Eksempler og lignelser er bare retoriske verktøy for å illustrere visse poeng. Sammenligninger er sjelden perfekte, og det var heller ikke min. Jeg kunne sikkert vært mer presis. Fartsbokser er forresten ikke privat håndhevet.

Hovedpoenget er at en slik overvåkning og lagring bør gjennomføres av offentlige instanser, med demokratisk ansvar og forhåpentligvis ikke under påvirkning av særinteresser som Simonsen Advokatfirma representerer.

Dette eksempelet er lite treffende. Advokatfirmaet overvåker jo nettopp ikke “alle i nabolaget”. En mer treffende parallell å trekke synes jeg er fotoboksen som registrerer fartsovertredere. Den registrerer, i likhet med firmaet, ikke alle som passerer; men kun de som overtrer fartsgrensene. På samme måte registreres IP-adresser til den eller de som legger til rette for fildeling. Det skal legges til at denne sammenligningen av flere grunner heller ikke er heltpresis, men er mer illustrerende for det som faktisk skjer.

IP-adresser er jo på ingen måte hemmelig informasjon, snarere tvert imot: Den er helt åpen, og alle som en kan få tilgang til det. Datatilsynets konsesjon går på OPPBEVARINGEN av disse opplysningene. Det er kun dette vedtaket gjelder, all den tid tilsynets kompetanse er begrenset til å forvalte personopplysningsloven. Det er jo ikke slik at Simonsen uten konsesjon ikke har legitim adgang til en IP-adresse. Derimot tilsier konsesjonen at firmaet ikke kan lagre informasjonen til bruk i senere rettssak.

Du nevner også forholdet mellom ekslusivitet og fellesskapets interesser. Her er det viktig å ta med i betraktningen at mye av diskusjonen går nettopp på å finne en balanse mellom individets og fellesskapets interesser. Muligens ville det være til samfunnets beste å fjerne ekslusiviteten (jeg skal ikke diskutere incentiveffekten her), men individets hensyn er også beskyttelsesverdig, i alle fall om man ikke er kommunist (som jo er et legitimt standpunkt, men det diskuterer jeg HELLER ikke her ).

Så spørsmålet om registrering. Det ville løse flere problemer å kun beskytte verk som var registrert, særlig de bevismessige. Men jeg mener det blir for formalistisk å stille et slikt krav. En skapelsesprosess kan ta lang tid, og det er ikke alltid man vet når man har et ferdig verk mellom hendene. Eller man kan lage flere versjoner av samme verk, versjoner som kanskje etterhvert avledes så mye fra hverandre at det kan oppstå spørsmål om det i det hele tatt er samme verk. Derfor er det, slik jeg ser det, bedre og mer riktig i forhold til slik åndsverk oppstår, å beskytte verk fra skapelsestidspunktet. Å stadig kreve registrering vil være en hemsko på den kreative prosessen. Kunsteren skal kunne skape fritt, uten å løpe til diverse opphavsrettskontorer eller ansette advokater på heltid til å løpe for ham.

Dessuten er det noe intuitivt riktig ved å beskytte verk fra skapelsestidspunktet. Det er ingen formalia som kan rokke ved det faktum at det er KUNSTEREN som laget verket. Det er kunsteren som er opphavet til kunsten, ikke registranten.

Til sist ditt eksempel med den kinesiske gutten. Ja, det er mulig du bryter opphavsretten om du kopierer strofen. Dersom strofen har verkshøyde, vil den nyte beskyttelse, men dersom den bare er noen tilfeldige toner som slipper ut uten nærmere tanke eller innsats, vil den sannsynligvis ikke være beskyttet. Dette syns jeg harmonerer godt med i alle fall min rettsfølelse. Dersom gutten har lagt kunsterisk flid å lage strofen, syns jeg det er riktig at han ideelt sett også skal få nyte fruktene av verket, men dersom det bare er noen tilfeldige toner ville det være underlig å skulle beskytte det.

Hvis jeg som filmskaper går til en investor og sier
Q Gi meg 10 millioner kroner, så ser du dem igjen om 150 år
A….er det en vits?? En dårlig en ihvertfall

Så prøver vi
Q “Gi meg 10 mill, så ser du dem igjen om 10 år”
A HAHHAA yea right

Q “Gi meg 10 mill så får du dem igjen om 3 år
A Mmmm skeptisk – få se hva du har å by på.

En investor har en horisont 3-5 år toppen. Unntaksvis for enkelte “trygge” investeringstyper som broer og fibernett kan man se for seg lengre RoI. På programvare er ikke levetiden til koden mer enn 5 år UANSETT, det er nå sjelden et stykke kode har en gyldighet på mer enn 2 år engang før den er borte fra butikkhyllene.

Jeg kunne vært interresert i å se på vernetiden som flytende og bransjeavhengig, og ble satt etter en håndfull KPI’er (Key Process Indicators).
- Hva er gjennomsnittlig RoI
- Hva er gjennomsnittlig “shelf life”

Men nå snakker vi ut ifra opphavsrett som konsept, hvor man gir en EKSKLUSIV rett til opphavsmannen. Problemet med opphavsretten nå er at EKSKLUSIV matcher dårlig med INTERNETT, og i forhold til en dynamisk og evolverende skapelsesprosess i en nettverksøkonomi er det tvilsomt at å gi eksklusive rettigheter fører noen steds.

Jeg er mer interresert i på sikt å sette hele BERN konvensjonen til side og erstatte den med Genero.
* Du får ikke defacto opphavsrett, du må registrere verket ditt i Genero
* Du har opphavsrett på verket ditt, og du skal motta din rettferdige andel av verdiskapningen rundt ditt verk
* Du har ikke anledning å nekte noen å enten distribuere verket ditt eller å lage et avledet verk, men de som gjør det må betale deg penger etter en predefinert avtalelisens.

Jeg ser ingen grunn til at dette ikke skulle være gjennomførbart og langt, langt bedre enn det vi har idag. Bare konseptet med at du ikke trenger å registrere et åndsverk for å få beskyttelse, og at den ikke skiller mellom kommersiell og ikke-kommersiell bruk eller verbatim kopiering og avledede verk er banalt. Det vil si at hvis en unge i Kina nynner noen strofer, og du lager en sang 5 år etter med samme tonefallet kan det hende du bryter opphavsretten. Med et krav om registrering (som ble fjernet fordi det var så komplisert å registrere verk for 120 år siden – det er det ikke lengre) så løser man MASSE.

Jeg kan heller skrive en skikkelig blog-post om det senere, men det er altså det langsiktige målet til Genero – å erstatte behovet for opphavsrett.

Alle fremtidige inntekter kan beregnes om til en nåverdi, og det hadde vært interessant å se hvor lite/mye nåverdien av rettighetene til et verk øker med stadig lengre beskyttelsestid.

Hva er tidsrommet under norsk lov? Skapers levetid + 50 år? 70 år for firma? Når ett verk kanskje har en hylletid på 1/10 av den tiden så er noe underlig. Spesielt med tanke på at de første lovene rundt om i verden jobbet med tidsrom i området 20 år, og det i en tid hvor det tok en måned eller mer å krysse Atlanteren.