Frankrike innfører omfattende overvåkning av alle internettbrukere.

Som forventet vedtok det franske Senatet i går kveld HADOPI-loven, som tirsdag gikk gjennom i Nasjonalforsamlingen med et knapt flertall. Franske internettleverandører er nå pålagt å overvåke sine kunder, for å tilse at ingen deler opphavsrettsbeskyttet materiale. Dersom det oppdages at en abonnent gjør dette, vil han eller hun i første omgang få en advarsel. Ved tredje gjentagelse er så internettleverandøren pålagt å sperre abonnenten ute fra nettet; derfor omtales ofte loven også som «Three strikes out»-loven eller bare «Three strikes»-loven. Ved utestengelsen havner abonnenten på en svarteliste som gjør det umulig å tegne et abonnement med en annen leverandør. Samtidig må abonnementsavgiften fortsatt betales.

Loven bryter med grunnleggende prinsipper

Det er flere grunnleggende problemer med denne loven. Lovendringen innebærer at den enkelte borger ikke har anledning til å få sin sak hørt i retten. Det er et grunnleggende prinsipp i demokratiske land at ingen skal kunne straffes før det beviselig har blitt begått et lovbrudd. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hele dette prinsippet settes nå til siden, og man vil straffes på bakgrunn av ønsker fra underholdningsbransjen og deres håndlangere uten at den dømmende makt i Frankrike får vurdert skyldsspørsmålet nøytralt. Rettssikkerheten til vanlige mennesker settes dermed på sidelinjen etter press fra en bransje som ønsker å sikre sin maktposisjonen og sine økonomiske interesser.

I tillegg er internettleverandører nå tvunget til å overvåke sine kunder. Aktørene i dette markedet har lenge kjempet for å unngå et slikt ansvar, da de kun leverer infrastruktur – de formidler data mellom forskjellige aktører og privatpersoner. Også her i Norge raser denne debatten. Torgeir Waterhouse, talsmann i IKT Norge, som representerer internettleverandørene i Norge, har flere ganger kraftig kritisert underholdningsbransjen for å forsøke å tillegge internettleverandører et politiansvar de ikke kan ha, nå senest i forbindelse med Max Manus-saken. Hans franske kolleger har kjempet hardt for å opprettholde de samme prinsippene.

En bransje som formidler data, det være seg via Internett, telekommunikasjon, post eller andre former for informasjonsutveksling kan ikke bryte inn i den private utvekslingen av informasjon mellom to parter. Denne informasjonen må være privat. Vi forventer at ingen åpner og leser brevene vi sender i posten, vi forventer at ingen avlytter telefonsamtalene våre og vi forventer at ingen kan lese e-posten vår. Vi forventer at ingen følger med på hvilke nettsteder vi besøker, hva vi skriver i forum, eller hvilke data vi sender ut på nettet eller henter ned. Det er dette som kalles privatliv, og retten til et privatliv og privat kommunikasjon er helt fundamental og nedfelt i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Når den franske internettbransjen nå pålegges et slikt ansvar bryter det med en hundreårig lang praksis i Frankrike, et land bygget opp på mottoet «Liberté, égalité, fraternité» – frihet, likhet, brorskap. Overvåkningsansvaret er knapt uten like i den vestlige verden, selv ikke under den kalde krigen. Det er bare Politiet som skal kunne overvåke oss, og det har de kun rett til å gjøre dersom de både har skjellig grunn basert på bevis i en etterforskningssak og dersom de har innhentet tillatelse fra rettsvesenet.

Frankrike følger ikke EU

Som tidligere rapportert har EU nylig arbeidet med den omdiskuterte Telekompakken. Et av de forslagene som ble vedtatt i Europaparlamentet den 6. mai er endringsforslag 138/46, som sier at ingen skal kunne sperre noen ute fra Internett med mindre de har blitt dømt i en rettssak eller det er snakk om å sikre rikets sikkerhet. Det Frankrike nå har vedtatt er stikk i strid med avgjørelsen i EU, og reaksjonene på Frankrikes bestemmelse har ikke uteblitt. Guy Bono, medskaper av endringsforslag 138/46 og fransk medlem av Europaparlamentet, har varslet at han vil føre saken videre i EU-systemet. I hans øyne er Frankrikes avgjørelse et brudd på prosedyrer og viser en holdning som bryter med retningslinjer fra EU. Saken vil bli fulgt opp i Europadomstolen, og det skal bli svært spennende å se hva som vil skje videre.

