Internett – leketøy eller samfunnsarena?
mandag 13. juli 2009, kl. 20:32 av Nina Høegh-Larsen and Svenn-Arne Dragly
Hva mener FriBit om: piratkopiering, opphavsrett, overvåking, personvern, nettnøytralitet, rettssikkerhet, ytringsfrihet og sensur, og hvorfor mener vi at store deler av fildelingsdebatten handler om disse tingene og hva som gjelder for disse på Internett?
La oss først si et par ord generelt om Internett. Vi mener at Internett i dag er en samfunnsarena. Begrepet informasjonsteknologi er i mange sammenhenger byttet ut med begrepet informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og dette er ikke en tilfeldighet. Det er nemlig disse to tingene, informasjon og kommunikasjon – i samspill med rene data – som gjør Internett til det det er. Vi bruker Internett til å kommunisere med hverandre, finne nyttig informasjon (det være seg via media, nettleksikoner, statlige sider, blogger eller helt andre ting), ta hånd om daglige gjøremål, ta del i kultur og mye mer. Spesielt viktig har Internett vært ved at man kan gi uttrykk for sine egne meninger og bli hørt på en helt ny måte. Alle har mulighet til å lage sin egen nettside, som kan nås av en hel verden på et brøkdels sekund. Dette siste, at alle kan bli hørt og komme med innspill, har gjort at vi er i ferd med å få en helt ny opplysningstid. Når alle kan bli hørt kan alle sider av en sak berøres på en helt ny måte, og alle saker kan berøres. Tiden hvor tradisjonell media var din eneste mulighet til å holde deg oppdatert på hva som skjedde i landet, og ellers i verden, er forbi. Dette er et enormt pluss for samfunnet som helhet, og bør ikke undervurderes.
Med dette som bakgrunn er det vi hevder at Internett er en samfunnsarena. Det er derfor Internett skal behandles på samme måte som alle andre samfunnsarenaer. Grunnloven skal gjelde på Internett, det samme skal menneskerettighetene, samt alle andre lover, regler, prinsipper og normer vi har i samfunnet.
Men for å ta det som for mange er det viktigste i debatten; piratkopiering er et lovbrudd, og lovbrudd skal forfølges og straffes – også på Internett. Allikevel er det viktig at forfølgelse og straff står i forhold til lovbruddet, og det er her begreper som overvåking, personvern, nettnøytralitet, rettssikkerhet, ytringsfrihet og sensur gjerne kommer inn i debatten. Vi vil ta for oss disse etter tur, forklare hvorfor vi mener de hører hjemme i denne debatten og hva disse begrepene betyr for oss.
Overvåking: Det har i løpet av debatten kommet frem forskjellige løsningsforslag på piratkopieringsproblemet, noen gode og noen ikke så gode. Felles for de fleste er at man vil vite enten hvem det er som laster ned (for å straffe dem) og/eller hva det er som lastes ned (for å yte kompensasjon til de som sitter på rettighetene). Vi mener dette vanskelig kan gjøres via de forslagene som har kommet frem uten å sette hele samfunnet under en form for overvåking. Det er ikke nok å måle trafikk på nettet, da denne selvsagt kan være helt legitim. Man må ned på et nivå der man ser hvem som kommuniserer med hvem, og hvilke data disse utveksler. Først da dette er gjort kan man begynne å plukke ut de som som piratkopierer, for deretter å spane mer direkte på disse. Vi mener en slik løsning vil bli problematisk. Nettet skal være underlagt de samme reglene som samfunnet ellers, og vi mener at et fullstendig register over hvem vi snakker med, når vi snakker med dem samt hvilken informasjon vi deler under samtalen, vanskelig ville blitt godtatt i resten av samfunnet.
Dette går også ut over det vi kaller Personvern. Personlig integritet er viktig i et fungerende samfunn. Alle bør selv kunne bestemme hvilke deler av deres liv som er personlige, og hvilke som er offentlige. Sporing og overvåking av hvor man er til enhver tid – og hva man gjør der – bryter sterkt med dette prinsippet, også når denne sporingen og overvåkingen skjer på Internett. Det er ofte her argumentet “de som ikke har noe å skjule har heller ikke noe å frykte” kommer inn. Dette er et argument som egentlig ikke burde finnes i debatten i det hele tatt. Det riktige er nok å si at “alle har noe å skjule, men det de har å skjule er ikke nødvendigvis kriminelt”. De fleste i dagens samfunn vil ikke at politiet skal ha kameraer inne i husene sine slik at de til enhver tid kan sjekke hvem som er der og hva de gjør – hensynet til å verne om de andre tingene man gjør i huset sitt veier vanligvis sterkere enn hensynet til å forebygge og oppklare innbrudd. På samme måte vil vi heller ikke at noen skal ha tilgang til å vite nøyaktig hva vi gjør på Internett.
Rettssikkerhet: I et rettssamfunn gjelder vanligvis prinsippet om å være uskyldig til det motsatte er bevist. Vi mener at forslagene som hittil har kommet frem i fildelingsdebatten i stor grad krenker dette prinsippet. Det virker lite sannsynlig at private aktører, som samtidig er part i en sak, vil kunne vurdere informasjon nøytralt etter at de har fått den frem via spaning. Politiet skal kunne klare å være nøytrale under etterforskningen, og de kan vurdere bevismateriale uten å være forutinntatt. Av denne grunn mener vi at Politiet, og kun Politiet, skal kunne få utlevert persondata i etterforskningen av lovbrudd. Enda verre er det at aktører har fremsatt forslag om å sende ut såkalte varselbrev til påståtte lovbrytere. Disse varselbrevene er ment å komme før en rettssak, og uten at noe annet er bevist enn at en person som har hatt tilgang til å bruke en gitt IP-adresse muligens har brutt loven. Det er altså ikke nødvendigvis eieren av abonnementet som har brutt loven, men dette blir allikevel forutsatt i forslaget om varselbrev. Rettssikkerheten blir her ikke-eksisterende.
Nettnøytralitet: I dag får vi som kunder oftest tilgang til Internett via store teleselskaper eller mindre bedrifter som har spesialisert seg på tilgang til Internett. Felles for disse er at de tilbyr en tjeneste, selve tilgangen. I avtalene man tegner forplikter nettleverandørene seg til å levere tilgangen med en viss hastighet, og prisen varierer etter hvor høy hastigheten er. Det er opp til brukerne selv å bestemme hva de gjør med tilgangen. Vi mener at dette er slik det skal fungere. Tjenesteleverandører skal være nøytrale, og sørge for at alle får tilgang til de samme tingene ut i fra de samme prinsippene. Det er ikke opp til leverandørene å bestemme hva tjenesten brukes til. Når musikk- og filmbransjen går ut og krever at Telenor stenger tilgangen til The Pirate Bay treffer de derfor feil adressat.
