Privatlivet må ivaretas.

I en ikke helt nøytral artikkel i Aftenposten mandag 22. juni får vi vite at Datatilsynet beslutter å ikke fornye konsesjonen Simonsen har hatt til å drive privat overvåkning på vegne av musikk- og filmbransjen.

I FriBit, og hos alle forkjempere for rettsvern og personvern på nettet, blir denne nyheten mottatt med glede.

Det problematiske ved at en privat aktør skal ha konsesjon til å drive overvåkning har blitt grundig diskutert både i artikler, kronikker og leserinnlegg i Aftenposten og andre medier. Jeg vil begynne med en parallell til andre rettsområder. Ville vi godtatt at Simonsen Advokatfirma fikk konsesjon til å overvåke alle i nabolaget ditt, føre statistikk og notere personopplysninger om alle som gikk inn og ut ditt og naboenes hus, for å avsløre mulige tyver? De fleste vil synes dette hadde vært meget betenkelig.

FriBit mener at personvern, anonymitet og retten til privatliv bør være en like stor selvfølgelighet på Internett som det er på gaten, hjemme og ellers i livet. De færreste rettigheter er absolutte, men inngrep i akkurat disse rettighetene bør være godt begrunnet i andre sterke samfunnshensyn, på samme måte som det er sterke begrensninger på når og hvordan man kan overvåke personer med kamera på offentlige steder. Det er f.eks. helt utvilsomt at vold og hærverk er skadelig for samfunnet, og derfor har man tillatt overvåkning av bysentra, som i Karl Johans gate i Oslo. Dette står under politiets administrasjon. Hensynet til privatliv og anonymitet har blitt satt til side for å beskytte de enda sterkere hensynene til liv og helse samtidig som tiltaket har demokratisk legitimitet fordi det administreres av politiet.

Evaluering av skade kontra rettigheter

Er ulovlig fildeling til så stor skade at man bør sette til side rettigheter vi ser på som grunnleggende i dagliglivet? Dette hevder selvfølgelig musikk- og filmbransjen, som stadig henviser til antall ulovlige nedlastninger, ganger dette med prisen på det fysiske produktet og slår opp astronomiske tapstall i pressen. Banaliteten i dette kan illustreres ved en liten lignelse: Hvis jeg krever hundre kroner per eple i hagen min, taper jeg da fem hundre kroner hvis naboens unger går på slang? Lignelsen er ikke perfekt, men jeg tipper naboens unger neppe hadde kjøpt eplene dersom gjerdet mitt var for høyt til å klatre over.

Noen viser også til det ikke så gode, men etter hvert gamle argumentet om at de som ikke gjør noe galt ikke har noe å skjule.

Først den fantasifulle matematikken: Dersom noen bryter seg inn i Platekompaniets lager og stjeler 100 000 CDer kan man snakke om et reelt tap som nærmer seg salgsprisen på det som har blitt stjålet. Men dersom noen laster ned en kopi på nettet, er det ingenting som blir borte fra eieren. Det eneste tenkelige tapet er at nedlasteren dropper å kjøpe et stykke plastikk med det samme innholdet på. Det er umulig å få full klarhet i hvor mange av nedlasterne som hadde kjøpt produktet dersom de ikke fikk det gratis, men det ligger jo i sakens natur at man lettere skaffer seg ting som er gratis enn hvis akkurat det samme produktet hadde kostet penger. Bare tenk på alle de gangene du har fått en smaksprøve i butikken uten å kjøpe selve produktet. Selv har jeg sikkert spist hundrevis av smaksprøver på mine handleturer, men jeg kan faktisk ikke huske sist jeg kjøpte det jeg fikk en prøve av. Sånn er det i det ”analoge” liv, hvorfor skulle det ikke være på den måten også i det digitale liv?

Man kan trekke denne sammenligningen litt lenger også. Akkurat som smaksprøvene er en markedsføring for et matprodukt, har man etter hvert fått mange holdepunkter for å si at ulovlig nedlastning også fungerer som markedsføring for artisten som er ”offeret”. Den 19. april i år publiserte Aftenposten en artikkel om en undersøkelse i regi av BI som viser at fildelere kjøper mer musikk enn andre. Nå slår ikke undersøkelsen fast at fildeling dermed er lønnsomt for artistene, men det viser i det minste at bildet er langt mer nyansert enn det for eksempel IFPI viser til.

Dessuten må man ikke være kriminell for å ønske et privatliv. Det er helt legitimt å ønske å være anonym selv om man ikke gjør forbrytelser. Vi hadde ikke likt om advokater gikk rundt i nabolaget og tok bilder av oss, selv om vi gjorde helt lovlige ting; selv om dette ikke umiddelbart identifiserer oss med navn og nummer, på samme måte som IP-adresser ikke umiddelbart forteller hvem vi er.

