Dessuten må jeg si jeg har vanskelig for å forstå hvor åndsverksloven åpner for overvåkning av private brukere. Rettigheter (og for den saks skyld plikter) man har ved ivaretakelsen av sitt opphavsrettslige vern har fint lite med åndsverksloven å gjøre. Endringer av åndsverksloven vil med andre ord ikke gi eks. Simonsen noen større eller mindre rett til å etterforske opphavsrettskrenkelser på klients vegne. Her er man prisgitt prosesslovgivningen, og naturlig nok annen lovgivning satt til å verne den enkelte, typisk personopplysningsloven, m.v.

Jeg er litt skeptisk til å gå inn og diskutere påstander som at «opphavsmenn og bransje har vært for dårlig til å tilby gode nok produkter», rett og slett fordi det er irrelevant. Det er faktisk såpass enkelt: Det er rettighetshavernes soleklare og lovfestede rett å bestemme hvordan produktene de har investert tid og engasjement og kreativitet i, og også betydelige økonomiske ressurser (album med flere hundre tusen kroners produksjonsbudsjetter, filmer med atskillige millioner) skal distribueres, og sette en pris. Dette er helt selvsagt. Og så er det like selvsagt kulturkonsumentens rett å si «nei, dette er for dyrt i forhold til kvaliteten». Men den retten omfatter ikke å rappe produktet, kun å avstå fra å kjøpe det — og dermed eventuelt bidra til at produsenten endrer på produktet eller prisen, hvis produktet faktisk ER for dyrt eller for dårlig.

Men la meg likevel kommentere et par misforståelser:

«Eksempelvis burde industrien väre selvsagt ledende i delene som har med kvalitet å gjöre, det er jo de som sitter på originalene. Desverre er ikke dette tilfelle.»

Det er som sagt irrelevant, fordi det ikke legitimerer stjeling. Men, et par nyere tilfeller: Max Manus-piratkopien var filmet av lerretet med et kamera operert av kinomaskinisten. Jeg tror nok at original-DVD-en har litt bedre lyd og bilde enn denne kopien, i tillegg til diverse tilleggsgoder som bakomfilm etc. Den siste X-Men-filmen ble stjålet av en utro tjener før den var ferdig, og lagt ut uten spesialeffekter og filmmusikk på piratnettsteder. Konsertopptak med elendig lyd har florert i årevis, det samme har halvferdige eller kasserte studioopptak. Det fins massevis av MP3-er der ute med så dårlig bitrate at musikken låter som om den er spilt inn under snøen, og til og med sanger som mangler start eller slutt. Dette er bare noen få eksempler på hvorfor opphavsmann/rettighetshaver må beholde den lovfestede retten til å bestemme hvor og hvordan verkene distribueres. For kvalitetens skyld.

«For meg selv (og mange andre, vil jeg tro) er ikke produktet lenger kun den fysiske cd-platen eller den fysiske dvd’en.»

Det har aldri vært de fysiske produktene som har vært «produktet», det har bare vært innpakningen. Plastikken i CDer og forsendelseskostnadene utgjør maksimalt 10% av utsalgspris. Resten går til å dekke innspillingskostnader, royalties til musikere og opphavsmenn, honorering av produsent, tekniker, coverdesigner, promo — altså hele produksjonskjeden. Trekker man fra plastikk, distribusjonskostnader og platebutikkens andel, sitter man faktisk igjen med mer enn de 80 kronene et album koster på iTunes. Dette er riktig og rettferdig for alle parter, inkludert konsument. Personlig syns jeg at et album ikke bør koste mindre enn en pils, og en enkeltlåt til kr. 8 er svært rimelig. En halv melkesjokolade, en ringetone …

Jeg la spesielt merke til to opplysninger om FriBits innstilling til lovregulering av nettet, hvorav den første skremmer meg litt, og den andre beroliger:

«Og for å å ha det klart; hvorvidt det er Simonsen Advokatfirma som overvåker trafikken for å stoppe pirater eller SV som overvåker trafikken for å finne en fordelingsnökkel til fildelingsskatten sin blir her knakende likegyldig, masseovervåking er det uansett.»

