Stadig flere personer og aktører blir berørt av opphavsrettsdebatten, og stadig flere uttaler seg i disse valgtider. De to sidene, fildelerne og underholdningsbransjen, står steilt mot hverandre og ingen ønsker å fire på kravene. Det hele har tildels blitt en slags skyttergravsdebatt hvor man ofte kan se de samme argumentene gjentas gang etter gang, uten at man forsøker å møtes eller forstå hverandres synspunkter. For å komme nærmere en fornuftig løsning må partene snakke med hverandre. En sunn debatt er bra, men den må være sunn og det må være en debatt. Ikke en krig.

Et vesentlig poeng i debatten må for begge sider være å forstå hva årsaken til debatten er. Handler det hele kun om opphavsrett? Handler det om privatpersoners tvilsomme moral rundt vederlagsfri kopiering? Handler det om tapte økonomiske inntekter for en samlet underholdningsbransje? Ja, på mange måter handler det om alt dette, men alle disse poengene omtaler konsekvenser av en teknologisk utvikling. Hvilken utvikling er det egentlig snakk om? Og gjelder det hele kun underholdningsbransjens opphavsrettsbeskyttede materiale?

For å forsøke å besvare disse spørsmålene, må vi ta noen skritt unna og prøve å belyse en del andre aktuelle problemstillinger rundt dagens teknologi. Og, nei. Det handler om mer enn underholdningsbransjen. Mye mer.

Dagens teknologi har ledet oss inn i en tid hvor informasjon alltid kan være tilgjengelig. I tidligere tider har informasjon vært bundet opp i fysiske medier og solgt på denne måten. Dette gjelder flere sider av samfunnet enn bare innenfor film- og platebransjen, som det er naturlig å tenke på; det gjelder bl.a. også papiraviser, bøker, ukeblader, lovtekster, rutetider og kart. Samtidig som informasjonen frigjøres blir det et stadig klarere skille mellom informasjonen og tjenestene, og det er dette skillet som medfører problemer i det digitale samfunnet. Våre lover og regler er bygd opp rundt en modell der tjenester og informasjon er nært tilknyttet hverandre, men når de ikke lenger er det gir det seg utslag på mange forskjellige måter. Opphavsrettsproblematikk er en av dem.

Aviser og nyhetsformidlere

Det snakkes mye om problemene nyhetsformidlerne våre sliter med. Papiraviser selger stadig dårligere, og mange har problemer med å tjene inn igjen det tapte via andre kanaler. Utviklingen av distribusjon fra papir til nett er naturlig, men det er langt fra sikkert at tilnærmingen som fungerte på papir skal kunne fungere identisk på nett. Det er viktig å ha i bakhodet at en papiravis også er en tjeneste. Når man kjøper en avis er det egentlig ikke artiklene man kjøper men presentasjonen av disse. Det at avisen selv har journalister som skriver for dem er en uavhengig faktor fra selve produktet, avisen. Man kunne også ha valgt å kun presentere artikler skrevet av eksterne artikkelforfattere: NTB, bloggere, leserbrev, etc. I nettavisene ser man ofte artikler som er mer eller mindre kopiert fra andre nettsteder, eller direkte oversatt fra utenlandske artikler, og dette gjøres også i den trykte utgaven.

Foto: mfophotos (CC by-nc)

Papiravisene opplever nedgang i konkurranse med Internett.

Papiravisen er altså en tjeneste som gir deg et innblikk i nyhetsbildet samtidig som det pakkes inn på en måte som skal få folk til å kjøpe det. Hvis man liker tjenesten er man kanskje også villig til å betale for den, og man kjøper seg en avis.