Konseptet om nettnøytralitet henger også tett sammen med begrepene Ytringsfrihet og Sensur. For hvem er det egentlig som skal bestemme hvordan nettet skal være? Veldig grovt sier ytringsfriheten at enhver har rett til å ytre sin egen mening, også meninger som muligens ikke er allment akseptert. Å fjerne sitater, bøker, filmer og annet som ikke er allment aksepterte ses på som sensur og et brudd på ytringsfriheten. Å pålegge, eventuelt tillate, nettleverandører å sperre tilgang til enkelte sider på nettet bør derfor ses på samme måte. Uansett er det ikke en tjenesteleverandør som skal bestemme hva som skal ligge på Internett, de bør som tidligere nevnt kun levere tilgangen.
Opphavsrett: Vi lever i et samfunn i stadig endring. Den digitale verdenen forandres radikalt mer eller mindre hvert år. Da er det viktig at lovverket gjenspeiler virkeligheten. Vi mener at åndsverksloven slik den står i dag ikke er spesielt godt tilpasset den digitale verdenen. Det finnes et fundamentalt demokratisk problem når lovgivning gjør store deler av den norske befolkning til lovbrytere. Fordelene av en lov bør alltid veies opp mot ulempene, både tilsiktede og utilsiktede. Hvis ulempene er større enn fordelene bør politikerne revidere loven på en slik måte at atferden og normene til flertallet i samfunnet gjenspeiles.
Åndsverksloven ble en gang i tiden skrevet for å sikre at den som skaper et verk også skal sitte igjen med fortjenesten ved salg. Ingen så for seg at enhver person skulle være i stand til å dele et verk med hvem som helst over nettet – likevel gjelder den samme loven for dette i dag. Det er nødvendig med en debatt om hvorvidt loven tjener sitt formål slik den ser ut i dag, eller om vi er nødt til å gå frem på nye måter for å sikre opphavspersoners lønn for arbeidet de gjør.
På grunnlag av dette mener vi at det bør en større endring av åndsverksloven til, hvor man både tenker fremover samt tilpasser loven etter dagens bruksmønster rundt kultur. Imidlertid er det klart at loven skal følges, uavhengig av om den er velfungerende eller ikke.
Loading ...
tirsdag 14. juli 2009, kl. 11:01
Veldig bra artikkel! Grundig skrevet og tar for seg mange forskjellige begreper.
Begreper som også ofte blir brukt i disse sammenhengene er “eiendom” og “tyveri” og kunne kanskje også vært avklart. Dessuten er ikke piratkopiering et begrep som brukes eller defineres av loven etter min forståelse. Det som er ulovlig er brudd på opphavsretten, som gir en som innehar en opphavsrett (opphavsmannen eller de han evt har overdradd opphasretten til) enerett til eksemplarfremstilling og fremføring av verk, med visse unntak. Kanskje blokken rundt piratkopiering og opphavsrett kunne vært slått sammen?
tirsdag 14. juli 2009, kl. 18:11
Artikkelen kunne nok vært strukturert bedre ja
Det viktigste er allikevel budskapet. Får se om det blir en oppfølgingsartikkel om eiendom og tyveri, dette er jo litt mer konseptuelle begreper.
I mine øyne er piratkopiering en betegnelse på en spesiell type brudd på opphavsretten, og gjerne det ordet flest personer bruker / kjenner igjen – samtidig som det for mange er nøyaktig det debatten handler om. Derfor brukte jeg det ordet.
søndag 19. juli 2009, kl. 11:50
Jeg håper FriBit vil bidra aktivt med konstruktive innspill i de kommende høringsrundene som vil måtte komme i forbindelse med behandlingen av en revidert Åndsverklov. KKD v/statsråd Giske (Ap) og hans statssekretærer har hevdet at dette vil skje i 2010, men såvidt jeg vet har de ikke en gang startet (de ville vel ikke røre rundt i dette før valget til høsten-09, tenker jeg) og dette vil kunne bli en vanskelig debatt som ikke er gjort i en håndvending, så jeg tviler sterkt på at en ny Åndsverklov vil bli klar innen 2010 — snarere 2011.
Nå er det jo mye hemmelighetskremmeri rundt WIPO, så jeg vet ikke om denne vil ha noen sammenfatning/direkte påvirkning på den forestående Åndsverklovrevideringen her hjemme i Norge, eller ikke…
tirsdag 4. august 2009, kl. 01:30
(Undertegnede er initiativtaker til et musikeropprop mot piratkopiering, så langt underskrevet av 360 norske musikere og opphavsmenn og -kvinner i alle sjangere. Dette oppropet er et uavhengig supplement til kunstnerorganisasjonenes mobilisering imot piratkopiering. FriBit har selvsagt fått et eksemplar.)
En kommentar til det ovenstående:
De aller, aller fleste – jeg vil tro: også i FriBit – er enige i at internett må reguleres. Altså at det fins grenser for hva man kan gjøre på internett uten at samfunnet griper inn. Barneporno og overgrep mot mindreårige er det som nevnes oftest, men det er ikke nødvendig med så drastiske eksempler. Det fins drøssevis av mindre alvorlige overtredelser som folk flest, inkludert teknologiromantikere, vil være enige i at må påtales.
Noen ganske få eksempler (listen er omtrent like lang som i “RL”, siden internett stort sett er befolket av mennesker som ikke legger bak seg sin normale rettsoppfatning når de setter seg ved laptopen): Identitetstyveri og andre former for nettsvindel, angrep mot sikkerheten til nettbanker, Forsvaret og andre vitale institusjoner, sjikane av enkeltmennesker som f.eks. publisering av nakenbilder mot den avbildedes vilje, datakriminalitet som hacking, spredning av virus. Mange foreldre vil nok også velge å beskytte barna mot vold og hardporno.
Forskjellige mennesker vil ha forskjellige grenser, men poenget er at 99,99 prosent vil være tilhengere av en viss lovregulering av internett, fordi de vet at det er et virkelig sted, ikke noe TV-spill.
Det området som altså skal unntas fra regulering, etter FriBits (og Venstre og muligens Rødts oppfatning, sistnevnte er i vinglemodus for tiden), er kulturfeltet. Piratkopiering av kulturprodukter anses ikke som alvorlig nok til å motarbeides, og det er først da (når tilgangen til gratis musikk og film trues) at paranoiaen virkelig griper om seg og personvern- og sensurbegrepene begynner å florere vilt og uoverveid. Konstruktive forslag, som å stenge tilgangen til åpenlyse heleri-sentraler som The Pirate Bay eller å opprette en statlig nett-nemnd som kan motarbeide bl.a. piratkopiering, sammenliknes med at kunstnere og kunstnerorganisasjoner ønsker seg “kinesiske sensurtilstander”.