Bonos hovedmotstandere i denne kampen er Frankrikes president Nicolas Sarkozy, og hans partifeller fra UMP, som ligger på høyresiden i fransk politikk. Da HADOPI-loven var oppe til avstemning første gang, 2. april, var bare 16 personer tilstede under avstemningen. Nasjonalforsamlingen hadde diskutert temaet i over 40 timer, og de fleste hadde gått og lagt seg ettersom de trodde at avstemningen ikke ville finne sted før dagen etter. Overraskende nok ble dette resultatet overstyrt i en minst like omstridt avstemning 9. april. Det var like før påske, været var fint, og mange av de franske politikerne hadde valgt å starte ferien ved lunsj. I siste liten troppet 15 medlemmer av det franske Sosialistpartiet opp for å stemme, og UMP rakk ikke å motmobilisere. Avstemningen gikk dermed i favør til motstanderne av loven, og HADOPI-loven ble nedstemt med 21 stemmer mot og 15 stemmer for.

Denne gangen lot ikke Sarkozy seg lure i samme felle. Avstemningen på tirsdag hadde et stort oppmøte, og UMP hadde tilstrekkelig med stemmer til å få gjennomført sine planer.

Sarkozys kontaktnett og politiske arbeid

Tilknytningen Sarkozy har til den franske mediebransjen har, parallelt med det politiske arbeidet UMP utfører, blitt satt hardt på prøve. Journalisten Jérôme Bourreau-Guggenheim fra den Sarkozyvennlige TV-kanalen TF1 ble avskjediget fra sin stilling 16. april. Bakgrunnen var at han 19. februar sendte en privat e-post til UMP-politikeren Françoise de Panafieu, hvor han ga uttrykk for sin misnøye med HADOPI-lovgivningen som ble debattert i Nasjonalforsamlingen. 4. mars ble han så kalt inn på teppet til Arnaud Bosom, teknisk direktør i TF1, hvor han fikk beskjed om at synspunktene hans var stikk i strid med TV-kanalens holdning. Bosom hadde fått informasjonen sin fra Kulturdepartementet, initiativtagerne til HADOPI-loven, som igjen hadde fått den fra de Panafieu. Bourreau-Guggenheim bestred påstanden og påpekte at det gjaldt privat korrespondanse som ikke hadde noe med TF1 å gjøre.

Litt over en måned senere mottok han så oppsigelsesbrevet fra kanalen, hvor det begrunnes med at han er på en betydelig divergens med TF1, og at HADOPI-saken er en viktig sak for kanalen. Franskmenn reagerte på oppsigelsen i vantro, og det ble raskt opprettet en protestgruppe på Facebook.

Dette er ikke den eneste gangen Sarkozy har blitt anklaget for å arbeide på vegne av underholdnings- og mediebransjen. Senest i november 2008 var han i vinden i forbindelse med innstiftelsen av loven «loi de l’Audiovisuel». Denne loven er ment å regulere vilkårene for offentlige og private franske TV-kanaler. TF1, som eies av Sarkozys nære venn Martin Bouygues, var også her sterkt representert i mediebildet. Loven sier at statlige TV-kanaler ikke lenger skal ha lov til å vise reklame. Resultatet blir at statlige kanaler mister en stor inntektskilde, i tillegg til at annonsørene kun vil henvende seg til de private aktørene, med TF1 og M6, som har samme eier, i spissen. Omfordelingen av midler vil derfor gagne privateide selskaper i stor grad; selskaper som har nære bånd til maktinnehaverne og personlige bånd til Nicolas Sarkozy.

Tidlig i 2006 var Sarkozy også en av forkjemperne for å få innført DADSVI-loven som på den tiden var svært omstridt for å være lobbyet gjennom av underholdningsbransjen. Lovgivningen skapte problemer for fri programvare, og la også strenge regler til grunn mot såkalt «fair use». Mange undrer seg derfor over hvem han kjemper for – folket eller underholdnings- og mediebransjen.