Men det er ulike krav til personvern og privatliv på offentlige steder kontra private hjem. Vi godtar lettere å bli filmet i et kjøpesenter enn i vår egen hage. Er Internett privat eller offentlig? Du sitter kanskje i din egen stue når du er online, men det aller meste av Internett er offentlig tilgjengelig. Men selv om det er offentlig tilgjengelig, er følelsen av fortrolighet og anonymitet er en helt annen når du surfer på Internett enn når du spankulerer i et kjøpesenter. Internettsurfing oppfattes som privat, andre som er på samme nettsted kan ikke se deg og du sitter i ditt eget hjem. Derfor bør det være like høy terskel for å overvåke din nettrafikk som dine andre private gjøremål.

Rettshåndhevelse og modernisering av opphavsrettsregler

Til sist vil jeg poengtere at FriBit helt klart står for at man bør følge de gjeldende opphavsrettsregler, selv om man synes den er utdatert. Det er bedre å kjempe for en modernisering av reglene, noe FriBit vil gjøre så lenge behovet er der. Selv om det er svært viktig for samfunnsutviklingen at kultur og kunnskap er tilgjengelig for alle, er hensynet til en effektiv rettsorden enda viktigere.

Men håndhevingen av reglene må følge de demokratiske standardene vi setter ellers i livet. Det vil si at det er politiet og rettsapparatet som skal forfølge lovbrudd på vegne av oss alle. Dersom de ikke har kapasitet til å forfølge visse typer saker, er det de folkevalgte organene som skal bestemme noe mer om dette ved å bevilge midler, instruere forvaltningen eller vedta strengere regler.

Vi ønsker ikke privat rettshåndhevelse i våre nabolag, og da bør vi heller ikke akseptere privat rettshåndhevelse på Internett.

Frankrike innfører omfattende overvåkning av alle internettbrukere.

Som forventet vedtok det franske Senatet i går kveld HADOPI-loven, som tirsdag gikk gjennom i Nasjonalforsamlingen med et knapt flertall. Franske internettleverandører er nå pålagt å overvåke sine kunder, for å tilse at ingen deler opphavsrettsbeskyttet materiale. Dersom det oppdages at en abonnent gjør dette, vil han eller hun i første omgang få en advarsel. Ved tredje gjentagelse er så internettleverandøren pålagt å sperre abonnenten ute fra nettet; derfor omtales ofte loven også som “Three strikes out”-loven eller bare “Three strikes”-loven. Ved utestengelsen havner abonnenten på en svarteliste som gjør det umulig å tegne et abonnement med en annen leverandør. Samtidig må abonnementsavgiften fortsatt betales.

Loven bryter med grunnleggende prinsipper

Det er flere grunnleggende problemer med denne loven. Lovendringen innebærer at den enkelte borger ikke har anledning til å få sin sak hørt i retten. Det er et grunnleggende prinsipp i demokratiske land at ingen skal kunne straffes før det beviselig har blitt begått et lovbrudd. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hele dette prinsippet settes nå til siden, og man vil straffes på bakgrunn av ønsker fra underholdningsbransjen og deres håndlangere uten at den dømmende makt i Frankrike får vurdert skyldsspørsmålet nøytralt. Rettssikkerheten til vanlige mennesker settes dermed på sidelinjen etter press fra en bransje som ønsker å sikre sin maktposisjonen og sine økonomiske interesser.

I tillegg er internettleverandører nå tvunget til å overvåke sine kunder. Aktørene i dette markedet har lenge kjempet for å unngå et slikt ansvar, da de kun leverer infrastruktur – de formidler data mellom forskjellige aktører og privatpersoner. Også her i Norge raser denne debatten. Torgeir Waterhouse, talsmann i IKT Norge, som representerer internettleverandørene i Norge, har flere ganger kraftig kritisert underholdningsbransjen for å forsøke å tillegge internettleverandører et politiansvar de ikke kan ha, nå senest i forbindelse med Max Manus-saken. Hans franske kolleger har kjempet hardt for å opprettholde de samme prinsippene.

En bransje som formidler data, det være seg via Internett, telekommunikasjon, post eller andre former for informasjonsutveksling kan ikke bryte inn i den private utvekslingen av informasjon mellom to parter. Denne informasjonen må være privat. Vi forventer at ingen åpner og leser brevene vi sender i posten, vi forventer at ingen avlytter telefonsamtalene våre og vi forventer at ingen kan lese e-posten vår. Vi forventer at ingen følger med på hvilke nettsteder vi besøker, hva vi skriver i forum, eller hvilke data vi sender ut på nettet eller henter ned. Det er dette som kalles privatliv, og retten til et privatliv og privat kommunikasjon er helt fundamental og nedfelt i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Når den franske internettbransjen nå pålegges et slikt ansvar bryter det med en hundreårig lang praksis i Frankrike, et land bygget opp på mottoet “Liberté, égalité, fraternité” – frihet, likhet, brorskap. Overvåkningsansvaret er knapt uten like i den vestlige verden, selv ikke under den kalde krigen. Det er bare Politiet som skal kunne overvåke oss, og det har de kun rett til å gjøre dersom de både har skjellig grunn basert på bevis i en etterforskningssak og dersom de har innhentet tillatelse fra rettsvesenet.