Men hva er grunnen til at nettopp kulturprodusenter skal unntas fra lovbeskyttelse og dermed A) frarøves deler av et allerede begrenset inntektsgrunnlag, B) berøves for budsjettene til fremtidige produksjoner og C) fratas den hevdvunne og lovfestede kontrollen over hvordan arbeidet deres distribueres? Forklaringen er nok at menneskers trang til å tilegne seg ting gratis og uten egeninnsats er sterkere enn selveste seksualdriften.
Men en vital kulturflora kan selvsagt ikke bestå kun av kopiering. Noen må skape originalene, og til dette arbeidet behøves det ressurser — kreative, økonomiske og til og med redaksjonelle ressurser.
PS: Når det gjelder Åndsverkslovens fremtid: Trond Giske har sagt dette så tydelig som det er mulig å si det: ”Det må være opp til rettighetshaverne å bestemme hvordan verkene deres skal gjøres tilgjengelig for allmennheten.”
tirsdag 4. august 2009, kl. 21:14
Hei Erik!
Takk for kommentaren, det er alltid gøy å vite at det man skriver vekker oppsikt og interesse.
For å ta det jeg oppfatter som hovedpoenget ditt først, så sier du det er FriBits oppfatning at kulturfeltet skal unntas fra lovregulering, og gjør deg opp noen tanker rundt dette. Jeg går ut i fra at dette utsagnet er rettet mot det avsnittet i artikkelen som tar for seg opphavsrett og hvordan åndsverksloven bør utformes – og svarer derfor med det som grunnlag.
En del av tankegangen bak dette avsnittet er at masseovervåkning av en hel nasjon er en veldig sterk vei å gå for å stoppe et lovbrudd. Ikke engang muligheten for å oppklare og avverge drap har fremmet denne typen tiltak i lignende skala, og jeg går ut i fra at alle mener at drap er et større lovbrudd enn tyveri. Andre tanker rundt dette avsnittet går på straffeutmåling. I de fleste fildelingssakene som har vært i retten har erstatningssummene vært enorme og i våre øyne helt ute av proporsjonalitet i forhold til lovbruddet.
Vi sier også at fordelene ved en lov alltid må veies opp mot ulempene av den, og jeg regner med det er her kjernen i poenget ditt hentes fra. Men meningen er absolutt ikke at loven bør fjernes. Meningen er at loven bør revideres og tilpasses dagens samfunn. For å gjøre dette bør lovskaperene blant annet sette seg ned og se på hvordan Internett og oppbygningen av dette gir muligheter som er radikalt forskjellig fra hvordan verden tidligere fungerte økonomisk. Dette mener vi bør gjenspeiles i lovgivningen, selvsagt på en slik måte at man samtidig sørger for at rettighetshaverene har mulighet til å få betalt.
Sitatet fra Trond Giske faller her litt utenfor, da dette slik jeg oppfatter det går på hvem som skal bestemme hvordan et enkelt verk skal tilgjengeliggjøres. Det er vi i FriBit enige i, men dette sier ikke noe om hvordan loven skal håndheves. Dette er mer et spørsmål om hvem som bestemmer hvordan markedet skal se ut, og dette bestemmes igjen av om det er selgers eller kjøpers marked.
Når alt dette er sagt vil jeg til slutt påpeke at det absolutt ikke bare er i saker som gjelder piratkopiering at vi i FriBit er i mot slike forslag som hittil har kommet frem. Du nevner en rekke lovbrudd, og for bare å ta et par av dem; vi ville blitt like opprørte over et forslag om masseovervåking for å fange utøvere av identitetstyverier, nettsvindlere, hackere eller hva det måtte være som vi blir over et forslag om masseovervåkning for å fange utøvere av piratkopiering. Du sier indirekte at vi er i mot konstruktive forslag fordi vi vil at alt skal være gratis – sannheten er at vi er i mot forslag som har større negative enn positive konsekvenser for samfunnet i sin helhet.
onsdag 5. august 2009, kl. 01:14
Hei Nina!
Mitt poeng illustreres faktisk svært godt i følgende utdrag fra din kommentar: “Masseovervåkning av en hel nasjon er en veldig sterk vei å gå for å stoppe et lovbrudd.”
Jeg har bare nevnt to konkrete tiltak mot piratkopiering i min kommentar: 1) Å stenge tilgangen til åpenbare og ikke minst straffedømte fasilitatorer som The Pirate Bay og 2) opprette en statlig nett-nemnd slik som Personvernutvalget har foreslått, der ett av nemndens ansvarsområder er å bekjempe piratkopiering, selvsagt ved lovlige, demokratiske midler. Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse tiltakene er “masseovervåking av en hel nasjon”.
Når det gjelder straffeutmålingen f.eks. i Pirate Bay-saken: 30 millioner i bot kan nok oppfattes som mye penger, men det er faktisk bevist at Pirate Bay hadde millioninntekter fra reklame på et nettsted som fasiliterte piratkopiering, og i ettertid har det kommet bud på det dobbelte beløpet fra et gamblingfirma som ønsker å kjøpe Pirate Bay (en handel som riktignok neppe vil kunne gjennomføres, siden virksomheten er definert som ulovlig, men det indikerer likevel “markedsverdien”). Når det gjelder straffeutmålingen i amerikanske enkeltsaker, sier vel det mer om absurde utslag av amerikansk rettspraksis enn det gjør om selve prinsippet. USA er som kjent et land der man både kan dømmes til flere hundre års fengsel og (langt verre) til døden.
Personlig er jeg altså tilhenger av A) å stenge storfasilitatorer som Pirate Bay, B) at politikere og andre autoriteter blir langt tydeligere også verbalt (altså ikke bare i partiprogrammene) når det gjelder at opphavsretten må respekteres og at piratkopiering er både uetisk og destruktivt for kulturlivet, og C) at ansvaret for håndhevingen av Åndsverkloven flyttes tilbake dit det burde ha ligget hele tiden: Hos en nettnemnd, Økokrim, politiet, påtalemakten – altså ikke hos bransjen selv eller deres advokater. (Det siste er selvsagt tvunget frem pga. at myndighetene har sviktet sin oppgave, men det er en dårlig løsning i lengden.)
Dermed er jeg nok ganske på linje med hva både stortingsflertallet og Personvernkommisjonen anbefaler.
Men fordi jeg representerer “opphavsmann-siden” og ikke konsumentene (selv om jeg like ofte er konsument og gladelig betaler mine 8 kroner pr. låt eller 80 kroner pr. album på iTunes eller 25 kroner i DVD-leie av like åpenbare årsaker som jeg betaler for brød i butikken) så oppfattes disse forslagene til en helt normal og legitim forfølgelse av lovbrudd som en oppfordring til “masseovervåkning av en hel nasjon”. Dette er … merkverdig.