- Vi håper at andre henger seg på og lager helt nye versjoner, med andre vinklinger enn vi har satt på det, sier prosjektleder Simon Eriksen Valvik.

Dette gir en enorm mulighet til å ta debatten videre. Selv om en del av intervjuene allerede er ett år gamle, er mye av det som sies veldig interessant. Dette blir veldig likt Open Source Cinema som lager dokumentaren RIP! A Remix Manifesto beskrevet i forrige Ukeskavalkade.

Spesielt interessant er det for eksempel at Trond Giske ikke kjente til at Simonsen Advokatfirma DA hadde tillatelse til å overvåke trafikken i norske fildelingsnettverk. Dette er konsesjonen som i disse dager har gjort Max Manus-saken så aktuell som den er:

Det kan også nevnes at i dokumentaren åpner Giske igjen for en mulig innføring av «Three Strikes»-lov i Norge, ala HADOPI som nylig er vedtatt i Frankrike.

Alle videoene kan lastes ned fra deres Vimeo-profil og vil bli delt flere steder senere. Ettersom filmen er delt med en Creative Commons-lisens er det fritt frem å bruke innholdet fra dokumentaren, så lenge det ikke er til kommersielle formål.

- Hvis man vil bruke det i kommersiell sammenheng er det bare å ta kontakt med oss, så finner vi en løsning på det, sier Eriksen Valvik.

Vi håper på å få se mye interessant bruk av materialet fra filmen fremover!

Personvernet settes til side

Foto: charbel.akhras (CC-by-nd)

Tidligere har man kunnet føle seg veldig trygg bak ens egen IP-adresse. Også når man bryter opphavsretten. Med Post- og teletilsynets vedtak i forrige uke ser dette ut til å endre seg.

I forbindelse med kinoopptaket av «Max Manus» har Lyse Tele blitt fritatt fra taushetsplikten de har ovenfor sine kunder. Dette betyr at Advokatfirma Simonsen står fri til å få utlevert informasjon om personene bak IP-adressene i denne saken.

Post- og teletilsynet har vedtatt at det skal være mulig å gi dispensasjon fra Personvernsloven såfremt retten finner det nødvendig.

IKT-Norge er derimot sterkt uenig i vedtaket.

- Dette er en sak som påvirker hele samfunnet og Internetts funksjon. Nettopp fordi dette er et personvernsspørsmål som gir utslag i hvordan samfunnet vårt skal fungere, og ikke et spørsmål om opphavsrett, sier Torgeir Waterhouse som er prosjektleder i IKT-Norge.

Utviklingen i denne saken blir veldig spennende å følge. Dette kan på sikt vise seg å bli til en IPRED-liknende debatt også i Norge.

- Det er viktig å huske på at dette ikke er det samme som IPRED-loven i Sverige, men effekten på personvernet kan sammenlignes. IKT-Norge kommer uansett til å påklage Post- og Teletilsynets vedtak, sier Waterhouse.

Omkamp om The Pirate Bay

Torsdag denne uken ble det kjent at The Pirate Bay-dommen kanskje må annulleres som følge av et inhabilitetsspørsmål. Dommeren har vist seg å være med i organisasjoner som har drevet arbeid for å styrke opphavsrett og innføre programvarepatenter.Det er altså mulig at dommeren har vært partisk og har dømt deretter. Dette er ikke første gang det reises spørsmål rundt rettsvesenet i forbindelse med The Pirate Bay. For ett års tid siden ble det kjent at også politimannen som etterforsket The Pirate Bay ble ansatt hos Warner Brothers i Hollywood.

Uansett om det blir en omkamp i forbindelse med inhabilitetsspørsmålet er saken ennå ikke avsluttet. Begge parter har anket til Høyesterett i Sverige, og gutta bak The Pirate Bay har sagt at de også vil prøve saken for EU-domstolen om det blir aktuelt.

Problemet for bransjen sin del er at de ikke har anledning til å trekke inn nye bevis. Det betyr at de fortsatt må bruke samme bevismateriell som tidligere, til tross for at mye av dette ikke viser at The Pirate Bay har vært involvert.

