller fri kultur, dvs. de som mener at
tanker og ideer er delt og tilhører alle.

Tilhengerne av proprietær kultur har store ressurser tilgjengelig
for å spre sitt budskap, og har lykkes veldig med det. Tilhengerne
av fri kultur har ikke de samme ressursene, og selv om vi kanskje
er flere i antall så er vi spredt og arbeider litt her og der.
Innen programvare har Copyleft fått et godt fotfeste, men det er
ennå et godt stykke igjen. Målsetningen er ikke et samfunn der
eierskap over kunnskap og ideer er en verdi i seg selv, men et
samfunn der alle kan skape og dele fritt.

Copyleft trenger å få et ansikt. KrevSvar-kampanjen[5] er et
eksempel på dette, der FriBit og EFN samlet argumentasjon og
spørsmål og kondenserte dem ned i konkrete krav og spørsmål rettet
til de politiske partiene. Det er viktig at delingskulturen i
Norge har talspersoner utover programmerere, og «pirater» som lett
kan avfeies, og som effektivt kan føre debatten inn på viktige
prinsipper og konstruktive spor. Dette bør også være et naturlig
interesse- og innsatsområde for bibliotekarer og alle andre som
jobber med spredning av kultur og kunnskap.

Et styrket fokus på fri kultur kan løse mange av bibliotekenes
problemstillinger rundt opphavsrett, i tillegg til at fri kultur
er en verdi i seg selv.

Genero-prosjektet

Genero er et fri programvare-prosjekt igangsatt av FriBit for å
etablere flere sett med forretningsmodeller som både ivaretar fri
tilgang til kultur og kunnskap gjennom distribusjon av åndsverk
med frie lisenser, og at de som skaper åndsverkene kan få betalt
ved å velge en modell som passer for dem, innenfor systemet.

Det Genero gjør mer enn noe annet, er å fokusere og samle
Copyleft, eller fri kultur. Alt av fritt materiale kan bli
tilgjengelig uansett hvor du går — ikke bare ett sted, men alle
steder. Både selve registeret og økosystemet rundt tilrettelegger
for at de som ønsker at tanker og ideer, programvare, musikk og
film skal deles fritt og bygges videre på høster enorme fordeler
via Genero. Både i form av økt anerkjennelse og distribusjon, men
også ved å tilrettelegge for eksplosive forretningsmodeller med et
minimum av «overhead» — jfr. begrepene «Long Tail»[6] og
«Innovation Happens Elsewhere»[7]. Eksklusive
distribusjonsrettigheter, DRM og proprietære løsninger er ikke
tillatt i Genero.

Genero skaper et økosystem for fri kultur, på lignende måte som
Internett har skapt et økosystem for fri kommunikasjon. Genero
skal:

* Gjøre fri kultur mer tilgjengelig enn proprietær kultur
* Muliggjøre forretningsmodeller for fri kultur

Sentralt i Genero er Genero-registeret. Det kan registrere og
lenke til ethvert verk i verden som er fritt lisensiert, på en
standardisert måte.

Funksjonsbeskrivelse

Beskrivelse av hvordan Genero fungerer for sine brukere:

En opphavsperson registrerer sitt verk i Genero-registeret.
Vedkommende spesifiserer så på forhånd hvilke økonomiske
betingelser man vil skal gjelde for distribusjon av verket. Hvem
som helst kan da distribuere verket uten å måtte be om tillatelse,
så lenge de overholder de økonomiske forpliktelsene. Dette er
dermed ikke-eksklusiv distribusjon, mye likt avtalelisensiering
eller Amazon’s «Click-to-accept». Hvem som helst kan også forsyne
seg av verk i Genero-registeret, på betingelse av at man
attribuerer alle verkene man kopierer fra. Med attribuering menes:

* Man skal navngi og referere verkene i henhold til medium og
kontekst (henvisning under et bilde, rulletekst på film etc.)

