Av Thomas Gramstad, thomas@efn.no og Øystein Jakobsen,
oystein.jakobsen@fribit.no.

Bibliotekaren nr. 12 2009

Denne artikkelen har Creative Commons cc-by-sa fribrukslisens.

http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/no/

Bibliotekene er en manifestasjon av en grunnleggende målsetning om
å sikre samfunnet tilgang til mest mulig kunnskap og kultur. Dette
er en målsetning som også deles av organisasjoner som EFN og
FriBit. Vi vil i det følgende ta opp først noen prinsipielle
betraktninger om fri kultur vs. proprietær kultur, deretter vil vi
drøfte praktiske løsninger, spesielt med utgangspunkt i
Genero-prosjektet, som vi tror vil kunne innebære en vesentlig
styrking av økosystemet for fri kultur og digitale kultur- og
kunnskapsallmenninger.

Vi håper at denne gjennomgangen vil føre til økt bevissthet om og
engasjement innen biblioteksektoren for problemstillinger og
diskusjoner i forhold til fri kultur og proprietær kultur. Vi
håper også at bibliotekene vil ha en aktiv og ledende rolle i å
fremme og styrke fri kultur, og ikke minst — at institusjoner og
enkeltpersoner innen sektoren vil støtte, følge opp eller delta i
Genero-prosjektet.

Opphavsrett og delingskultur

Fri kultur og proprietær kultur er relativt nye begreper, og er
tett knyttet til opphavsretten og dens historie. En kort
historisk skisse:

I 1709 ble Statute of Anne innført for å stimulere til nyskapning
(men også for å gi kronen/staten anledning til å stoppe eller
forhåndssensurere trykking og utgivelse av bøker), gjennom å
beskytte forfattere mot at utgivere solgte bøker uten å betale
forfatteren.

I 1784 ble følgende nedfelt i den amerikanske grunnloven[9]:
“To promote the Progress of Science and useful Arts, by securing
for limited Times to Authors and Inventors the exclusive Right to
their respective Writings and Discoveries.” Dette midlertidige
monopolet krevde registrering, hadde en varighet på 14 år og
gjaldt i effekt kun for kommersiell bruk.
Siden har opphavsretten fått større og større inngripen på
kunnskaps- og kulturområdet[10]. Etter stadige utvidelser av
opphavsrettens vernetid har ingen verk produsert etter 1922 falt i
det fri. I takt med at opphavsretten har fått større omfang og
påvirkning har det vokst frem en motkultur til “Copyright” som
har fått tilnavnet “Copyleft”.

I programvarens begynnelse eksisterte ikke begrepene “fri
programvare” eller “proprietær programvare”/”produsenteid
programvare”, det var kun “programvare”. I 1980 økte US Copyright
Office omfanget av copyright til å omfatte programvare, på lik
linje med f.eks. bøker og musikk[11], noe som førte til at mye de
facto åpen programvare og den eksisterende delingskulturen rundt
denne ble svekket, og at det vokste frem mye lukket programvare.
Dette var det ikke alle som satte like stor pris på, og i 1985 ble
Free Software Foundation stiftet av Richard Stallman[12]. FSF
lanserte GNU-prosjektet og GPL-lisensen, som garanterer de fire
friheter[1]:

Friheten til å bruke
Friheten til å distribuere kopier
Friheten til å studere og endre
Friheten til å distribuere endringer

GPL-lisensen har en betingelse: Dele på like vilkår. Dersom man
benytter fri programvare som utgangspunkt for å lage ny
programvare (dvs. endre programvaren og lage et avledet verk), så
kan man ikke lukke det avledete verket — det avledete verket må
deles på samme vilkår som originalverket. Med andre ord,
GPL-lisensen gjelder for alle avledete verk, som må distribueres
på samme vilkår som originalen, slik at det som tilhører
delingskulturen eller allmenningen for fri programvare med
GPL-lisens ikke kan tas ut av den. Dette bidro til at mengden fri
programvare vokste, og idag er fri programvare en
milliardindustri, og det finnes f.eks. 230 000 forskjellige fri
programvare-prosjekter bare på nettstedet sourceforge.net[13].

Napster-saken i 1999 ble et vendepunkt. Platebransjen ble tilbudt
1 milliard dollar for at Napster skulle få fortsette, men bransjen
sa nei og begynte å saksøke. Det som kanskje ikke er like kjent,
er at på 18 måneder ble Napster historiens største bibliotek av
musikk, og det ble skapt gratis. Wikipedia ble opprettet i 2001,
og på fem år ble historiens største oppslagsverk skapt — også
dette gratis. Creative Commons ble opprettet i 2003 av Lawrence
Lessig og har, inspirert av GPL-lisensen, laget et fleksibelt
system for frie lisenser[14] beregnet for “ikke-kjørbare
åndsverk”, altså tekst, musikk, bilder, video etc.

