1) «I følge http://www.nrhf.no/ kostet en Tandberg TB9000X i januar 1975 3495 kroner. Bruker vi gjennomsnittlig konsumprisindeks for 1974 som utgangspunkt, skulle det bli ca 18300 kroner målt i 2009-kroner.»

2) «Dessuten bidrar jo det faktum at det ikke fantes distribusjonskanaler for uavhengige selskaper til å styrke vår argumentasjon ytterligere: I dag finnes jo distribusjonskanaler for uavhengige selskaper, bl.a. over Internett, og til svært lave kostnader.»

http://blogg.torvund.net/2010/01/16/samfunns%C3%B8konomer-ser-pa-opphavsrett/

Når det er nevnt, går jeg rett på de praktisk/økonomiske misforståelsene:

Prinsippene bak Genero og liknende modeller er altså etter min mening basert på to feilslutninger: 1) At kulturproduksjon er blitt tilnærmet gratis pga. ny teknologi og 2) at mennesker er så ”moralske” at de er villige til å betale for kulturprodukter, selv om det eksisterer et ”gratis-supermarked” like ved siden av (altså at man kan fildele fritt, eller at alt materialet er fritt lisensiert).

Når det gjelder det første, kommer dette svært tydelig frem i Håkonsen/Løylands artikkel som du viser til. Så takk for den! Der står det: «Punktene 3 og 4 gir hint i retning av at det kan bli mye lavkostnadsmusikk av typen garasje, mikrofon og PC. Kvaliteten trenger ikke bli dårlig av den grunn.» Dette er et bevis på at forfatterne ikke vet noe som helst om hvordan musikk frembringes (hvis de da ikke faktisk ønsker at all musikkproduksjon skal være på et rent hobbynivå, og utelukke alle «større» produksjoner som involverer mer enn én person og hans laptop?). Det er langt fra all musikk som kan produseres på laptop – og selv da er det en selvfølge at opphavsmennene og -kvinnene skal kompenseres for arbeidet. I hvilken annen sektor ville man godtatt at menneskene med ideene, og de som finansierer virkeliggjøringen av dem, ikke får betalt? Hvordan filmbransjen skal klare seg med en laptop i en garasje, sies det ingenting om.

Dette vitner igjen om at forfatterne ikke har forstått mekanismene i produksjonsleddet. Regnestykkene de presenterer viser dette med all mulig tydelighet: Forfatterne tror at det er kopiering og distribusjon av CDer og DVDer som har vært hovedkostnaden ved kulturprodukter. Reality check: selv ved fysiske kopier som CDer utgjør plastikken bare en brøkdel. Resten er utgiftsposter som er vesentlige og høyst nødvendige, uansett om distribusjonen foregår fysisk eller på nettet: Leie av studio (eller investering i eget utstyr), lønn til alle som er involvert i prosessen, «redaktørfunksjonen» hos plate- og filmselskaper og forlag, promotering etc. Når det gjelder musikk handler dette om titusener, ofte hundretusener. For filmproduksjon handler det om millioner.

Når det gjelder den andre feilslutningen – at mennesker er så ”moralske” at de er villige til å betale for kulturprodukter gjennom frivillige lisenser etc., selv om det eksisterer et ”gratis-supermarked” like ved siden av – må jeg nok anklage deg for en smule naivitet. Det blir som om man fra i morgen av skulle fjerne alle trafikkregler, fartskontroller, skilt og fotobokser på veiene og tro at alle holdt seg til reglene likevel.

Nine Inch Nails-eksempelet er jeg også takknemlig for at du bringer på banen. Dette, samt det at Radiohead la ut et album til valgfri betaling, blir ofte trukket frem som eksempel på at fri lisensiering fungerer. Dette er også en grov misforståelse. Grunnen til at NIN og Radiohead kunne gjøre dette, er at de allerede var bygd opp til mega-status (med produksjoner finansiert av platebransjen!), og dermed kunne de benytte gratisfilene som PR og gjøre profitt på ”tilleggstjenester”. For eksempel ga Radiohead ut det samme albumet i knalldyre, fysiske luksusutgaver noen måneder etter at valgfri pris-stuntet var over. Dette var innbringende utgaver som fansen måtte ha, og som dermed dekket inn både produksjonskostnader, PR-stunt og mer til. Dette kunne de selvsagt aldri ha gjort hvis ikke klassikere som OK Computer allerede var gitt ut – basert på store investeringer i både produksjon og PR. Igjen: man må ikke utelate vesentlige deler av regnestykket!