* Man skal lenke til opprinnelsesverkene og beskrive relasjonen
(inspirert av, oversatt, samplet…)

* Man skal sette på en inntektsfordeling (revenue-share) etter
Generos «Attribution guidelines».

Slike ikke-eksklusive rammebetingelser som er enkle å forholde seg
til vil lage en eksplosjon av nye kanaler og tjenester. En
distributør trenger ikke bruke tid og energi på å fremforhandle
avtaler, trenger ikke betale på forhånd, eller forholde seg til en
risiko ved å ikke få tillatelse. Distributøren kan bare forsyne
seg av alt som er registrert, og så betale en andel av omsetningen
videre ut fra hva som er spesifisert i betingelsene som er satt av
opphavspersonen. Alle kan fritt skape nye verk basert på andre
verk, mot at de navngir og refererer hvem de har kopiert fra, og
gir dem en andel av inntektene som bestemt på forhånd.

Dette vil gjøre det attraktivt for nye skapere å delta. De bare
gjør det de gjør best — å skape — deretter lar de andre ta seg
av distribusjonen. Aggregatorer, distributører og
betalingsformidlere vil fasilitere alt, men uten å være
«gatekeepers» som ekskluderer eller bestemmer betingelser og
begrensninger. Alle verk og arbeider som distribueres via Genero
har ikke-ekskluderende rettigheter — altså frie lisenser på alt,
ingen har enerett til distribusjon — og konkurranse gjør dermed
at de beste tjenestetilbyderne vinner. En god sammenligning er
bredbåndsleverandører: De konkurrerer med hverandre på service,
pris og kvalitet — men uansett hvem du registrerer deg som kunde
hos får du den samme tilgangen til Internett.

For sluttbrukeren vil det oppstå en eksplosjon av nye kanaler.
Istedenfor nå, hvor aktører bruker årtier på å bestemme seg for om
man skal slutte å saksøke nye kanaler og konkurrenter, og heller
begynne å tilby det kundene ønsker, vil distributørene i Genero

konkurrere på tilgjengelighet, målgruppe, tjenestetyper, service,
med mer.

Systemet legger også opp til en intim kobling mellom skaper og
publikum, slik at rollen lett reverseres og skillet mellom skaper
og bruker/konsument kan bygges ned og viskes ut.

Systemet gjør det også mulig å ta betalt for fri programvare. Man
registrerer et verk, f.eks. OpenOffice.org, med en Genero-lisens i
tillegg til den lisensen verket har fra før. Dette gjør det mulig
å sette forretningsmodeller på frie verk. Man KAN hente det fra
hvor som helst, men innenfor Genero er det mulig å få betalt.

Forretningsmodellene kan være alt fra at offentlig etat betaler
prisen på verket fordi det er bare rett og rimelig, eller at man
setter opp en revenue share mellom distributør og skaper, hvor
skaperen sier at «hvis du klarer å samle inn penger for meg så kan
du beholde 30%». Det er mange som ønsker å betale for programvare
de opplever gir dem verdi, men barrieren mellom verdi og betaling
er idag veldig høy.

Generos komponenter og støttespillere

Genero består av flere komponenter:
- Et register med tilhørende API’er
- En Genero-lisens
- Retningslinjer, standarder og regler
- Betalingsformidling

I tillegg kommer økosystemet rundt, som består av aggregatorer,
distributører, skapere og mottakere. Det som knytter disse
aktørene sammen er standardiseringsorganet Genero Initiative, som
har ansvar for ovennevnte regler og retningslinjer.