Når de store avisene sliter er det interessant å se at de mindre avisene ikke melder om de samme vanskene. De mindre avisene har på mange måter allerede funnet sin nisje. De presenterer innhold som omhandler lokalmiljøet eller bestemte interesseområder. Den enkelte leser er som oftest også interessert i de store sakene, men det ønskes et innblikk i de tema som måtte være av interesse for den enkelte. På nettet finnes det løsninger som kan hjelpe en med å holde seg oppdatert på flere fronter, uten å måtte gå til mange forskjellige nettsteder. Man kan samle en strøm av informasjon fra de nettstedene man finner interessante og lese dem enten via en portalløsning, eller ved å bruke nettleseren sin eller annen programvare til formålet. Tjenestene er mange, men de mangler en ting avisene normalt har stått for, den redaksjonelle utvelgelsen av innhold. Det er lett å melde sin interesse for mange slike informasjonsstrømmer, men det blir fort vanskelig å følge med på alt. Mengden artikler som publiseres er enorm. Uten en utvelgelse basert på kvalitet, gjort av mennesker eller sofistikert programvare, blir informasjonsmengden rett og slett for stor. Det er på disse områdene tjenestene må komme på plass. Mange er allerede inne og forsøker seg, men det er mye som gjenstår. Hvor informasjonen kommer fra er på mange måter uvesentlig for leseren, så lenge tjenesten presenterer det på en egnet og ønsket måte.

Det finnes i dag en håndfull selskaper som tilbyr firmaer og personer som måtte være interessert i det en tjeneste som følger med i nyhetsbildet og presenterer de artiklene som innholder stikkord vedkommende vil følge med på, det være seg firmanavn, egennavn, e.l. Dette kan være en svært nyttig tjeneste da det er vanskelig å kunne følge med på alt på egen hånd. Samtidig er det de som motarbeider slike tjenester. Når Meltwater News, som er den største norske aktøren i dette markedet, den 15. mai ble dømt for å indeksere nettsteder på denne måten har vi et problem. Lovene og reglene våre henger ikke lenger med, og forhindrer tjenesteutvikling, samtidig som det er tjenestene som er drivkraften i det digitale markedet. Den nevnte saken er forøvrig anket, og vil snart prøves av Høyesterett.

Søketjenester

Torsdag 18. juni avholdt New Media Network et medlemsmøte med temaet Internett, i anledning 15-årsjubileet for allmenn bruk av Internett i Norge. En av foredragsholderne var Kristine Bjørnstad, produktsjef i Microsoft Norge, som presenterte Bing for forsamlingen. Bing forsøker å ta søk et skritt videre, og prøver å tolke søket ditt for å gi deg et resultat nærmere det du egentlig er ute etter å finne. Dersom du søker etter priser på f.eks. bøker vil tjenesten presentere deg med et presist søk blant nettbutikker for å gi deg de beste prisene. Gisle Hannemyr, som var en av de inviterte, påpekte at det allerede hadde vært rettsaker rundt denne typen søk i både USA og Europa. Nettsteder som kanskje tilbyr reiser, men ønsker å holde sine reisende inne på sine egne nettsteder for å generere trafikk, som igjen fører til reklameinntekter. Men hva er egentlig forretningsmodellen rundt et reisebyrå? Skal ikke de tilby reiser? Hvem som leverer søket bør være et fritt konkurranseområde. Det er en kamp om å lage den beste tjenesten. Reisebyrået skal selge reiser, med mindre de selv ønsker å satse på søkemarkedet. Noe de gjerne må gjøre, men da i fri konkurranse med andre selskaper som ønsker å lage reisesøk. Informasjonen om hvilke reiser reisebyrået tilbyr bør være fritt tilgjengelig. Når Avinor velger å frigi informasjon om avganger og ankomster til alle norske flyplasser i et format hvem som helst kan benytte seg av er det et stort skritt i riktig retning.

Tjenester og statens rolle

I fjor høst ble det debatt da NRK lanserte værtjenesten yr.no. Siri Kalvig, gründer av Storm Weather Center, mener Staten begir seg inn i et marked hvor det bør være fri konkurranse. Det er flott at Staten frigir rådataene de sitter på, men Siri Kalvig har rett i at Staten ikke bør ha en slik tjeneste. Innen tjenester bør det frie markedet råde. Staten bør frigi alle rådata de sitter på, og det kan virke som om de i stadig større grad har begynt å innse det også. Samtidig er det viktig at det gjøres på riktig måte. Vi må ikke ødelegge for markedet på denne måten. Det må skilles mellom informasjon og tjenester. Informasjonen må være fritt tilgjengelig for alle, men det vil for folk flest være uinteressant å tilegne seg informasjonen direkte. Alt må ordnes inn i tjenester som presenterer informasjonen på måter folk kan benytte seg av. Tjenester man kan lage forretningsmodeller rundt.