Sett på bakgrunn av de politiske og juridiske realitetene slik de er i dag, samt kunstneres og kunstnerorganisasjoners holdning i piratdebatten — og ikke minst de internasjonale konvensjoner Norge er bundet av når det gjelder opphavsrett — så vil en ny og “piratkopieringsvennlig” Åndsverklov ligge langt frem i tid, trolig mange år, om den i det hele tatt blir innført. Dermed er det betimelig å spørre: Er FriBit tilhengere av å håndheve Åndsverkloven på internett slik loven faktisk er pr. i dag — frem til den dagen et eventuelt nytt lovverk er innført?
Vedrørende Giske-sitatet: Nei, han mener faktisk nøyaktig det han sier, og dette er da også nedfelt i loven. Rettighetshaverne (opphavsmannen eller de han/hun overdrar rettighetene til) har rett til å bestemme hvordan verkene distribueres. For eksempel om de vil gi dem bort eller selge dem. Dette er en selvsagt og ganske så logisk lovbestemmelse, i og med at det er rettighetshaverne som har investert det som skal til for å skape kulturproduktene, både de intellektuelle og økonomiske ressursene.
Markedskreftene kommer først inn i diskusjonen om DRM, pris, filkvalitet etc – der har konsumenten selvsagt rett til å ta alle lovlige metoder i bruk, fra boikott av plateselskaper til rett og slett å la være å kjøpe produktene om man syns de er for dyre. Men å bare forsyne seg fordi man synes noe er for dyrt, er selvsagt ikke akseptabelt.
Å få Batman eller Bukowski eller the Battles gratis er ingen menneskerett, og å håndheve demokratisk vedtatte lover er ikke menneskerettighetsbrudd, heller ikke på nettet.
torsdag 6. august 2009, kl. 11:06
Hei Erik.
Du har et presumptivt argument som jeg er litt usikker på om jeg er enig med deg i eller ikke. I den første posten din skriver du “De aller, aller fleste – jeg vil tro: også i FriBit – er enige i at Internett må reguleres.”. Jeg er i prinsippet uenig i at Internett må reguleres, men samtidig er jeg usikker på om vi her tenker på det samme, og det er her temaene personvern, overvåkning m.m. som oftest dukker opp. Jeg er selvsagt enig i at lovbrudd på Internett skal straffeforfølges på nøyaktig samme måte som ellers i samfunnet, nettopp fordi det som du sier er et virkelig sted, ikke noe TV-spill. Og nettopp fordi Internett er et virkelig sted er det viktig at man ikke bryter med rettigheter og prinsipper man følger andre steder. Alt man foretar seg på Internett er selvsagt underlagt den samme lovgivningen som ellers, og derfor synes jeg det er både viktig og riktig at man forsøker å stenge nettsteder som bryter loven, og trekker disse for domstolene. Dette må selvsagt følge nøyaktig de samme demokratiske og vedtatte normene man følger andre steder.
Dersom du nå med regulering mener at lovene skal følges også på Internett er vi derfor enige, og det tror jeg de aller aller fleste vil være. Men når det nevnes regulering, er det lett å dreie tankene inn på hvilke endringer som har blitt foreslått for å gjøre dette, hvor enkelte bryter sterkt med normalt anerkjente normer vi ikke ville ha godtatt i andre samfunnsarenaer. Dette er nok også grunnen til at Nina påpeker at “Masseovervåkning av en hel nasjon er en veldig sterk vei å gå for å stoppe et lovbrudd.”. Det første av de to konkrete tiltakene du nevner har et slikt problem – sensur. På den ene siden hjelper det lite å filtrere innhold utover det faktum at man skyver ting under teppet. Man gjør det vanskeligere å nå et nettsted, men langt fra umulig – jeg vil påstå at det faktisk er relativt enkelt å forbigå dersom man vil. På den andre siden endrer det Internetts natur og funksjonalitet, nå i en tid hvor vi fortsatt ikke har god innsikt i hvordan Internett påvirker samfunnet som helhet ettersom det fortsatt er i sine barneår og utviklingen er svært rask. Dersom alle land skulle begrense tilgangen til bestemte nettsteder basert på sitt lands lover ville Internett ha sett forskjellig ut fra land til land, og dette vil kunne endre svært mye uten at vi helt forstår konsekvensene. Samtidig dukker spørsmålet om hvem som skal avgjøre hva som skal sensureres opp. Det er viktigere å få tatt de som bryter loven enn å skjerme omverdenen fra hva de holder på med. Sensurering av slike nettsteder vil om noe kunne gjøre politiets jobb vanskeligere, da det ville bli vanskeligere å finne de som begår lovbruddene, som tross alt er det mest vesentlige.
Det andre tiltaket du nevner er noe som bør utredes nærmere, da det meget godt kan tenkes å være en god idé. Samtidig er det svært viktig at det gjøres på en god måte som ikke bryter med øvrige retts- og samfunnsprinsipper, eller Internetts grunnleggende struktur, derav behovet for å se nærmere på det, noe også mange har gitt uttrykk for.
FriBit er selvsagt tilhengere av å håndheve lovene slik de er i dag, men vi ønsker samtidig at lovene bør endres for å rette seg etter den samfunnsendringen vi nå står overfor. Forståelsen av denne endringen er variende, og den er omfattende, men vi må i fellesskap tilpasse oss på en best mulig måte, som gagner både konsumenter og skapere av kultur.
Forøvrig er jeg helt enig med deg i at det ikke er noen menneskerett å få Batman, Bukowski eller the Battles gratis. Håndheving av vedtatte lover er heller ikke menneskerettighetsbrudd, selv ikke på nettet. Vi i FriBit ønsker faktisk å kjempe frem løsninger som også gagner skaperne av kultur, deg selv inkludert. Utfordringen består i å gjøre dette uten å ødelegge et Internett vi fortsatt ikke fullt ut forstår påvirkningskraften av gjennom forsøk på å vedlikeholde gamle modeller som ikke nødvendigvis passer i det digitale samfunn.
torsdag 6. august 2009, kl. 23:59
Hei Øystein!
Følgende selvmotsigelse dukker ofte opp i piratkopieringsdebatten, og også i ditt innlegg, faktisk i to påfølgende setninger: “Jeg er i prinsippet uenig i at Internett må reguleres.” (…) “Jeg er selvsagt enig i at lovbrudd på Internett skal straffeforfølges på nøyaktig samme måte som ellers i samfunnet.”
Regulering = lovregulering. Og, når det er nødvendig, straffeforfølging. Dette er ikke det samme som sensur, selv om piratene ønsker å skape et inntrykk av dette.
Et annet hovedargument fra tilhengerne av å legalisere piratkopiering kommer også til syne i din kommentar: “Man gjør det vanskeligere å nå et nettsted, men langt fra umulig – jeg vil påstå at det faktisk er relativt enkelt å forbigå dersom man vil.”
Dette argumentet (“det nytter ikke likevel, for noen vil alltid finne måter å omgå loven på”) er like uakseptabelt som “hvis ikke jeg gjør det, så vil noen andre gjøre det”.