Dette viser at FriBit er mer radikale i sin piratstøtte og kulturfiendtlighet (et sterkt ord, men handling er minst like viktig som tanke) enn SV og Venstre. De to sistnevnte har da iallfall noen (riktignok ugjennomtenkte) ideer om at opphavsmenn også i fremtiden skal kompenseres økonomisk og ha mulighet til å gjennomføre nye produksjoner — selv om de skal miste retten til å bestemme hvordan produktene blir distribuert. Du sier her at SVs «overvåking» for å finne en fordelingsnøkkel er uaktuell. Dermed står FriBit tilbake med én eneste løsning: at kulturbransjen skal måtte konkurrere med gratis-supermarkedet. Det er svært naivt å tro at dette vil fungere. Hvorfor? Fordi hver gang opphavsmenn og -kvinner, plate- eller filmbransje forbedrer innholdet, filkvaliteten, den kunstneriske kvaliteten, den kommersielle appellen eller nisje-appellen — så vil piratene ha gratiskopier på nettet neste morgen. Ofte av OK kvalitet, men selv det er ikke nødvendig, for folk laster heller ned filmer tatt opp med håndholdt kamera på en kino enn å betale for kvalitetsprodukter. Som tidligere nevnt: Menneskers ønske om å tilegne seg produkter gratis er sterkere enn selveste kjønnsdriften.

Den beroligende opplysningen:

«Loven skal fölges, også på Internett, samme hvor dårlig tilpasset loven er.»

Siden stortingsflertallet garanterer opphavsrettens videre eksistens, så er FriBit ut fra dette utsagnet tilhengere av å håndheve loven i all overskuelig fremtid. Det er betryggende.

Etter en ukes ferie var det mye å ta tak i her. Jeg velger å hoppe tilbake til der jeg slapp, i og med at det var noen punkter der jeg gjerne ville svare på.

Erik Honoré skriver:

Jeg har bare nevnt to konkrete tiltak mot piratkopiering i min kommentar: 1) Å stenge tilgangen til åpenbare og ikke minst straffedømte fasilitatorer som The Pirate Bay og 2) opprette en statlig nett-nemnd slik som Personvernutvalget har foreslått, der ett av nemndens ansvarsområder er å bekjempe piratkopiering, selvsagt ved lovlige, demokratiske midler. Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse tiltakene er “masseovervåking av en hel nasjon”.

Det stemmer nok at du ikke finner masseovervåking av en hel nasjon i disse to tiltakene. Min kommentar som du svarer på var nemlig ment å forklare hva som var ment i den opprinnelige artikkelen. Som sagt går jeg ut i fra at du mente avsnittet om opphavsrett förste gang du skrev, og det jeg skrev var altså et forsök på å forklare tankegangen bak dette avsnittet. De forslagene dette avsnittet reflekterer over er de forslagene som går ut på å overvåke trafikken mot steder på nettet hvor piratkopiering foregår (en veldig simplifisert fremstilling i og med at piratkopiering kan foregå overalt på nettet). Og for å å ha det klart; hvorvidt det er Simonsen Advokatfirma som overvåker trafikken for å stoppe pirater eller SV som overvåker trafikken for å finne en fordelingsnökkel til fildelingsskatten sin blir her knakende likegyldig, masseovervåking er det uansett.

Videre:
Dermed er det betimelig å spørre: Er FriBit tilhengere av å håndheve Åndsverkloven på internett slik loven faktisk er pr. i dag — frem til den dagen et eventuelt nytt lovverk er innført?

Dette stod faktisk sist i den opprinnelige artikkelen, og det er vel også besvart i de andre kommentarene, men for å svare nok en gang: Ja. Loven skal fölges, også på Internett, samme hvor dårlig tilpasset loven er.

Kort om de andre kommentarene. Som det har blitt påpekt er det mulig man ofte snakker forbi hverandre når begrepet regulering kommer på banen. Jeg kan forsöke å oppsummere hva jeg selv mener om saken i en enkelt setning: ”Håndhev for all del loven på Internett, men gjör det med metoder man ville akseptert ellers i samfunnet”. Jeg tror (det vil si, jeg håper) det er dette de fleste andre mener om saken.