Genero-modellen har blitt presentert for flere kjente personer, og
har fått støtte fra bl.a.:

* Matt Mason, forfatter av The Pirates Dilemma,

http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1953

* Daniel Cross, regissør for EyeSteelFilm,

http://www.rushprint.no/2009/5/rettighetshavere-vil-feile-totalt

* Brett Gaylor, grunnlegger av Open Source Cinema og regissør av
Rip! – A Remix Manifesto

* John Buckman, eier av Magnatune.com,

http://blogs.magnatune.com/

* John maddog Hall, Executive Director of Linux International,

http://en.wikipedia.org/wiki/Jon_Hall_(programmer)

Vi håper at mange aktører i biblioteksektoren vil ta en aktiv
rolle i Genero-prosjektet[8]. Bibliotekene har en naturlig rolle i
et prosjekt med formål å tilgjengeliggjøre fri kultur, og besitter
nøkkelkompetanse om temaer som f.eks. behandling av metadata,
identifisering og verksbeskrivelse. Vi ser også et stort
potensiale i en kobling mellom registrering i Genero og
pliktavlevering, noe som vil bidra til å sikre kulturarven når
digitalt innhold er i konstant forandring. Vi oppfordrer alle
interesserte om å kontakte oss for ytterligere informasjon.

Kilder og referanser

[1] Hva er fri programvare?

http://www.friprog.no/fri-programvare/

[2] Copyleft

http://en.wikipedia.org/wiki/Copyleft

[3] Copyright versus Community in the Age of Computer Networks

http://www.gnu.org/philosophy/copyright-and-globalization.html

[4] Lawrence Lessig: Free Culture (kap. 12)

http://efn.no/freeculture/freeculture.html#2_3_2

[5] Krev Svar-kampanjen

http://krevsvar.no/

[6] Den lange halen

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Long_Tail

[7] Innovation Happens Elsewhere

http://www.dreamsongs.com/IHE/IHE.html

[8] Genero og Norsk Bibliotekforening:

http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1953

[9] http://en.wikipedia.org/wiki/Copyright_Clause

[10] http://en.wikipedia.org/wiki/Copyright_Term_Extension_Act

[11] http://en.wikipedia.org/wiki/Software_copyright#History

[12] http://en.wikipedia.org/wiki/Free_Software_Foundation

[13] http://en.wikipedia.org/wiki/SourceForge

[14] Creative Commons Norge

http://www.creativecommons.no/

Mer om Genero:

http://www.slideshare.net/FriBit/genero-initiative-nuug-1872176

http://vimeo.com/6197566 (video)
http://fribit.no/prosjekter/genero/ (prosjektets hjemmeside)

—-

Thomas Gramstad er leder for EFN. Øystein Jakobsen er leder i
FriBit og prosjektleder for Genero.

Viktig prinsippavklaring: Nettaviser har samme rett til å beskytte sine kilder som papiraviser.

11. Oktober skrev Dinside.no artikkelen Kan du finne dette? som handlet om oldtidsfunn. En bruker under pseudonymet «Finneren» skrev da at han fant selv en runestein, men siden han mente at finnerlønnen som staten ga for slikt var en vits ønsket han heller å selge steinen på Ebay. Hedmark Politidistrikt fattet interesse og sendte et krav til Aller Internett om å utlevere personalia om debattanten, men Aller Internett nektet. De mente at brukeren var beskyttet av kildevernet som all presse nyter, og ønsket ikke å utlevere informasjon om vedkommende av frykt for konsekvensene hvis ingen kan delta anonymt i deres nettforum.

Aller Internett ble dømt til å utlevere personinformasjonen både av Tingretten og Lagmannsretten, men Høyesterett var enstemmig i sin beslutning om at kildevernet gjelder, og at Aller Internett ikke må utlevere sin debattant «Finneren».

Temaet om utgravinger på private tomter og konsekvensene av å oppdage oldtidsfunn har lenge vært et sårt tema, og som en konsekvens av debatten i forumet skrev Dinside.no en ny artikkel med tittelen Staten betaler arkeologi. Det er av absolutt betydning at brukere har anledning til å delta anonymt, hvis ikke vil det gå alvorlig ut over ytringsfriheten. Nå som mye av vår kommunikasjon går over nett, må også de samme prinsippene gjelde der. At etterforskning av kriminalitet har måttet vike for grunnleggende borgerrettigheter er ikke noe nytt, og prinsipper må gjelde uansett medium.