Det som er umulig for kulturlivet, er å konkurrere mot et gratis-supermarked som er lett tilgjengelig, og som til og med enkelte populistisk anlagte politikere ønsker å se igjennom fingrene med. Ingen har illusjoner om at vi noensinne vil bli kvitt all piratkopiering, men: Folk flest er lovlydige, og ved å marginalisere piratvirksomheten gir man de lovlige løsningene overlevelsesmuligheter. Dette oppnår man ved å gjøre det tydelig for folk flest (i ord og handling) at det er tjuvgods i butikken, samtidig som man gjør det vanskeligere å nå frem til den. Da vil de aller fleste velge den legale løsningen, og målet er nådd.
Slik gjør man det i virkeligheten (marginaliserer og kompliserer den illegale virksomheten), og slik kan man gjøre det på nettet. Med demokratiske midler, og milevis unna noe som likner sensur.
fredag 7. august 2009, kl. 01:46
Hei Erik!
Du gjentar faktisk akkurat det Øystein sier i sitt eget innlegg. Det er forskjell på hva slags «regulering» vi snakker om. Du mener tilsynelatende «regulering» som i at lovene som gjelder ellers i samfunnet også skal gjelde og håndheves på nett. Og her gjentar jeg at vi i FriBit er enige.
«Regulering» brukes også i mange andre sammenhenger om hvordan vi skal «regulere» nettets struktur. Ved å gå mer i retning av et Kabel-TV nettverk, der du betaler for tilgangen til bestemte nettsteder. Med andre ord ved å gå bort fra nettnøytralitet og lik tilgang for alle. Dette er nok ikke det du heller mener med «regulering», men det er ofte det jeg forbinder med «regulering» av nettet. Og muligens også Øystein.
Som Øystein skriver: «Dersom du nå med regulering mener at lovene skal følges også på Internett er vi derfor enige, og det tror jeg de aller aller fleste vil være.»
Dette handler om terminologi og hva man legger ordet «regulering». Det er kanskje en idé at vi unngår selve ordet «regulering» da vi tydelig misforstår hverandre.
En annen ting jeg vil påpeke er at du snakker veldig blidt om «demokratiske» og «lovlige» midler. Da må du ikke glemme at det meste kan gjennomføres både demokratisk og lovlig. Det er nettopp derfor vi har denne diskusjonen – ikke for å unngå «ulovlig» sensur og masseovervåking, men for å unngå at dette innføres ved lov.
Du snakker om å stenge tilgangen til The Pirate Bay som en enkel håndvending. Og teknisk sett er det kanskje det. Og jeg skal si meg enig i at argumentet om at det er enkelt å omgå et slikt filter er et moralsk sett dårlig argument. Likevel er det er reelt argument som må tas med fordi dette er et spørsmål om kost og nytte. Å gjennomføre tiltak som i praksis har liten nytte, men som er kostbare og medfører en kraftig endring i hvordan vi forholder oss til nettet bør overveies nøye.
Samtidig er det ingen enkel endring vi innfører ved å starte med å sensurere ut The Pirate Bay fra nettet. Hvis vi sier, teoretisk sett, at The Pirate Bay skulle bli dømt ved en norsk domstol for å drive ulovlig virksomhet er det allerede mange nettsteder som gjør det samme (etter norsk lov). Og da ikke nødvendigvis ved piratkopiering, men andre mer eller mindre alvorlige lovbrudd.
Kanskje synes du at svaret er enkelt. At vi i så fall burde stenge tilgangen til alle disse nettsidene. Det virker jo fornuftig. Gambling er ulovlig i Norge. Da burde jo gamblingnettsteder fra verden over blokkeres ute for norske brukere. Og dette kan jo gjennomføres av en nettnemnd.
Staten i Australia fant ut at dette var en glup idé og lanserte et massivt internettfilter. Dette skal filtrere ut alle ulovligheter, samt en del støtende materiale. Hvor sistnevnte kan gis tilgang til ved behov fra brukere som ønsker det. Dette blir gjennomført med en lignende modell som du skisserer, hvor et statlig organ får jobben med å gjennomsøke nettet og plukke ut nettsteder som tilsynelatende er ulovlige etter australsk lov, og sensurere ut disse.
Dette filteret var selvfølgelig ikke offentlig. Ellers ville det jo fungere som et oppslagsverk for alle som søkte etter materiale på listen, og som koblet til nettet enten fra eller via utlandet – altså utenom filteret.
Likevel lakk listen ut, og det viste seg at den inneholdt en rekke politiske blogger samt en kennel og en tannlege.
Det er enkelt å tenke at det selvfølgelig må ha vært en glipp at disse uskyldige nettstedene ble filtrert bort, og at slike glipper kun rammer et fåtall. Likevel er det personer med egeninteresser som legger inn adressene for filtrene, samtidig som det er et organ underlagt staten som kontrollerer dette. Vi er ikke vant med en situasjon i Norge hvor staten legger lokk på opposisjonspolitikere og -journalister. Det betyr likevel ikke at vi trenger å legge opp til slike tilstander.
Et lang viktigere spørsmål som dukker opp i forbindelse med et nettfilter er hvordan man skal forholde seg til nettrafikk som flyter over landegrenser. Vi må ikke glemme at dette er en situasjon som er helt ny og umoden i menneskehetens historie. Et lands lover og regler gjelder normalt for de personer som befinner seg i landet. Samtidig som enkelte gjelder for statsborgerne av et land, uavhengig av hvor man befinner seg. Derfor har det tidligere vært helt og holdent lov å reise til utlandet for å gamble i England eller kjøpe piratkopiert materiale i andre land. Dette er kanskje ulovlig ved norsk lov, men du dømmes ikke for dette når du kommer tilbake til Norge.
Med andre ord er det ikke nødvendigvis et lovbrudd som begås i det gjeldende landet, men det ville være et lovbrudd dersom nettstedets servere og eiere befant seg i Norge. Skal man da stenge tilgangen til nettstedet? Og for å snu regla motsatt vei: Hvis nettstedet bryter med lovene i landet nettstedet befinner seg, men ikke i Norge, skal da norske myndigheter stenge ute nettstedet?
Når du besøker The Pirate Bay begår DU ingen lovbrudd. Uavhengig av om The Pirate Bay er dømt i Sverige, eller at serverene befinner seg i et annet land. Det er ikke forbudt å være på nettstedet, heller ikke å søke etter materiale der. Du kan til og med laste ned en del materiale som er lagt ut på The Pirate Bay av artistene selv. Som f.eks. den ene singelen til Timbuktu. Det er først når du laster ned fra noen som piratkopierer ulovlig at du selv begår et lovbrudd. Igjen, uavhengig av om The Pirate Bay er dømt i Sverige eller ikke. Og uavhengig av om The Pirate Bay bryter med norsk lov eller ikke.