Videre er det faktisk slik at kritikken vi retter mot forslagene ikke er noe ”hold dere unna gratis-supermarkedet vårt”-ramaskrik. Som vi har forsökt å si en del ganger nå er kritikken rettet mot konsekvenser av forslagene som ligger utenfor den direkte positive effekten. Det er altså ikke en ”oppramsing av hvorfor man ikke skal håndheve loven” men en oppramsing ala ”dette er problematisk og forslagene bör derfor endres slik at problemene med dem forsvinner”.

For å ta et par (banale) eksempler på hvordan gode forslag kan feile er det nok å se på et par hendelser i Oslo de siste par årene. Politiets stenging av ”Plata” ble sett på som et godt forslag på papiret, konsekvensen ble at både den nedre delen av Oslos paradegate og mange andre steder fikk problemet over seg i stedet. Det forsvant altså ikke, det flyttet seg til andre steder hvor det ble vanskeligere å regulere. Nogenlunde den samme effekten fikk man da tigging ble lovlig. Å avkriminalisere uteliggere er selvsagt ikke et dårlig forslag, den uante konsekvensen var at man åpnet for at mangfoldigende tiggerbander fra östblokklandene kom inn og utnyttet situasjonen.

Til slutt: den beste måten å få bukt med piratkopiering er i mine öyne å gjöre den overflödig. Dette mener jeg man kan gjöre ved å lage lovlige lösninger som er bedre enn de lösningene piratkopieringen tilbyr. Begrepet om at det ikke går an å konkurrere med gratis dukker ofte opp hos ”opphavsrett-siden” (i mangel på et bedre begrep), men dette er en sannhet med modifikasjoner. Det stemmer nok i de tilfellene man har to identiske produkter, men for at dette skal stemme må man se på hvordan man definerer ordet produkt i sammenhengen. For meg selv (og mange andre, vil jeg tro) er ikke produktet lenger kun den fysiske cd-platen eller den fysiske dvd’en. Produktet er for meg hele pakkelösningen: Hva jeg får, hvordan jeg får det, hvor lang tid det tar för jeg får det, hva jeg kan gjöre med det etter at jeg har fått det og hva det koster meg. Kostnaden er her bare en bestanddel av produktet.

Her har industrien mye å hente, og piratkopieringen mange punkter å tape på. Eksempelvis burde industrien väre selvsagt ledende i delene som har med kvalitet å gjöre, det er jo de som sitter på originalene. Desverre er ikke dette tilfelle. Industrien har faktisk heller ikke värt ledende på noen av de andre punktene på en veldig lang stund – og det er nok her de taper mest. Jeg vil hevde at når man taper på alle de andre punktene OG det andre produktet i tillegg er gratis – da er det vanskelig å konkurrere. Vinner man derimot på alle de andre punktene (som man har store muligeter til å gjöre) og samtidig holder et rimelig prisnivå – da har man et stort grunnlag for å gå seirende ut av konkurransen (og for ordens skyld – jeg mener personlig ikke at 8 kr for en sang på iTunes er et rimelig prisnivå).

Dette ble en lang kommentar, og jeg kunne nok sagt mer, men det er jo meningen at noen skal orke å lese igjennom også. Derfor avslutter jeg her med håpet om at dette klarer opp noen punkter..

Jeg ser ikke helt hva slags negative konsekvenser det vil få for resten av befolkningen at The Pirate Bay (og liknende fasilitatorer) stenges, bortsett fra at en del mennesker må betale for kulturproduktene igjen, men dette mener jeg da at er en positiv konsekvens. For kulturlivet, ja, men på sikt også for samfunnet generelt. Men merk: Jeg har aldri sagt at dette skal skje ved hjelp av et slags vidmasket filter som fanger kenneler og tannleger sammen med piratene. Ethvert lovbrudd må påtales individuelt, og alle har krav på en normal rettsprosess. Men når denne prosessen ender med dom, må tilgangen kunne stenges. Om dette er kostbart, så er det prisen man må betale for å opprettholde en rettsstat,

«Kan du vise til dokumentasjon på at slike tiltak har nytten du beskriver? Og hvilken nytte / konsekvens har det for resten av samfunnet?»