Bibliotekenes dilemma

Bibliotekene har fått et lovfestet unntak fra opphavsrettens
enerett på bruk, og kan fritt låne ut åndsverk uten å be om
tillatelse. Problemet er at bibliotekenes unntak fra opphavsretten
ikke gjelder kopiering, og at i en digital verden er enhver bruk
også en kopiering. Man har forsøkt å omgå problemet med
kopisperrer, rettighetsbegrensninger med mer, men brukerne har
beveget seg forbi slike hindringer. Kommersielle aktører har både
ressurser til å utvikle attraktive løsninger, og anledning til å
fremforhandle avtaler med innholdsleverandører. I tillegg kan nye
tjenesteleverandører teste opphavsrettens grenser og levere det
kundene vil ha, der hvor bibliotekene ikke kan bevege seg i lovens
gråsoner. Bibliotekene har heller ikke de ressursene som trenges
for å lage nye og grensesprengende kanaler. Befolkningen går i
full fart inn i den digitale hverdagen, mens bibliotekene sliter
med å følge etter.

Her kommer frie lisenser og åpne grensesnitt inn. Hvis et verk er
lisensiert med en fri lisens er det langt enklere for bibliotekene
å navigere. Begrensningene er både få og tydelige, og bibliotekene
får dermed muligheten til å lage nye tjenester og grensesnitt.
Problemer med ressurser og utviklingstakt er fortsatt tilstede,
men det kan løses ved at bibliotekene fokuserer på kjernetjenester
som katalogisering, registrering og tilrettelegging, og lar andre
skape kanaler på deres infrastruktur.

Fri kultur eller proprietær kultur?

Både under IKT-Norges seminar om IKT-politikk og under “Dele –
Ikke stjele”-seminaret, stilte Øystein Jakobsen spørsmålet om
hvorvidt kunnskap og tanker skal være eiendom. Høyre og
Fremskrittspartiet svarte at “patenter er viktige for ellers kan
ikke selskaper tjene penger” — og Arbeiderpartiet svarte med at
“artisten har lagt tid og energi i sangen sin, like mye som en
mann som bygger et hus — begge er eiendom”.

Dersom politikere og samfunn glemmer den opprinnelige intensjonen
til opphavsrett og patenter, nemlig å stimulere til kunnskaps- og
kulturutvikling, og heller ser på disse mekanismene som
ufravikelige naturrettigheter og eneste mulige måte å sikre
inntekter for skapere, utøvere og produsenter, da er det kort vei
til å få programvare- og metode-patenter i Norge, permanent
vernetid, samt enda strengere mekanismer for å kontrollere at
ingen bryter med opphavsrettsinnehaveres altomfattende
“eiendomsrettigheter” — uansett hvilke konsekvenser dette måtte
få for Internett, teknisk utvikling og innovasjon, og
grunnleggende menneskerettigheter.

Begrepene Copyright og Copyleft[2] kan stilles opp mot hverandre.
Noen eksempler på dette er Richard Stallmans foredrag om
“Copyright vs. Community”[3], eller Lawrence Lessigs beskrivelse
av “Free Culture vs. Permission Culture”[4]. Copyright er et
amerikansk begrep som er snevrere enn det norske/europeiske
begrepet opphavsrett. Copyright tilsvarer omtrent det som i
europeisk opphavsrett kalles de økonomiske rettighetene, og da
spesielt i forhold til eneretten til eksemplarfremstilling. På
norsk kan vi snakke om fri kultur vs. proprietær kultur. Fri
kultur innebærer at deling er tillatt. Det gjelder deling av
verket i uendret form, men helst også rett til å endre verket og
dele endringene (dvs. deling av avledete verk), og det kan også
omfatte retten til å ta betalt for delingen (kommersiell
deling/distribusjon).

Dette blir da essensen:
Om vi beskriver den ene siden som Copyright, “Permission Culture”
eller proprietær kultur har denne følgende fellesnevner: Kunnskap,
uttrykk og ideer er (eksklusiv) eiendom. Den andre siden er da
Copyleft, “Free Culture” eller fri kultur, dvs. de som mener at
tanker og ideer er delt og tilhører alle.

Tilhengerne av proprietær kultur har store ressurser tilgjengelig
for å spre sitt budskap, og har lykkes veldig med det. Tilhengerne
av fri kultur har ikke de samme ressursene, og selv om vi kanskje
er flere i antall så er vi spredt og arbeider litt her og der.
Innen programvare har Copyleft fått et godt fotfeste, men det er
ennå et godt stykke igjen. Målsetningen er ikke et samfunn der
eierskap over kunnskap og ideer er en verdi i seg selv, men et
samfunn der alle kan skape og dele fritt.