Frankrike følger ikke EU

Som tidligere rapportert har EU nylig arbeidet med den omdiskuterte Telekompakken. Et av de forslagene som ble vedtatt i Europaparlamentet den 6. mai er endringsforslag 138/46, som sier at ingen skal kunne sperre noen ute fra Internett med mindre de har blitt dømt i en rettssak eller det er snakk om å sikre rikets sikkerhet. Det Frankrike nå har vedtatt er stikk i strid med avgjørelsen i EU, og reaksjonene på Frankrikes bestemmelse har ikke uteblitt. Guy Bono, medskaper av endringsforslag 138/46 og fransk medlem av Europaparlamentet, har varslet at han vil føre saken videre i EU-systemet. I hans øyne er Frankrikes avgjørelse et brudd på prosedyrer og viser en holdning som bryter med retningslinjer fra EU. Saken vil bli fulgt opp i Europadomstolen, og det skal bli svært spennende å se hva som vil skje videre.

Bonos hovedmotstandere i denne kampen er Frankrikes president Nicolas Sarkozy, og hans partifeller fra UMP, som ligger på høyresiden i fransk politikk. Da HADOPI-loven var oppe til avstemning første gang, 2. april, var bare 16 personer tilstede under avstemningen. Nasjonalforsamlingen hadde diskutert temaet i over 40 timer, og de fleste hadde gått og lagt seg ettersom de trodde at avstemningen ikke ville finne sted før dagen etter. Overraskende nok ble dette resultatet overstyrt i en minst like omstridt avstemning 9. april. Det var like før påske, været var fint, og mange av de franske politikerne hadde valgt å starte ferien ved lunsj. I siste liten troppet 15 medlemmer av det franske Sosialistpartiet opp for å stemme, og UMP rakk ikke å motmobilisere. Avstemningen gikk dermed i favør til motstanderne av loven, og HADOPI-loven ble nedstemt med 21 stemmer mot og 15 stemmer for.

Denne gangen lot ikke Sarkozy seg lure i samme felle. Avstemningen på tirsdag hadde et stort oppmøte, og UMP hadde tilstrekkelig med stemmer til å få gjennomført sine planer.

Sarkozys kontaktnett og politiske arbeid

Tilknytningen Sarkozy har til den franske mediebransjen har, parallelt med det politiske arbeidet UMP utfører, blitt satt hardt på prøve. Journalisten Jérôme Bourreau-Guggenheim fra den Sarkozyvennlige TV-kanalen TF1 ble avskjediget fra sin stilling 16. april. Bakgrunnen var at han 19. februar sendte en privat e-post til UMP-politikeren Françoise de Panafieu, hvor han ga uttrykk for sin misnøye med HADOPI-lovgivningen som ble debattert i Nasjonalforsamlingen. 4. mars ble han så kalt inn på teppet til Arnaud Bosom, teknisk direktør i TF1, hvor han fikk beskjed om at synspunktene hans var stikk i strid med TV-kanalens holdning. Bosom hadde fått informasjonen sin fra Kulturdepartementet, initiativtagerne til HADOPI-loven, som igjen hadde fått den fra de Panafieu. Bourreau-Guggenheim bestred påstanden og påpekte at det gjaldt privat korrespondanse som ikke hadde noe med TF1 å gjøre.

Litt over en måned senere mottok han så oppsigelsesbrevet fra kanalen, hvor det begrunnes med at han er på en betydelig divergens med TF1, og at HADOPI-saken er en viktig sak for kanalen. Franskmenn reagerte på oppsigelsen i vantro, og det ble raskt opprettet en protestgruppe på Facebook.

Dette er ikke den eneste gangen Sarkozy har blitt anklaget for å arbeide på vegne av underholdnings- og mediebransjen. Senest i november 2008 var han i vinden i forbindelse med innstiftelsen av loven “loi de l’Audiovisuel”. Denne loven er ment å regulere vilkårene for offentlige og private franske TV-kanaler. TF1, som eies av Sarkozys nære venn Martin Bouygues, var også her sterkt representert i mediebildet. Loven sier at statlige TV-kanaler ikke lenger skal ha lov til å vise reklame. Resultatet blir at statlige kanaler mister en stor inntektskilde, i tillegg til at annonsørene kun vil henvende seg til de private aktørene, med TF1 og M6, som har samme eier, i spissen. Omfordelingen av midler vil derfor gagne privateide selskaper i stor grad; selskaper som har nære bånd til maktinnehaverne og personlige bånd til Nicolas Sarkozy.

Tidlig i 2006 var Sarkozy også en av forkjemperne for å få innført DADSVI-loven som på den tiden var svært omstridt for å være lobbyet gjennom av underholdningsbransjen. Lovgivningen skapte problemer for fri programvare, og la også strenge regler til grunn mot såkalt “fair use”. Mange undrer seg derfor over hvem han kjemper for – folket eller underholdnings- og mediebransjen.