Foto: Øyvind Solstad (CC by-nc-sa)

Statens kartverk bør frigi all informasjonen de sitter på.

Den samme diskusjonen dukker også stadig opp når det gjelder kart. Staten sitter på store mengder kartdata vi alle som innbyggere ville ha vært tjent med å ha god tilgang til. Likevel vil ikke en ren tilgang til alt av kart være av interesse for den vanlige borger, rett og slett fordi det vil være umulig å finne frem i havet av informasjon som kan tilbys. I dette markedet skapes det allerede flere tjenester som gjør det mulig å nettopp finne frem i denne store mengden kartdata. Tjenester som tilbys i all hovedsak av private aktører, men også Statens Kartverk er en stor aktør. Den informasjonen Statens Kartverk innehar må på samme måte som all annen informasjon frigis, slik at det kan skape gode muligheter for tjenesteutvikling.

Så snart informasjon er tilgjengelig på nett ønsker andre å dra nytte av den. Å hindre denne naturlige videreutviklingen er å begrense utviklingen i seg selv, samtidig som det hindrer skapelsen av nye tjenester man ikke tidligere har tenkt på. Det beste man kan gjøre er å tilgjengeliggjøre informasjonen på en så åpen og enkel måte som mulig. Dersom man låser informasjon, det være seg til teknisk platform, ekslusive avtaler, e.l., vil det kunne føre til at det blir mindre konkurranse i markedet, det vil kunne ta lenger tid å tilrettelegge det og kundene som ønsker tilgang vil kunne ende opp med å få informasjonen på en måte de slett ikke ønsker. Ved hjelp av åpen informasjon og åpen konkurranse kan kundene selv velge den tjenesten de ønsker. Samfunnet som helhet vil få flere og bedre muligheter, tjenestene vil få en høyere kvalitet, og man vil ha nisjemarkeder som dekker spesielle ønsker og behov. Hvilke tjenester som kan komme til å dukke opp er umulig å forutse.

Rådata, kreative verk og informasjon

Mye av det samme som gjelder for rådata gjelder også for kreative verk. De er begge former for informasjon, og Internett vil dermed behandle det på samme måte. Vi kan allerede se dette skje innen fri programvare, og neste ut vil være fri kultur. Politikken så langt i verden har vært å forsøke å låse fast kreative verk ved hjelp av teknisk platform, ekslusive avtaler, eller reguleringer som innebærer både sensur og overvåkning. Frankrike, Sverige, England og Australia er blant flere land som er kraftig ute på dette feltet.

Denne politikken er for det første å gå rett ut mot en av de grunnleggende funksjonene Internett har – det å dele informasjon. Vi snakker om informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ikke bare kommunikasjonsteknologi – det var telefonen.

Foto: Vermin Inc (CC by-nc-sa)

Det er ikke lenger noen knapphet av informasjon, men av tid.

For det andre er det en effektiv måte å begrense konkurransen innen tjenesteutvikling på. Dersom all informasjon var fri ville det likevel være enorme mengder av den, både når det gjelder kreative verk og rådata. For en vanlig person vil det i praksis være umulig å finne frem til noe som helst, med mindre noen skaper tjenester for det. For folk er det er ikke nødvendigvis snakk om å ha den store portalen hvor alt finnes, selv om de også behøves. Det er snakk om å oppdage nye kulturuttrykk, artister og kunstnere, dele opplevelsen med andre, bygge videre på hverandre og produsere selv. Det finnes enorme tjenestemuligheter her. Folk vil ha både de store, med et solid utvalg, og de små, spesielle. Har du funnet nisjen din vil folk også være villig til å betale for det. Folk ønsker ikke nødvendigvis gratis, de ønsker øyeblikkelig og enkelt. Den store knappheten i samfunnet er ikke lenger informasjon, det er tid. Folk vil ha tjenester som er enkle å bruke og øyeblikkelig kan gi dem det de ser etter. Tjenestene på sin side må ha fri tilgang til kreative verk. Forholdet mellom tjenester og kreative verk minner mer om en business-to-business-modell hvor bedriftene som skaper tjenester må kanalisere inntekter til opphavet til informasjonen. De aller fleste i verden ønsker å være lovlydige, og for at tjenesteaktørene skal kunne utvikle modeller som kan dekke dette markedet i fremtiden må de kunne operere fritt.