Stikker kjepper i hjulene for fri kultur

TONO har så langt gjort det vanskelig å ta i bruk Creative Commons-lisenser. Nå ser det forhåpentligvis ut til å endre seg.

Selv om det til tider kan synes som om ingen har tro på at det går an å lage forretningsmodeller der man gir bort kopien gratis, finnes det faktisk artister som gjør nettopp dette. Et godt eksempel er nettsamfunnet Jamendo, hvor man finner en rekke artister som ønsker å dele sin musikk med fritt, for eksempel med en Creative Commons lisens. Samtidig gir de brukerne muligheten til å betale for det de liker eller kjøpe en egen lisens dersom du vil ta det i bruk i kommersiell sammenheng.

Det er likevel ikke så enkelt å dele fritt og lovlig. Tyske GEMA forvalter sine medlemmers rettigheter på musikk og litterære verk. Normalt gjøres dette ved at man melder fra om bruk av et verk og betaler deretter. Dersom det ikke meldes fra vil GEMA sende deg en faktura på bruken, pluss et administrasjonsgebyr.

Problemet er at dette administrasjonsgebyret faktureres uansett om du er medlem av organiasjonen eller ei. Så selv om du har satt en Jamendo-lisens på verket vil GEMA avvise denne og kreve at de som spiller din musikk kan motbevise at du er GEMA-medlem.

I Norge er TONO en søsterorganisasjonen av GEMA. Heldigvis har ikke de like håpløse gebyr for fri kultur, men de lar foreløpig ennå ikke sine medlemmer dele egne verk med frie lisenser. Enten må man kreve betaling for all nedlasting, eller så får man ikke ha betalt i det hele tatt – verken for nedlasting, radiobruk, reklamebruk eller bruk av musikken i film. Det finnes nemlig bare ett alternativ om du vil dele fritt, og det er å melde seg ut av TONO.

Årsaken er at TONO har monopol på forvaltningen i Norge – i likhet med GEMA i Tyskland. Med andre ord er det ingen andre organisasjoner du kan gå til om du er misfornøyd som TONO-medlem. Vil du ikke at TONO skal styre hvordan du får dele din musikk må du personlig ringe rundt til alle radiostasjoner i Norge og spørre om de spiller din musikk – og håpe at de betaler deg for det.

Dette er et stort problem for å kunne møte den digitale hverdagen med nye løsninger, og heldigvis ser det nå ut til at TONO begynner å myke opp regelverket. Når deres nye vedtekter går gjennom vil det bli mulig å forvalte enkelte verk på egenhånd – selv om TONO må godta det i hver enkelt sak.

Fildelerne kjøper mest

Nok en gang dukker det opp en undersøkelse som viser nettopp at fildelerne er de største forbrukerne av kultur. Denne gangen fra Handelshøyskolen BI.

IFPI var derimot tidlig ute og avfeide hele undersøkelsen.

Foto: Great Beyond (CC by-nc-sa)

- Jeg ser at dette ikke kan stemme. Platesalget går ned mellom 11 % og 13 % årlig, samtidig som fildelingen øker. Her er det ikke sammenheng, sa Marte Thorsby til Ballade etter at tallene ble offentliggjort.

Det er synd at Thorsby ikke enser undersøkelsen en tanke, og begrunner det med at salget går nedover. Dermed risikerer hun også å overse muligheten for at bransjen kan ha tatt feil av sine kunder. Det kan være en idé å tenke over mulige årsaker til at det er en sammenheng mellom fildeling og kulturkonsum.

Først og fremst er de fleste fildelerne også ungdommer som bruker svært mye penger på kulturartikler. Det er ingen motsetning mellom at man fildeler og at man i tillegg kjøper musikk og film. Man kan like gjerne gjøre begge deler.

Samtidig konsumerer trolig de mest kulturinteresserte mer kultur enn andre. Dette gjør at en som er musikkinteressert gjerne kan finne på å laste ned en del og på samme tid kjøpe mye av det han liker best til platesamlingen.

Undersøkelsen tyder uansett på at fildelerne er bransjens beste kunder. Uansett om de bare er kulturinteresserte eller unge. Det som er viktig å huske på da er at man risikerer å angripe sine beste kunder når man går løs på fildelingen. Uavhengig av om ulovlig fildeling fører til tapte salg eller ikke.