Så for å stenge ute slike nettsteder må deres drift altså være i strid med norsk lov. Å innføre et slikt filter er en helomvending for nettet og hvordan vi ser på trafikken som beveger seg over landegrenser. Dette blir ikke bare snakk om å stenge tilgangen til The Pirate Bay, men dette er en diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til å filtrere og sensurere tilgangen til en rekke nettsteder. Vi kan ikke bare starte med å stenge ute The Pirate Bay uten å ta hensyn til hvilke konsekvenser dette har for resten av nettet. I stedet må vi se på hvilke prinsipper vi ønsker at skal ligge til grunn for Internett.
Den kanskje beste måten å eksemplifisere en uønsket effekt av et slikt filter er ved å se på avtalen du inngår med Google i det du blir en Gmail-bruker. Denne avtalen strider visstnok med norsk lov, spesielt når det gjelder personvern. Likevel er den helt legal i USA. Effekten av å stenge ute nettsteder som bryter med norsk lov vil i teorien medføre å stenge ute Gmail som tjeneste for norske brukere. Med mindre vi skal ta en diskusjon om hvilke lover som skal unntas fra et slikt filter…
Jeg minner til slutt om at nettfilteret i Australia er «lovlig og demokratisk» vedtatt.
Mer om filteret finner du her: http://en.wikipedia.org/wiki/Internet_censorship_in_Australia
fredag 7. august 2009, kl. 01:51
En nettnemd som skal jobbe med å løse konflikter i saker angående piratkopiering på nett er derimot ingen dårlig idé. Det burde finnes et organ som man kan gå til når man opplever at ens egne rettigheter blir brutt, og som har de nødvendige fullmakter til å etterforske og prioritere slike saker. Det er en langt bedre situasjon enn at rettighetshaverne selv skal jobbe med å hente ut personopplysninger om nettbrukere som bryter loven.
Uten å overvåke samtlige nettbrukere selvfølgelig
fredag 7. august 2009, kl. 02:22
Hei Svenn-Arne!
Her benytter du teknikaliteter (svakheter ved et nettfilter i Australia) som legitimering av tilnærmet anarki på internett. Det blir som å benytte én feilaktig dom som argument for å legge ned hele rettssystemet.
Kontrollørene må kontrolleres, på nettet som i resten av samfunnet.
Og ja, jeg er som tidligere nevnt tilhenger av at ansvaret for reguleringen (nå vet dere hva jeg mener med begrepet) må tilbake til myndighetene. Om det er en nettnemnd, økokrim eller politiet er sånn sett ikke viktig, det handler om prinsippet.
Du sier: “Å gjennomføre tiltak som i praksis har liten nytte, men som er kostbare og medfører en kraftig endring i hvordan vi forholder oss til nettet bør overveies nøye.”
Vel, for opphavsmenn og -kvinner og bransjene de tilhører (musikk-, film- og forlagsbransjen i første omgang) har slike tiltak enorm nytte. Og at tiltakene endrer hvordan enkelte forholder seg til nettet, er jo nettopp poenget. En dreining fra å forholde seg til nettet som et leketøy til å betrakte det som en seriøs samfunnsarena, for å bruke FriBits egne ord.
Dessuten: Er du nå helt sikker på at det ikke foregikk noe skummelt i den kennelen?
fredag 7. august 2009, kl. 02:44
Et lite PS:
Innlegg fra FriBit om piratkopiering begynner ofte med “lovene som gjelder ellers i samfunnet må også gjelde og håndheves på internett” — og så er resten av innlegget stort sett en oppramsing av årsaker til hvorfor lovene IKKE kan håndheves på internett. Det blir jo en slags balanse av det, men …
fredag 7. august 2009, kl. 02:49
Hei igjen.
«Her benytter du teknikaliteter (svakheter ved et nettfilter i Australia) som legitimering av tilnærmet anarki på internett. Det blir som å benytte én feilaktig dom som argument for å legge ned hele rettssystemet.»
Nei, jeg påpeker at slike filtre fort kan ha uheldige ringvirkninger og uttrykker en generell skepsis til sensur. Jeg legitimerer ikke noe som helst.
«Vel, for opphavsmenn og -kvinner og bransjene de tilhører (musikk-, film- og forlagsbransjen i første omgang) har slike tiltak enorm nytte»
Kan du vise til dokumentasjon på at slike tiltak har nytten du beskriver? Og hvilken nytte / konsekvens har det for resten av samfunnet?
«Og at tiltakene endrer hvordan enkelte forholder seg til nettet, er jo nettopp poenget.»
Jeg har ikke skrevet noe om at dette endrer hvordan «enkelte» forholder seg til nettet, men hvordan vi som samfunn forholder oss til det. Jeg snakker ikke om konsekvensen det har for piratene, men for hver og en av oss. Selv om konsekvensene kanskje er positive i kampen mot piratkopiering betyr ikke det at vi skal overse konsekvensene for resten av befolkningen.
Du har ikke tatt opp noen av dilemmaene jeg har trukket frem i min kommentar. For eksempel hvilke nettsider som i så fall skal filtreres ut. Hva er ditt grunnlag for at The Pirate Bay skal stenges ute for norske nettbrukere? At nettstedet er dømt i Sverige? At nettstedet kan vise seg å drive ulovlig virksomhet etter norsk lov? Og skal da dette i så fall gjelde alle nettsider som driver virksomhet som er ulovlig i Norge?
Hva skal i så fall skje med Googles tjenester som tilsynelatende strider med norsk personvernslovgivning?
fredag 7. august 2009, kl. 04:01
Hallo igjen, ja!
Jeg ser ikke helt hva slags negative konsekvenser det vil få for resten av befolkningen at The Pirate Bay (og liknende fasilitatorer) stenges, bortsett fra at en del mennesker må betale for kulturproduktene igjen, men dette mener jeg da at er en positiv konsekvens. For kulturlivet, ja, men på sikt også for samfunnet generelt. Men merk: Jeg har aldri sagt at dette skal skje ved hjelp av et slags vidmasket filter som fanger kenneler og tannleger sammen med piratene. Ethvert lovbrudd må påtales individuelt, og alle har krav på en normal rettsprosess. Men når denne prosessen ender med dom, må tilgangen kunne stenges. Om dette er kostbart, så er det prisen man må betale for å opprettholde en rettsstat,
“Kan du vise til dokumentasjon på at slike tiltak har nytten du beskriver? Og hvilken nytte / konsekvens har det for resten av samfunnet?”
Vel, nøyaktig dokumentasjon får vi jo ikke før tiltakene iverksettes. Pirate Bay er fremdeles oppe, prosessen er i startfasen. Men det var en kraftig nedgang i pirat-trafikk etter dommen, det er én indikator, og det faktum at bevisstheten har økt om piratproblemet både hos politikere og kunstnere/kunstnerorganisasjoner er også en viktig konsekvens av Pirate Bay-saken.