Vel, nøyaktig dokumentasjon får vi jo ikke før tiltakene iverksettes. Pirate Bay er fremdeles oppe, prosessen er i startfasen. Men det var en kraftig nedgang i pirat-trafikk etter dommen, det er én indikator, og det faktum at bevisstheten har økt om piratproblemet både hos politikere og kunstnere/kunstnerorganisasjoner er også en viktig konsekvens av Pirate Bay-saken.

At det nå kun er politiske partier under eller like ved sperregrensen som aktivt taler for legitimering av piratkopiering i Norge, er nok også et resultat av at ingen politikere kan støtte piratkopiering og fremdeles bli tatt helt alvorlig. Dette tror jeg til dels er et resultat av at Pirate Bay-saken tydeliggjorde hva det handler om: Å anskaffe seg kulturprodukter gratis, noe de fleste vil oppfatte som en form for snylting, samt at enkelte til og med tjener millioner på denne virksomheten.

Dessuten vil jeg påstå at det å forhindre snyltementalitet, profittering på andres arbeid og i verste fall ren helerivirksomhet (Pirate Bay), faktisk er noe som er generelt samfunnsnyttig, på et mer prinsipielt plan. Og siden dette også er en internasjonal prosess, er det interessant å se på f.eks. Obamas oppfordring til piratverstingene Spania om å gjøre noe med problemet, og et ellers liberalt land som Nederlands reakson mot det faktum at Pirate Bay fremdeles er oppe og kjører.

Når det gjelder Google, så kjenner jeg ikke den saken godt nok. Men hvis det stemmer at deres praksis strider mot norsk lov, er det selvsagt riktig å påtale det. En nettnemnd vil muligens være riktig mottaker av også den klagen.

«Og skal da dette i så fall gjelde alle nettsider som driver virksomhet som er ulovlig i Norge?» Alle nettsteder som norske domstoler avgjør skal stenges, ja. Igjen: Ikke noe vidmasket, generelt garn. Men som i resten av samfunnet avhenger det av at noen eventuelt velger å gå til sak. Som kulturbransjene nå gjør.

«Her benytter du teknikaliteter (svakheter ved et nettfilter i Australia) som legitimering av tilnærmet anarki på internett. Det blir som å benytte én feilaktig dom som argument for å legge ned hele rettssystemet.»

Nei, jeg påpeker at slike filtre fort kan ha uheldige ringvirkninger og uttrykker en generell skepsis til sensur. Jeg legitimerer ikke noe som helst.

«Vel, for opphavsmenn og -kvinner og bransjene de tilhører (musikk-, film- og forlagsbransjen i første omgang) har slike tiltak enorm nytte»

Kan du vise til dokumentasjon på at slike tiltak har nytten du beskriver? Og hvilken nytte / konsekvens har det for resten av samfunnet?

«Og at tiltakene endrer hvordan enkelte forholder seg til nettet, er jo nettopp poenget.»

Jeg har ikke skrevet noe om at dette endrer hvordan «enkelte» forholder seg til nettet, men hvordan vi som samfunn forholder oss til det. Jeg snakker ikke om konsekvensen det har for piratene, men for hver og en av oss. Selv om konsekvensene kanskje er positive i kampen mot piratkopiering betyr ikke det at vi skal overse konsekvensene for resten av befolkningen.

Du har ikke tatt opp noen av dilemmaene jeg har trukket frem i min kommentar. For eksempel hvilke nettsider som i så fall skal filtreres ut. Hva er ditt grunnlag for at The Pirate Bay skal stenges ute for norske nettbrukere? At nettstedet er dømt i Sverige? At nettstedet kan vise seg å drive ulovlig virksomhet etter norsk lov? Og skal da dette i så fall gjelde alle nettsider som driver virksomhet som er ulovlig i Norge?

Hva skal i så fall skje med Googles tjenester som tilsynelatende strider med norsk personvernslovgivning?

Innlegg fra FriBit om piratkopiering begynner ofte med «lovene som gjelder ellers i samfunnet må også gjelde og håndheves på internett» — og så er resten av innlegget stort sett en oppramsing av årsaker til hvorfor lovene IKKE kan håndheves på internett. Det blir jo en slags balanse av det, men …

Her benytter du teknikaliteter (svakheter ved et nettfilter i Australia) som legitimering av tilnærmet anarki på internett. Det blir som å benytte én feilaktig dom som argument for å legge ned hele rettssystemet.