Copyleft trenger å få et ansikt. KrevSvar-kampanjen[5] er et
eksempel på dette, der FriBit og EFN samlet argumentasjon og
spørsmål og kondenserte dem ned i konkrete krav og spørsmål rettet
til de politiske partiene. Det er viktig at delingskulturen i
Norge har talspersoner utover programmerere, og “pirater” som lett
kan avfeies, og som effektivt kan føre debatten inn på viktige
prinsipper og konstruktive spor. Dette bør også være et naturlig
interesse- og innsatsområde for bibliotekarer og alle andre som
jobber med spredning av kultur og kunnskap.

Et styrket fokus på fri kultur kan løse mange av bibliotekenes
problemstillinger rundt opphavsrett, i tillegg til at fri kultur
er en verdi i seg selv.

Genero-prosjektet

Genero er et fri programvare-prosjekt igangsatt av FriBit for å
etablere flere sett med forretningsmodeller som både ivaretar fri
tilgang til kultur og kunnskap gjennom distribusjon av åndsverk
med frie lisenser, og at de som skaper åndsverkene kan få betalt
ved å velge en modell som passer for dem, innenfor systemet.

Det Genero gjør mer enn noe annet, er å fokusere og samle
Copyleft, eller fri kultur. Alt av fritt materiale kan bli
tilgjengelig uansett hvor du går — ikke bare ett sted, men alle
steder. Både selve registeret og økosystemet rundt tilrettelegger
for at de som ønsker at tanker og ideer, programvare, musikk og
film skal deles fritt og bygges videre på høster enorme fordeler
via Genero. Både i form av økt anerkjennelse og distribusjon, men
også ved å tilrettelegge for eksplosive forretningsmodeller med et
minimum av “overhead” — jfr. begrepene “Long Tail”[6] og
“Innovation Happens Elsewhere”[7]. Eksklusive
distribusjonsrettigheter, DRM og proprietære løsninger er ikke
tillatt i Genero.

Genero skaper et økosystem for fri kultur, på lignende måte som
Internett har skapt et økosystem for fri kommunikasjon. Genero
skal:

* Gjøre fri kultur mer tilgjengelig enn proprietær kultur
* Muliggjøre forretningsmodeller for fri kultur

Sentralt i Genero er Genero-registeret. Det kan registrere og
lenke til ethvert verk i verden som er fritt lisensiert, på en
standardisert måte.

Funksjonsbeskrivelse

Beskrivelse av hvordan Genero fungerer for sine brukere:

En opphavsperson registrerer sitt verk i Genero-registeret.
Vedkommende spesifiserer så på forhånd hvilke økonomiske
betingelser man vil skal gjelde for distribusjon av verket. Hvem
som helst kan da distribuere verket uten å måtte be om tillatelse,
så lenge de overholder de økonomiske forpliktelsene. Dette er
dermed ikke-eksklusiv distribusjon, mye likt avtalelisensiering
eller Amazon’s “Click-to-accept”. Hvem som helst kan også forsyne
seg av verk i Genero-registeret, på betingelse av at man
attribuerer alle verkene man kopierer fra. Med attribuering menes:

* Man skal navngi og referere verkene i henhold til medium og
kontekst (henvisning under et bilde, rulletekst på film etc.)

* Man skal lenke til opprinnelsesverkene og beskrive relasjonen
(inspirert av, oversatt, samplet…)

* Man skal sette på en inntektsfordeling (revenue-share) etter
Generos “Attribution guidelines”.

Slike ikke-eksklusive rammebetingelser som er enkle å forholde seg
til vil lage en eksplosjon av nye kanaler og tjenester. En
distributør trenger ikke bruke tid og energi på å fremforhandle
avtaler, trenger ikke betale på forhånd, eller forholde seg til en
risiko ved å ikke få tillatelse. Distributøren kan bare forsyne
seg av alt som er registrert, og så betale en andel av omsetningen
videre ut fra hva som er spesifisert i betingelsene som er satt av
opphavspersonen. Alle kan fritt skape nye verk basert på andre
verk, mot at de navngir og refererer hvem de har kopiert fra, og
gir dem en andel av inntektene som bestemt på forhånd.