At det nå kun er politiske partier under eller like ved sperregrensen som aktivt taler for legitimering av piratkopiering i Norge, er nok også et resultat av at ingen politikere kan støtte piratkopiering og fremdeles bli tatt helt alvorlig. Dette tror jeg til dels er et resultat av at Pirate Bay-saken tydeliggjorde hva det handler om: Å anskaffe seg kulturprodukter gratis, noe de fleste vil oppfatte som en form for snylting, samt at enkelte til og med tjener millioner på denne virksomheten.
Dessuten vil jeg påstå at det å forhindre snyltementalitet, profittering på andres arbeid og i verste fall ren helerivirksomhet (Pirate Bay), faktisk er noe som er generelt samfunnsnyttig, på et mer prinsipielt plan. Og siden dette også er en internasjonal prosess, er det interessant å se på f.eks. Obamas oppfordring til piratverstingene Spania om å gjøre noe med problemet, og et ellers liberalt land som Nederlands reakson mot det faktum at Pirate Bay fremdeles er oppe og kjører.
Når det gjelder Google, så kjenner jeg ikke den saken godt nok. Men hvis det stemmer at deres praksis strider mot norsk lov, er det selvsagt riktig å påtale det. En nettnemnd vil muligens være riktig mottaker av også den klagen.
“Og skal da dette i så fall gjelde alle nettsider som driver virksomhet som er ulovlig i Norge?” Alle nettsteder som norske domstoler avgjør skal stenges, ja. Igjen: Ikke noe vidmasket, generelt garn. Men som i resten av samfunnet avhenger det av at noen eventuelt velger å gå til sak. Som kulturbransjene nå gjør.
mandag 10. august 2009, kl. 23:03
Hei igjen!
Etter en ukes ferie var det mye å ta tak i her. Jeg velger å hoppe tilbake til der jeg slapp, i og med at det var noen punkter der jeg gjerne ville svare på.
Erik Honoré skriver:
Jeg har bare nevnt to konkrete tiltak mot piratkopiering i min kommentar: 1) Å stenge tilgangen til åpenbare og ikke minst straffedømte fasilitatorer som The Pirate Bay og 2) opprette en statlig nett-nemnd slik som Personvernutvalget har foreslått, der ett av nemndens ansvarsområder er å bekjempe piratkopiering, selvsagt ved lovlige, demokratiske midler. Med min beste vilje klarer jeg ikke å se at disse tiltakene er “masseovervåking av en hel nasjon”.
Det stemmer nok at du ikke finner masseovervåking av en hel nasjon i disse to tiltakene. Min kommentar som du svarer på var nemlig ment å forklare hva som var ment i den opprinnelige artikkelen. Som sagt går jeg ut i fra at du mente avsnittet om opphavsrett förste gang du skrev, og det jeg skrev var altså et forsök på å forklare tankegangen bak dette avsnittet. De forslagene dette avsnittet reflekterer over er de forslagene som går ut på å overvåke trafikken mot steder på nettet hvor piratkopiering foregår (en veldig simplifisert fremstilling i og med at piratkopiering kan foregå overalt på nettet). Og for å å ha det klart; hvorvidt det er Simonsen Advokatfirma som overvåker trafikken for å stoppe pirater eller SV som overvåker trafikken for å finne en fordelingsnökkel til fildelingsskatten sin blir her knakende likegyldig, masseovervåking er det uansett.
Videre:
Dermed er det betimelig å spørre: Er FriBit tilhengere av å håndheve Åndsverkloven på internett slik loven faktisk er pr. i dag — frem til den dagen et eventuelt nytt lovverk er innført?
Dette stod faktisk sist i den opprinnelige artikkelen, og det er vel også besvart i de andre kommentarene, men for å svare nok en gang: Ja. Loven skal fölges, også på Internett, samme hvor dårlig tilpasset loven er.
Kort om de andre kommentarene. Som det har blitt påpekt er det mulig man ofte snakker forbi hverandre når begrepet regulering kommer på banen. Jeg kan forsöke å oppsummere hva jeg selv mener om saken i en enkelt setning: ”Håndhev for all del loven på Internett, men gjör det med metoder man ville akseptert ellers i samfunnet”. Jeg tror (det vil si, jeg håper) det er dette de fleste andre mener om saken.
Videre er det faktisk slik at kritikken vi retter mot forslagene ikke er noe ”hold dere unna gratis-supermarkedet vårt”-ramaskrik. Som vi har forsökt å si en del ganger nå er kritikken rettet mot konsekvenser av forslagene som ligger utenfor den direkte positive effekten. Det er altså ikke en ”oppramsing av hvorfor man ikke skal håndheve loven” men en oppramsing ala ”dette er problematisk og forslagene bör derfor endres slik at problemene med dem forsvinner”.
For å ta et par (banale) eksempler på hvordan gode forslag kan feile er det nok å se på et par hendelser i Oslo de siste par årene. Politiets stenging av ”Plata” ble sett på som et godt forslag på papiret, konsekvensen ble at både den nedre delen av Oslos paradegate og mange andre steder fikk problemet over seg i stedet. Det forsvant altså ikke, det flyttet seg til andre steder hvor det ble vanskeligere å regulere. Nogenlunde den samme effekten fikk man da tigging ble lovlig. Å avkriminalisere uteliggere er selvsagt ikke et dårlig forslag, den uante konsekvensen var at man åpnet for at mangfoldigende tiggerbander fra östblokklandene kom inn og utnyttet situasjonen.
Til slutt: den beste måten å få bukt med piratkopiering er i mine öyne å gjöre den overflödig. Dette mener jeg man kan gjöre ved å lage lovlige lösninger som er bedre enn de lösningene piratkopieringen tilbyr. Begrepet om at det ikke går an å konkurrere med gratis dukker ofte opp hos ”opphavsrett-siden” (i mangel på et bedre begrep), men dette er en sannhet med modifikasjoner. Det stemmer nok i de tilfellene man har to identiske produkter, men for at dette skal stemme må man se på hvordan man definerer ordet produkt i sammenhengen. For meg selv (og mange andre, vil jeg tro) er ikke produktet lenger kun den fysiske cd-platen eller den fysiske dvd’en. Produktet er for meg hele pakkelösningen: Hva jeg får, hvordan jeg får det, hvor lang tid det tar för jeg får det, hva jeg kan gjöre med det etter at jeg har fått det og hva det koster meg. Kostnaden er her bare en bestanddel av produktet.
Her har industrien mye å hente, og piratkopieringen mange punkter å tape på. Eksempelvis burde industrien väre selvsagt ledende i delene som har med kvalitet å gjöre, det er jo de som sitter på originalene. Desverre er ikke dette tilfelle. Industrien har faktisk heller ikke värt ledende på noen av de andre punktene på en veldig lang stund – og det er nok her de taper mest. Jeg vil hevde at når man taper på alle de andre punktene OG det andre produktet i tillegg er gratis – da er det vanskelig å konkurrere. Vinner man derimot på alle de andre punktene (som man har store muligeter til å gjöre) og samtidig holder et rimelig prisnivå – da har man et stort grunnlag for å gå seirende ut av konkurransen (og for ordens skyld – jeg mener personlig ikke at 8 kr for en sang på iTunes er et rimelig prisnivå).