Dommen er blant annet omtalt i VG, Journalisten, E24,  Digi.no og Norsk Redaktørforening.

Oppdatering: Dommen er grundig gjennomgått av jurist, rettighetsforkjemper og blogger John Wessel Aas i bloggen Uhuru.

Det er nå mulig å betale medlemsavgiften til FriBit med SMS igjen, men vi har fått et nytt telefonnummer du må sende SMS til, nemlig 2434.

For å betale medlemsavgiften på 50 kroner kan du sende kodeord FRIBIT MEDLEM til telefonnummer 2434.

Sintel er den nyeste open source-animasjonsfilmen fra folkene bak 3D-programmet Blender. Etter syv måneders utvikling og et budsjett på 400 000 euro ble filmen sluppet i det fri i slutten av september.

Filmen handler om en ung jente som leter etter sin beste venn, den lille dragen Scales, som har vært en følgesvenn gjennom godt og vondt. Hun møter Scales i hjembyen mens hun leter etter mat i søppeldunker og den lille dragen faller ned på et tak og brekker vingen. Jenta hjelper Scales og knytter seg fort til den lille krabaten, men en dag blir han borte og en lang søken står foran henne i håp om å få sin venn tilbake.

Filmen ser dere her (mer informasjon følger nedenfor videoen):

Hele filmen er laget med Blender og har vært med på å dytte hele produksjonsplatformen fremover ved at versjon 2.5 har blitt utviklet vis-à-vis nye behov som dukket opp under produksjonen. Prosjektet har blitt ledet av Ton Roosendaal som er skaperen av Blender og som har stått bak de to tidligere filmene til Blender Foundation, Big Buck Bunny (en morsom film om en kanin i krangel med tre ekorn) og Elephant’s Dream som var verdens første velkjente film med åpen kildekode.

Sammen med et team på 10 artister og 3 programvareutviklere ble filmen realisert takket være donasjoner fra en rekke enkeltpersoner og sponsing fra blant annet Netherlands Film Fund, DivX og Jan Morgenstern. Sistnevnte står også for soundtracket til filmen.

Hva er Blender?

Blender er en fri programvarepakke for 3D-utvikling. Bak programvarepakken står Blender Foundation, en ikke-kommersiell organisasjon som holder oversyn med utviklingen og promoteringen. Pakken er lisensiert med en GPL-lisens og regnes for å være på nivå med tilsvarende programvarepakker som 3DS Max og Maya på enkelte områder.

Den nyeste versjonen av Blender finnes nå i en beta, og det anbefales alle med en liten 3D-artist i magen å prøve ut både den nye betaversjonen og den stabile versjon 2.49. Begge kan lastes ned fra Blenders hjemmesider. Betaversjonen har ennå ikke like mye dokumentasjon eller like mange guider som versjon 2.49, men har til gjengjeld et mer intuitivt brukergrensesnitt. Mye er dessuten ganske likt mellom de to versjonene, så hvis du legger litt tid i det, og søker litt rundt på nettet, kan guider til versjon 2.49 fint hjelpe deg også med versjon 2.5.

3D-versjon på vei

Sintel har blitt sluppet med en Creative Commons Navngivelse-lisens og er selvfølgelig også tilgjengelig som nedlasting i full HD fra Sintels hjemmesider. I tillegg er det nå gitt ut en DVD-boks av filmen som også inneholder alt råmaterialet, slik at du kan bygge videre på filmen ved for eksempel å bruke karakterene i egne prosjekter eller ved å lære av teknikkene som er brukt i filmen. Disse blir trolig også lagt ut på nettet med tiden, slik som det er gjort for Big Buck Bunny og Elephant’s Dream.

Vi anbefaler alle å investere i DVD-boksen eller eventuelt donere til Blender Foundation dersom du likte filmen og ønsker å støtte liknende prosjekter i fremtiden.