Kontrollørene må kontrolleres, på nettet som i resten av samfunnet.

Og ja, jeg er som tidligere nevnt tilhenger av at ansvaret for reguleringen (nå vet dere hva jeg mener med begrepet) må tilbake til myndighetene. Om det er en nettnemnd, økokrim eller politiet er sånn sett ikke viktig, det handler om prinsippet.

Du sier: «Å gjennomføre tiltak som i praksis har liten nytte, men som er kostbare og medfører en kraftig endring i hvordan vi forholder oss til nettet bør overveies nøye.»

Vel, for opphavsmenn og -kvinner og bransjene de tilhører (musikk-, film- og forlagsbransjen i første omgang) har slike tiltak enorm nytte. Og at tiltakene endrer hvordan enkelte forholder seg til nettet, er jo nettopp poenget. En dreining fra å forholde seg til nettet som et leketøy til å betrakte det som en seriøs samfunnsarena, for å bruke FriBits egne ord.

Dessuten: Er du nå helt sikker på at det ikke foregikk noe skummelt i den kennelen?

Uten å overvåke samtlige nettbrukere selvfølgelig

Du gjentar faktisk akkurat det Øystein sier i sitt eget innlegg. Det er forskjell på hva slags «regulering» vi snakker om. Du mener tilsynelatende «regulering» som i at lovene som gjelder ellers i samfunnet også skal gjelde og håndheves på nett. Og her gjentar jeg at vi i FriBit er enige.

«Regulering» brukes også i mange andre sammenhenger om hvordan vi skal «regulere» nettets struktur. Ved å gå mer i retning av et Kabel-TV nettverk, der du betaler for tilgangen til bestemte nettsteder. Med andre ord ved å gå bort fra nettnøytralitet og lik tilgang for alle. Dette er nok ikke det du heller mener med «regulering», men det er ofte det jeg forbinder med «regulering» av nettet. Og muligens også Øystein.

Som Øystein skriver: «Dersom du nå med regulering mener at lovene skal følges også på Internett er vi derfor enige, og det tror jeg de aller aller fleste vil være.»

Dette handler om terminologi og hva man legger ordet «regulering». Det er kanskje en idé at vi unngår selve ordet «regulering» da vi tydelig misforstår hverandre.

En annen ting jeg vil påpeke er at du snakker veldig blidt om «demokratiske» og «lovlige» midler. Da må du ikke glemme at det meste kan gjennomføres både demokratisk og lovlig. Det er nettopp derfor vi har denne diskusjonen – ikke for å unngå «ulovlig» sensur og masseovervåking, men for å unngå at dette innføres ved lov.

Du snakker om å stenge tilgangen til The Pirate Bay som en enkel håndvending. Og teknisk sett er det kanskje det. Og jeg skal si meg enig i at argumentet om at det er enkelt å omgå et slikt filter er et moralsk sett dårlig argument. Likevel er det er reelt argument som må tas med fordi dette er et spørsmål om kost og nytte. Å gjennomføre tiltak som i praksis har liten nytte, men som er kostbare og medfører en kraftig endring i hvordan vi forholder oss til nettet bør overveies nøye.

Samtidig er det ingen enkel endring vi innfører ved å starte med å sensurere ut The Pirate Bay fra nettet. Hvis vi sier, teoretisk sett, at The Pirate Bay skulle bli dømt ved en norsk domstol for å drive ulovlig virksomhet er det allerede mange nettsteder som gjør det samme (etter norsk lov). Og da ikke nødvendigvis ved piratkopiering, men andre mer eller mindre alvorlige lovbrudd.

Kanskje synes du at svaret er enkelt. At vi i så fall burde stenge tilgangen til alle disse nettsidene. Det virker jo fornuftig. Gambling er ulovlig i Norge. Da burde jo gamblingnettsteder fra verden over blokkeres ute for norske brukere. Og dette kan jo gjennomføres av en nettnemnd.

Staten i Australia fant ut at dette var en glup idé og lanserte et massivt internettfilter. Dette skal filtrere ut alle ulovligheter, samt en del støtende materiale. Hvor sistnevnte kan gis tilgang til ved behov fra brukere som ønsker det. Dette blir gjennomført med en lignende modell som du skisserer, hvor et statlig organ får jobben med å gjennomsøke nettet og plukke ut nettsteder som tilsynelatende er ulovlige etter australsk lov, og sensurere ut disse.