Som nevnt et annet sted på disse sidene, tror jeg at disse misforståelsene kommer av at man ikke har satt seg skikkelig inn i hvordan kulturproduksjon fungerer. Det er kanskje naturlig, siden man har fullt fokus på distribusjonsleddet (i dette tilfellet IKT-bransjen). Men da mangler man en viktig brikke i puslespillet, så jeg anbefaler sterkt å oppdatere seg på dette feltet. (Kan misforståelsen muligens bunne i at man tror at prinsippene ved fri programvare automatisk kan overføres på alle andre bransjer?)

En muligens kontroversiell påstand til slutt: Tidligere var det deler av den multinasjonale platebransjen som tappet ”den gode kulturen” for ressurser og til tider utnyttet artister og opphavspersoner. Denne rollen er nå overtatt av IKT-bransjen. Det er ISP-er (Telenor etc.) og hardware-produsenter (Apple, Microsoft, Nokia etc.) som nå melker kulturprodusentene for alt de er verdt. At innholdet kulturprodusentene tilbyr er utrolig attraktivt, er tydelig, ellers hadde vi jo ikke hatt denne diskusjonen. En svært stor del av trafikken på Telenors nett er musikk og film – og hvor lenge siden er det du så en mobil-reklame der ikke musikk var det sentrale salgsargumentet? Alt dette ville ha vært en naturlig, fruktbar symbiose – om IKT-bransjen var villig til å betale for innholdet, eventuelt sørge for at kundene deres gjorde det. Det er de dessverre ikke, og motivene er økonomiske. Selvsagt skal man sørge for at ikke lovlydige borgere «overvåkes”, men når man ikke engang er villig til å stenge tilgangen til en domfelt heleri-sentral som The Pirate Bay, viser dette med all tydelighet at personvernargumentet kun er et skalkeskjul.

http://issuu.com/fribit/docs/fildeling_av_musikk
http://issuu.com/fribit/docs/filesharing_and_copyright <– spesielt godt underbygd

Genero handler om avtalelisensiering. Istedet for at en musiker skal forhandle frem en eksklusiv avtale med samtlige distribusjonskanaler, eller selge sine rettigheter til et distribusjonsselskap og få katta i sekken tilbake – kan han selv føre opp sine økonomiske betingelser på en standardisert, maskinlesbar måte så hvem som helst kan formidle verket så lenge de overholder betingelsene. Hvem som helst kan remixe eller sample, så lenge de gir en andel av sine inntekter videre. Det er et ikke-eksklusivt system – mao veldig likt det som er idag, bare at svaret vil alltid være «ja» – det har mange positive konsekvenser for alle involvert. For distributørene betyr Genero redusert risiko, økt tilgang på metadata for å koble tilbud og etterspørsel, et komplett utvalg å basere sin tjeneste på, ingen up-front lisenskostnader med mer. For artisten betyr det at han beholder sine rettigheter istedet for å overføre dem, han bestemmer selv vilkårene og han får tilgang til flere forretningsmodeller enn hvis distributøren skulle bestemme. Han kan utnytte «Innovation happens elsewhere» fenomenet, hvis noen andre klarer å skape noe nytt og populært basert på hans verk som han ikke klarte selv, tjener han på det.

Everybody wins – bortsett fra eksisterende, sentrale distributører som har monopoler på innholdsdistribusjon idag. Vi vil lansere Genero Initiative en gang ila 2010, så får vi se.

Og som en PS, store hollywood produksjoner kommer heller ikke til å forsvinne, ref de ovennevnte artiklene. Fildelings har eksistert i 10 år, og MPAA rapporterer at dems medlemmer har hatt sitt mest innbringende år noensinne, de har passert 10 mrd grensa. De vil ikke forsvinne med fildeling, og de vil ihvertfall ikke forsvinne med Genero. Plate og filmbransjen har spådd dommedag i århundrer hvis den ene eller andre teknologien får lov å overleve, men de har aldri hatt rett. Hvorfor skal de ha rett denne gangen, og hvorfor skal vi ta dem på dems ord? Disse forslagene du lander automatisk på, enten destruksjon av demokratiet (hvilket overvåkning og kontroll av internett og andre kommunikasjonsformer vil medføre) eller statsstyrt kulturproduksjon er godkjente i min bok.

For meg, det eneste som vil fungere er å la markedet bestemme igjen, uten sterke statshåndhevde monopoler, uten kriminalisering av flertallet (som er umulig i et effektivt demokrati) er et effektivt marked. For å få konkurranse opp igjen, må distribusjonen konkurranseutsettes. Vi har et stort fokus også på produksjon, men da først og fremst Collaborative Based Peer Production (CBPP) og hybrid-modeller, som nevnt på InWeave forskerprosjektet.