Kilder og opphavsrett

For alle typer informasjon er det viktig å vite hvor informasjonen kommer fra. For rådata er det svært viktig å vite kilde, slik at man kan forsikre seg om kvaliteten og sannhetsgehalten. Det samme prinsippet gjelder for kreative verk. Det er ønskelig å vite hvem som har skapt hva. Åndsverksloven er opprinnelig til for å stimulere til skapelsen og publiseringen av kultur og kunnskap. Opphavsretten gir incentiver som skal sikre dette formålet. Gjennom opphavsretten får skaperen av et kreativt verk evig anerkjennelse for det som er skapt, samtidig som det tildeles enerett til eksemplarfremstilling og fremføring av verket i en tidsbegrenset periode. Opprinnelig var vernetiden i opphavsretten satt til fjorten år etter utgivelse. Etter denne tiden skulle det kreative verket falle tilbake til allmennheten. Åndsverksloven var et forsøk på å gi samfunnet best mulig tilgang til kultur og kunnskap, samtidig som man belønnet de som skapte. I dag er den midlertidige eneretten til eksemplarfremstilling og fremføring utvidet til 70 år etter opphavets død. Gagner dette samfunnet?

Lovgivningen har blitt stadig utvidet til å omfatte mer og mer, og det er trist å se at flere av de store politiske partiene viser at de ikke en gang er klar over hvorfor vi har loven. I kampanjen #Krevsvar svarer både FrP, Ap, SP og KrF (og trolig også Høyre) at formålet med åndsverksloven er å beskytte opphavsretten. De vet ikke at den opprinnelig er til for å fremme kultur og kunnskap. Debatten vi arrangerte sist lørdag i forbindelse med kampanjen viser likevel at det spesielt blant de yngre politikerne er fremskritt, men det gjenstår en del arbeid i forhold til de som ikke har vokst opp med informasjonsteknologi.

Innsikt

Over to tusen kunstnere gikk nylig ut med et opprop kalt Dele – Ikke stjele. Kunstnerne krever svar fra politikerne, og ber dem rydde opp i situasjonen. Samtidig får de kritikk fra flere hold, også blant sine egne, for manglende innsikt. Det er nødvendig for alle parter å både sette seg inn i årsakene til at vi har kommet dit vi er, og hvilke konsekvenser de forskjellige alternativene vi har foran oss kan føre til. Enkelte viser dyptgående forståelse, mens andre fortsatt nevner eiendomsrett og opphavsrett om hverandre. For at debatten skal kunne fortsette er det helt essensielt at partene snakker saklig, at de snakker om realiteter, og at de tar til seg innsikten som trengs for å forstå problemet. Dette handler om mye mer enn underholdningsbransjen. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien er i ferd med å radikalt endre hvordan vi skaper, deler og opplever all informasjon.

Vi trer inn i et nytt paradigme hvor alle vil ha tilgang til en sky av tjenester som kan gi oss ubegrenset tilgang til alt. Åpne rådata, åpen programvare, åpen kultur, åpen informasjon i en åpen og demokratisk verden basert på åpne standarder. Knapphetstiden vi har levd i siden tidenes begynnelse går mot slutten, og når vi nå skal gjøre endringer i lovverket som regulerer det hele er det vesentlig at det gjøres riktig. Fildeling er symptom på en samfunnsendring. Vi må tilpasse oss. Morgendagens rike vil finnes blant tjenesteutviklerne.

Kategori: Artikler | 8 Kommentarer » RSS 2.0 strøm over kommentarer