Dette ble en lang kommentar, og jeg kunne nok sagt mer, men det er jo meningen at noen skal orke å lese igjennom også. Derfor avslutter jeg her med håpet om at dette klarer opp noen punkter..
torsdag 13. august 2009, kl. 01:03
Hei Nina!
Jeg er litt skeptisk til å gå inn og diskutere påstander som at “opphavsmenn og bransje har vært for dårlig til å tilby gode nok produkter”, rett og slett fordi det er irrelevant. Det er faktisk såpass enkelt: Det er rettighetshavernes soleklare og lovfestede rett å bestemme hvordan produktene de har investert tid og engasjement og kreativitet i, og også betydelige økonomiske ressurser (album med flere hundre tusen kroners produksjonsbudsjetter, filmer med atskillige millioner) skal distribueres, og sette en pris. Dette er helt selvsagt. Og så er det like selvsagt kulturkonsumentens rett å si “nei, dette er for dyrt i forhold til kvaliteten”. Men den retten omfatter ikke å rappe produktet, kun å avstå fra å kjøpe det — og dermed eventuelt bidra til at produsenten endrer på produktet eller prisen, hvis produktet faktisk ER for dyrt eller for dårlig.
Men la meg likevel kommentere et par misforståelser:
“Eksempelvis burde industrien väre selvsagt ledende i delene som har med kvalitet å gjöre, det er jo de som sitter på originalene. Desverre er ikke dette tilfelle.”
Det er som sagt irrelevant, fordi det ikke legitimerer stjeling. Men, et par nyere tilfeller: Max Manus-piratkopien var filmet av lerretet med et kamera operert av kinomaskinisten. Jeg tror nok at original-DVD-en har litt bedre lyd og bilde enn denne kopien, i tillegg til diverse tilleggsgoder som bakomfilm etc. Den siste X-Men-filmen ble stjålet av en utro tjener før den var ferdig, og lagt ut uten spesialeffekter og filmmusikk på piratnettsteder. Konsertopptak med elendig lyd har florert i årevis, det samme har halvferdige eller kasserte studioopptak. Det fins massevis av MP3-er der ute med så dårlig bitrate at musikken låter som om den er spilt inn under snøen, og til og med sanger som mangler start eller slutt. Dette er bare noen få eksempler på hvorfor opphavsmann/rettighetshaver må beholde den lovfestede retten til å bestemme hvor og hvordan verkene distribueres. For kvalitetens skyld.
“For meg selv (og mange andre, vil jeg tro) er ikke produktet lenger kun den fysiske cd-platen eller den fysiske dvd’en.”
Det har aldri vært de fysiske produktene som har vært “produktet”, det har bare vært innpakningen. Plastikken i CDer og forsendelseskostnadene utgjør maksimalt 10% av utsalgspris. Resten går til å dekke innspillingskostnader, royalties til musikere og opphavsmenn, honorering av produsent, tekniker, coverdesigner, promo — altså hele produksjonskjeden. Trekker man fra plastikk, distribusjonskostnader og platebutikkens andel, sitter man faktisk igjen med mer enn de 80 kronene et album koster på iTunes. Dette er riktig og rettferdig for alle parter, inkludert konsument. Personlig syns jeg at et album ikke bør koste mindre enn en pils, og en enkeltlåt til kr. 8 er svært rimelig. En halv melkesjokolade, en ringetone …
Jeg la spesielt merke til to opplysninger om FriBits innstilling til lovregulering av nettet, hvorav den første skremmer meg litt, og den andre beroliger:
“Og for å å ha det klart; hvorvidt det er Simonsen Advokatfirma som overvåker trafikken for å stoppe pirater eller SV som overvåker trafikken for å finne en fordelingsnökkel til fildelingsskatten sin blir her knakende likegyldig, masseovervåking er det uansett.”
Dette viser at FriBit er mer radikale i sin piratstøtte og kulturfiendtlighet (et sterkt ord, men handling er minst like viktig som tanke) enn SV og Venstre. De to sistnevnte har da iallfall noen (riktignok ugjennomtenkte) ideer om at opphavsmenn også i fremtiden skal kompenseres økonomisk og ha mulighet til å gjennomføre nye produksjoner — selv om de skal miste retten til å bestemme hvordan produktene blir distribuert. Du sier her at SVs “overvåking” for å finne en fordelingsnøkkel er uaktuell. Dermed står FriBit tilbake med én eneste løsning: at kulturbransjen skal måtte konkurrere med gratis-supermarkedet. Det er svært naivt å tro at dette vil fungere. Hvorfor? Fordi hver gang opphavsmenn og -kvinner, plate- eller filmbransje forbedrer innholdet, filkvaliteten, den kunstneriske kvaliteten, den kommersielle appellen eller nisje-appellen — så vil piratene ha gratiskopier på nettet neste morgen. Ofte av OK kvalitet, men selv det er ikke nødvendig, for folk laster heller ned filmer tatt opp med håndholdt kamera på en kino enn å betale for kvalitetsprodukter. Som tidligere nevnt: Menneskers ønske om å tilegne seg produkter gratis er sterkere enn selveste kjønnsdriften.
Den beroligende opplysningen:
“Loven skal fölges, også på Internett, samme hvor dårlig tilpasset loven er.”
Siden stortingsflertallet garanterer opphavsrettens videre eksistens, så er FriBit ut fra dette utsagnet tilhengere av å håndheve loven i all overskuelig fremtid. Det er betryggende.
fredag 14. august 2009, kl. 16:45
Jeg vil gjerne tiltre Honorés syn ift. kvalitet på tjeneste som begrunnelse/legitimasjon for laste ned ulovlig. Det synes jeg er viktig poeng.
Dessuten må jeg si jeg har vanskelig for å forstå hvor åndsverksloven åpner for overvåkning av private brukere. Rettigheter (og for den saks skyld plikter) man har ved ivaretakelsen av sitt opphavsrettslige vern har fint lite med åndsverksloven å gjøre. Endringer av åndsverksloven vil med andre ord ikke gi eks. Simonsen noen større eller mindre rett til å etterforske opphavsrettskrenkelser på klients vegne. Her er man prisgitt prosesslovgivningen, og naturlig nok annen lovgivning satt til å verne den enkelte, typisk personopplysningsloven, m.v.
fredag 14. august 2009, kl. 16:59
Og for meg blir å endre åvl. for tilpasse virkeligheten det samme som å endre naskeribestemmelsen i straffeloven, så ikke så mange gjøres til lovbrytere der heller. Politiet har jo ikke ressurser til å etterforske og oppklare disse sakene uansett