Det har skjedd mye siden NUUG, og også siden FSCONS, og det er en god skvett som jeg ikke har snakket om siden det ikke har vært modent ennå. Vi prøver å kombinere fri kultur med forretningsmodeller, for det er det vi mener vil føre veien ut. Det gjenstår å se om vi lykkes, men vi akter å gjøre vårt ytterste.

PS. Jeg korrigerte posten din som beskrev. Vi har pt ingen rediger funksjon, skal se på det.

Ideen er basert på den grunnleggende misforståelsen at teknologisk utviklingen har gjort det mer eller mindre gratis å produsere musikk og film. Dette stemmer ikke, og er nok et resultat av teknologiromantikk kombinert med et ensidig fokus på distribusjon istedenfor produksjon. Det er ikke verre enn å sjekke credits-listen på en musikkinnspilling, rulletekstene på en film (eller tydeligst: budsjettene til de mest piratkopierte blockbuster-fimene fra «Max Manus» til «2012″), for å forstå at selv om enkelte tekniske løsninger er blitt mer tilgjengelige, så er det et stort apparat bak produksjonene.Det samme gjelder independent-filmer og smalere musikkproduksjoner, og ofte i enda større grad, fordi disse produsentene ikke har gigantenes muligheter til å tjene penger på produktplassering, merchandise etc.

Dette apparatet, stort eller smått, må finansieres på en eller annen måte. Hvis man aksepterer at kulturproduksjon skal kunne være mer enn en hobby, må det finnes budsjetter til å lønne artister, produsenter, manusforfattere, scenografer, regissører, teknikere, skuespillere, special effects-folk, studioer, reiser, hotell osv. Verken Jaga Jazzist-plater eller eller David Lynch-filmer kan produseres av én mann på hans laptop eller med et billig videokamera, slik det antydes.

Denne grunnleggende misforståelsen – at det er blitt nærmest gratis å produsere musikk og film – benyttes deretter som fundament for resten av argumentasjonsrekken. Grunnen til dette er muligens at Fribit hele tiden taler ut fra distribusjonsleddets interesser (IKT-bransjen, de lovlige og ulovlige fildelingsfasilitatorene) og konsumentenes våte drøm (gratis kulturprodukter), men mangler grunnleggende kunnskaper om produksjonsmekanismene.

Dermed dukker det også opp argumenter som at musikk- og filmbransjen kan sammenliknes med at Tine eide hele næringskjeden og tok seg betalt for «rettighetene til å benytte melken når en kokk lager mat med melk som en av ingrediensene». Dette blir ganske absurd – for parallellen her vil selvsagt være at kokken stjeler melken, eller får den gratis fra The Pirate Dairy, som har lastet den ned fra Tine-bilene i nattens mulm og mørke… Dermed fratar kokken Tine inntekter, og selv om han kanskje ikke liker Tine Meierier av politiske årsaker (eller mer trolig: fordi han liker å få ting gratis), fratar han i siste instans bøndene inntektsgrunnlaget deres, og bidrar til at de ikke har midler til å utvikle nye produkter. Eller fortsette med å produsere vanlig melk, for den saks skyld…

For å vende tilbake til kulturproduksjon etter denne agrikulturelle digresjonen: Kan det da tenkes at Genero er basert på en misforståelse, en manglende innsikt i mekanismene bak produksjonen av kulturprodukter, som beskrevet ovenfor? Et slags teknologisk Utopia der musikk og film kan produseres på en laptop eller med et billig kamera fra Spaceworld?

Til slutt: Det eneste praktisk gjennomførbare alternativet til håndheving av opphavsretten (den frie kulturproduksjonens fundament) er allerede foreslått: At staten skal ta over finansieringen, sørge for budsjetter til musikk- og filmproduksjoner, lønne artister og filmskapere etc. Men dette innebærer et langt større demokratisk problem enn å frata pirater nettilgangen etter tre advarsler: Ønsker vi virkelig et samfunn der statsoppnevnte utvalg har enerett (monopol!) på å bestemme hvilken musikk, filmer og (etter hvert) bøker som skal bli produsert? Det ville være en svært farlig utvikling. Og hva skjer i så fall når FrP vinner valget om 4 eller 8 år og fjerner disse statstilskuddene igjen? Tror man da at en samlet kulturproduksjon som er tvangsflyttet ut av den generelle økonomien, kan flyttes tilbake igjen?