I tillegg til støtten filmen har fått av sponsorene nevnt ovenfor har nå Amsterdam Cinegrid consortium gitt beskjed om at de vil gi støtte til å lage en stereo-4k-versjon. Det er altså en versjon med oppløsning på 3840 piksler i bredden og med ekte 3D-støtte av typen man ser på kinoer i dag.

Det nærmer seg ett år siden den tverrpolitiske kampanjeorganisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet ble stiftet. I den anledning inviteres det til seminar og årsmøte torsdag 4.november på Håndverkeren i Oslo.

Vis gjerne at du kommer ved å fylle ut skjemaet nederst i dette innlegget eller ved å bli med på arrangementsiden på Facebook.

Tid: Torsdag 4. november
Sted: Håndverkeren Kurs og Konferansesenter, Oslo (se kart)

Program

Kl. 15:00
Velkommen
v/ Lars-Henrik Paarup Michelsen, leder av Stopp DLD

Kl. 15:15
Hva er status for DLD i Europa
v/ Axel Arnbak, Policy strategist, Bits of Freedom (Nederland)

Kl. 16:00
4 x 10 minutter: ”Hva er egentlig problemet?”

1. Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet
2. John Christian Elden, advokat
3. Merethe Baustad Ranum, kommunalråd for Høyre i Trondheim
4. Frode Lillebakken, Tele2

Kl. 16:50
Spørsmål til innlederne fra sal og nett
(forhåpentligvis får vi streaming på plass)

Kl. 17:45:
Slutt seminar / kaffepause

Kl. 18:00 – 20:00

Årsmøte i Stopp DLD

• Vedtekter
• Politisk uttalelse
• Valg av styre
• Eventuelt

For mer info, besøk Stopp Datalagringsdirektivets egne hjemmesider.

Oxcars er en Spansk festival for fri kultur som er arrangert i samarbeid mellom Exgae og Free Culture Forum. Hele festivalen streames live her. Foreløpig er streamen kun tilgjengelig på Spansk, men dette vil bli oversatt snarlig.

Undertegnede er på festivalen nå, og har aldri opplevd noe lignende tidligere! Dette anbefales for alle i FriBit!

«Gradert respons» har blitt det norske tilnavnet på den nye fildelingsloven HADOPI i Frankrike. Loven er utformet slik at man først får en advarsel fra sin egen nettleverandør dersom noen anklager deg for å ha drevet ulovlig piratkopiering. Deretter vil du få enda en advarsel, og ved tredje og siste advarsel sendes du til en dommer som bestemmer om du skal utestenges fra Internett. Dersom dette skjer, vil du ikke lenger ha tilgang til nettbank, lånekasse, telefonkatalog, sosiale medier, e-post eller noe annet som har med nettet å gjøre. I hvert fall ikke hjemmefra.

Loven er nå iverksatt og i følge Ars Technica sendes 25 000 advarsler ut daglig. Antallet skal visstnok økes til 150 000 i løpet av et par uker.

For et par uker siden fikk loven kritikk fra noe uventet hold. På en sikkerhetskonferanse i Frankrike, med deltakere fra statlige sikkerhetstjenester i ulike land, skal visstnok en rekke personer fra amerikanske NSA ha skjelt ut franske kolleger for å ha latt loven innføres i Frankrike. Årsaken er at NSA frykter en kraftig økning i bruk av kryptografi og andre hjelpemidler for å skjule fildelingstrafikk. Dette mener de vil gjøre det vanskeligere å peke ut kriminelle med langt mer alvorlige planer.

Allerede nå er visstnok teknologi for å unngå HADOPI blitt svært utbredt i Frankrike.

Den franske presidenten, Nikolas Sarkozy, var tidlig en stor forkjemper for HADOPI-loven. I en uttalelse han rettet til Vatikanet og Paven nylig, har han tatt til orde for at Frankrike bør få enda større kontroll over Internett. Etter de store streikene i Frankrike kan det nå bli spennende å se hvordan reaksjonene mot den allerede upopulære presidenten blir når de første brukerne stenges ute fra Internett.