Dette filteret var selvfølgelig ikke offentlig. Ellers ville det jo fungere som et oppslagsverk for alle som søkte etter materiale på listen, og som koblet til nettet enten fra eller via utlandet – altså utenom filteret.

Likevel lakk listen ut, og det viste seg at den inneholdt en rekke politiske blogger samt en kennel og en tannlege.

Det er enkelt å tenke at det selvfølgelig må ha vært en glipp at disse uskyldige nettstedene ble filtrert bort, og at slike glipper kun rammer et fåtall. Likevel er det personer med egeninteresser som legger inn adressene for filtrene, samtidig som det er et organ underlagt staten som kontrollerer dette. Vi er ikke vant med en situasjon i Norge hvor staten legger lokk på opposisjonspolitikere og -journalister. Det betyr likevel ikke at vi trenger å legge opp til slike tilstander.

Et lang viktigere spørsmål som dukker opp i forbindelse med et nettfilter er hvordan man skal forholde seg til nettrafikk som flyter over landegrenser. Vi må ikke glemme at dette er en situasjon som er helt ny og umoden i menneskehetens historie. Et lands lover og regler gjelder normalt for de personer som befinner seg i landet. Samtidig som enkelte gjelder for statsborgerne av et land, uavhengig av hvor man befinner seg. Derfor har det tidligere vært helt og holdent lov å reise til utlandet for å gamble i England eller kjøpe piratkopiert materiale i andre land. Dette er kanskje ulovlig ved norsk lov, men du dømmes ikke for dette når du kommer tilbake til Norge.

Med andre ord er det ikke nødvendigvis et lovbrudd som begås i det gjeldende landet, men det ville være et lovbrudd dersom nettstedets servere og eiere befant seg i Norge. Skal man da stenge tilgangen til nettstedet? Og for å snu regla motsatt vei: Hvis nettstedet bryter med lovene i landet nettstedet befinner seg, men ikke i Norge, skal da norske myndigheter stenge ute nettstedet?

Når du besøker The Pirate Bay begår DU ingen lovbrudd. Uavhengig av om The Pirate Bay er dømt i Sverige, eller at serverene befinner seg i et annet land. Det er ikke forbudt å være på nettstedet, heller ikke å søke etter materiale der. Du kan til og med laste ned en del materiale som er lagt ut på The Pirate Bay av artistene selv. Som f.eks. den ene singelen til Timbuktu. Det er først når du laster ned fra noen som piratkopierer ulovlig at du selv begår et lovbrudd. Igjen, uavhengig av om The Pirate Bay er dømt i Sverige eller ikke. Og uavhengig av om The Pirate Bay bryter med norsk lov eller ikke.

Så for å stenge ute slike nettsteder må deres drift altså være i strid med norsk lov. Å innføre et slikt filter er en helomvending for nettet og hvordan vi ser på trafikken som beveger seg over landegrenser. Dette blir ikke bare snakk om å stenge tilgangen til The Pirate Bay, men dette er en diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til å filtrere og sensurere tilgangen til en rekke nettsteder. Vi kan ikke bare starte med å stenge ute The Pirate Bay uten å ta hensyn til hvilke konsekvenser dette har for resten av nettet. I stedet må vi se på hvilke prinsipper vi ønsker at skal ligge til grunn for Internett.

Den kanskje beste måten å eksemplifisere en uønsket effekt av et slikt filter er ved å se på avtalen du inngår med Google i det du blir en Gmail-bruker. Denne avtalen strider visstnok med norsk lov, spesielt når det gjelder personvern. Likevel er den helt legal i USA. Effekten av å stenge ute nettsteder som bryter med norsk lov vil i teorien medføre å stenge ute Gmail som tjeneste for norske brukere. Med mindre vi skal ta en diskusjon om hvilke lover som skal unntas fra et slikt filter…

Jeg minner til slutt om at nettfilteret i Australia er «lovlig og demokratisk» vedtatt.

Mer om filteret finner du her: http://en.wikipedia.org/wiki/Internet_censorship_in_Australia