Noen tanker om fremtiden etter en helg med mye fildelingsprat

Avslutningsvis kan det være lurt å si at selv om lovene i dag er langt fra tilpasset dagens teknologi betyr det ikke at vi er ute av stand til å tilpasse oss som individer. Det er mulig å lisensiere egen musikk og film under friere lisenser, ta i bruk fri programvare og velge bort begrensninger som gjør det vanskelig å utfolde seg.

Fordelen er da at man tar del i den gjengen som har mest tilgjengelig – fordi alle deler med hverandre.

Agendaen for møtet er videre planer for FriBit og Genero. Planer for de kommende ukene skal legges og vi skal avgjøre hvordan vi gjør ting så effektivt som mulig .

Hvor: Universitetet i Oslo, ved Kjemisk Institutt rom Ø108.  Det enkleste vil være om vi møtes ved hovedinngangen til instituttet.Dersom du kjører bil ta kontakt snarest så skaffer vi parkeringskort.

Dersom du har lyst å være med er det bare å gi beskjed. Ring eller send mail til: Daniel Perez

Agenda

• Prosjektplan for Genero
  • Mål, behov og krav
  • Tidsfrister
  • Oppfølging
  • Medlemmer
  • Prosjektbeskrivelse
• Søknader om midler
• Rekruttering av nye medlemmer

Av 182 saker er ca. 50 av disse henlagt på grunn av for lav kapasitet. Én av sakene er løst i konfliktrådet. Sakene er meldt inn av bransjeorganisasjonene Ifpi, Norske Videogramforening og amerikanske Motion Picture Association.

I følge Ketil Haukaas, assisterende sjef i Kripos, er fildeling rett og slett ikke alvorlig nok til at Kripos kan bruke sine ressurser på det sammenliknet med andre forbrytelser.

- Vi har dedikerte etterforskere på noen områder, som krigsforbrytelser og internettrelaterte overgrep mot barn. Problemområdet fildeling tilsier ikke en slik prioritet at det er en fornuftig vei å gå, sier han.

Kilde: hardware.no

[ Dette innlegget er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge lisens ]

Foto: ryancr (CC by-nc)

Det å laste ned musikk fra Internett er blitt mer og mer vanlig den siste tiden. Det er ikke lengre en aktivitet kun forbeholdt kvisete tenåringer på gutterommet. Ulovlig fildeling er rett og slett blitt allmenn praksis, og det er kanskje ikke er så rart med tanke på alle fordelene; musikken er lettere tilgjengelig enn i butikkene, utvalget er større, det er gratis, og et uklart lovverk gjør det vanskelig å vite hva som er lov.

Dette kan kanskje forklare hvorfor så mange trosser loven for å anskaffe musikk ulovlig via nettet og hvorfor piratene jobber for en legalisering, men hva vil konsekvensene bli dersom all ikke-kommersiell fildeling legaliseres? Hvilken innvirkning vil dette ha på musikkindustrien og ikke minst selve musikken?

Ved en legalisering vil det for forbrukerne ikke lengre være noe behov for å handle musikk i butikk. Da flere laster ned og deler musikk vil utvalget og kvaliteten øke på nettet, mens fysiske musikkalbum solgt i butikk vil bli mer eller mindre overflødig.

Dette ville i første rekke betydd kroken på døra for platebutikkene slik vi kjenner dem i dag. Det ville blitt færre av dem, og de ville måtte satse på mer unike produkter. Og da platesalget bortfaller ville også plateselskapenes rolle blitt forandret.

Argumentene

De som i dag tjener penger på platesalg har et ganske negativt syn på saken. Platebransjen vil slutte å tjene penger og ikke lengre ha muligheten til å hjelpe artister med produksjoner. Antallet artister vil synke, bredden og mangfoldet i musikken vil forsvinne og det samme vil kvaliteten. Dette vil i første rekke ramme de små artistene som ikke lengre vil ha råd til å gjøre opptak i studio, da det ikke lenger er noe direkte inntjeningspotensiale i form av CD-salg. Dette vil hindre nye artister i å slippe til og vil ta knekken på både mangfold og kvalitet.

Piratene har derimot en noe mer optimistisk holdning til dette. Med dagens ordning mener de at plateselskapene har en tanke i hodet – å tjene penger. De fokuserer på artistene med stort salgspotensial og lager musikk som selger. Ved en legalisering vil inntektene fra platesalget så og si forsvinne og pengene vil i første rekke hentes fra konserter. Artister vil nå i større grad bli nødt til å lage musikk som folk vil høre på, og det å benytte seg av salgtriks vil ikke lengre ha noe for seg. Enhver vil kunne laste ned så mye av hvilken som helst musikk de vil, og platebransjen vil ikke lengre kunne kontrollere hva vi skal høre på.

Det vil også bli mye enklere for nye artister å få frem musikken sin da en ikke lengre vil behøve et stort salgsapparat i ryggen. Samtidig vil de større artistene ha råd til å lage musikk av høy kvalitet, da flere lyttere vil føre til flere fans og mer inntekter ifra konserter. Musikerne vil nå ut til mange flere lyttere og lytterne vil på sin side få et mye større mangfold av musikk.

Problematikken rundt en legalisering

Hvilken part som ville fått rett er ikke lett å si, men uansett er en ren legalisering lite trolig. Ikke minst er det en rekke praktiske problemer som må overkommes, hvor et av de største kanskje er landegrenser. Om vi hadde tilatt all ikke-kommersiell fildeling i Norge, skulle vi da og tillatt deling av utenlandsk musikk og film?

Om ikke ville vi blitt begreneset til norskprodusert materiale, som bare utgjøre en liten del av det totale markedet. I tillegg til ville norske artister kunne nytt bedre av å utgi musikken sin i utlandet, noe som helt klart ikke er ønskelig fra noen sin side, og det ville blitt et veldig begrenset marked igjen.

Alternative løsninger

Foto: William Hook (CC by-sa)

Egentlig er det mer aktuelt å se på alternativer til en full legalisering. For eksempel en innføring av kompensasjon til artistene. Denne kunne for eksempel blitt hentet i form av faste bidrag eller avgifter hos fildelerne. På denne måten kunne man unngått flere unødige mellomledd, spart miljøet for produksjon og transport av CD-plater, og ikke minst sørget for at pengene endte opp der de skulle, nemlig hos artistene!

Også denne løsningen byr på en del problemer, deriblant det første vi nevnte, utlandet. Det måtte eventuelt blitt betalt en kompensasjon til utenlandske plateselskaper for den musikken nordmenn laster ned, og det spørs om man kunne fått hvert eneste plateselskap i hele verden til å godta en slik avtale. For ikke å glemme filmbransjen…

Et annet problem ville blitt fordelingen av midler. Men dette er ikke et så altfor uoverkommelig problem. Det er ikke noe problem å måle antall nedlastninger over bittorrent, og det samme gjelder nedlastinger direkte ifra ftp-servere. En eventuell kompensasjon kunne i så fall blitt bestemt ut ifra hvor mange som delte og lastet ned hver enkelt sang.

En annen løsning, som og kanskje er mer trolig, er en abonnementsordning. For en gitt månedspris kunne en bruker fått tilgang til å fritt streame musikk (og eventuelt film) fra en en webside, og samtidig få laste ned et begrenset antall sanger hver måned. Hadde dette vært en oversiktlig side med godt utvalg, gode nedlasningshastigheter, og musikk av god kvalitet ville de uten problemer kunne slått piratene på alt uten om pris.

Og ærlig talt, i 2007 omsatte norsk platebransje for 701 millioner kroner ut fra lager. Det vil si at de i snitt hentet under 150 kroner fra hver nordmann det året. Jeg tror de fleste nordmenn er mer enn villige til å mangedoble denne summen dersom det ga dem et alternativ til dagens piratnettsider, samt billigere og lettere tilgjengelig musikk enn i platebutikkene. Dette er også et stort steg i retningen av fri fildeling, da en slik ordning vil være lett tilgjengelig for alle, men likevel kunne være fullt mulig å subsidiere fra statens side.

Dette ville gitt en løsning som alle parter var tjent med. Spørsmålet forblir nok om det ville latt seg gjennomføre?