Dette vil gjøre det attraktivt for nye skapere å delta. De bare
gjør det de gjør best — å skape — deretter lar de andre ta seg
av distribusjonen. Aggregatorer, distributører og
betalingsformidlere vil fasilitere alt, men uten å være
“gatekeepers” som ekskluderer eller bestemmer betingelser og
begrensninger. Alle verk og arbeider som distribueres via Genero
har ikke-ekskluderende rettigheter — altså frie lisenser på alt,
ingen har enerett til distribusjon — og konkurranse gjør dermed
at de beste tjenestetilbyderne vinner. En god sammenligning er
bredbåndsleverandører: De konkurrerer med hverandre på service,
pris og kvalitet — men uansett hvem du registrerer deg som kunde
hos får du den samme tilgangen til Internett.

For sluttbrukeren vil det oppstå en eksplosjon av nye kanaler.
Istedenfor nå, hvor aktører bruker årtier på å bestemme seg for om
man skal slutte å saksøke nye kanaler og konkurrenter, og heller
begynne å tilby det kundene ønsker, vil distributørene i Genero

konkurrere på tilgjengelighet, målgruppe, tjenestetyper, service,
med mer.

Systemet legger også opp til en intim kobling mellom skaper og
publikum, slik at rollen lett reverseres og skillet mellom skaper
og bruker/konsument kan bygges ned og viskes ut.

Systemet gjør det også mulig å ta betalt for fri programvare. Man
registrerer et verk, f.eks. OpenOffice.org, med en Genero-lisens i
tillegg til den lisensen verket har fra før. Dette gjør det mulig
å sette forretningsmodeller på frie verk. Man KAN hente det fra
hvor som helst, men innenfor Genero er det mulig å få betalt.

Forretningsmodellene kan være alt fra at offentlig etat betaler
prisen på verket fordi det er bare rett og rimelig, eller at man
setter opp en revenue share mellom distributør og skaper, hvor
skaperen sier at “hvis du klarer å samle inn penger for meg så kan
du beholde 30%”. Det er mange som ønsker å betale for programvare
de opplever gir dem verdi, men barrieren mellom verdi og betaling
er idag veldig høy.

Generos komponenter og støttespillere

Genero består av flere komponenter:
- Et register med tilhørende API’er
- En Genero-lisens
- Retningslinjer, standarder og regler
- Betalingsformidling

I tillegg kommer økosystemet rundt, som består av aggregatorer,
distributører, skapere og mottakere. Det som knytter disse
aktørene sammen er standardiseringsorganet Genero Initiative, som
har ansvar for ovennevnte regler og retningslinjer.

Genero-modellen har blitt presentert for flere kjente personer, og
har fått støtte fra bl.a.:

* Matt Mason, forfatter av The Pirates Dilemma,

http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1953

* Daniel Cross, regissør for EyeSteelFilm,

http://www.rushprint.no/2009/5/rettighetshavere-vil-feile-totalt

* Brett Gaylor, grunnlegger av Open Source Cinema og regissør av
Rip! – A Remix Manifesto

* John Buckman, eier av Magnatune.com,

http://blogs.magnatune.com/

* John maddog Hall, Executive Director of Linux International,

http://en.wikipedia.org/wiki/Jon_Hall_(programmer)

Vi håper at mange aktører i biblioteksektoren vil ta en aktiv
rolle i Genero-prosjektet[8]. Bibliotekene har en naturlig rolle i
et prosjekt med formål å tilgjengeliggjøre fri kultur, og besitter
nøkkelkompetanse om temaer som f.eks. behandling av metadata,
identifisering og verksbeskrivelse. Vi ser også et stort
potensiale i en kobling mellom registrering i Genero og
pliktavlevering, noe som vil bidra til å sikre kulturarven når
digitalt innhold er i konstant forandring. Vi oppfordrer alle
interesserte om å kontakte oss for ytterligere informasjon.

Kilder og referanser

[1] Hva er fri programvare?

http://www.friprog.no/fri-programvare/

[2] Copyleft

http://en.wikipedia.org/wiki/Copyleft

[3] Copyright versus Community in the Age of Computer Networks

http://www.gnu.org/philosophy/copyright-and-globalization.html

[4] Lawrence Lessig: Free Culture (kap. 12)

http://efn.no/freeculture/freeculture.html#2_3_2

[5] Krev Svar-kampanjen

http://krevsvar.no/

[6] Den lange halen

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Long_Tail

[7] Innovation Happens Elsewhere

http://www.dreamsongs.com/IHE/IHE.html

[8] Genero og Norsk Bibliotekforening:

http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1953

[9] http://en.wikipedia.org/wiki/Copyright_Clause

[10] http://en.wikipedia.org/wiki/Copyright_Term_Extension_Act

[11] http://en.wikipedia.org/wiki/Software_copyright#History

[12] http://en.wikipedia.org/wiki/Free_Software_Foundation

[13] http://en.wikipedia.org/wiki/SourceForge

[14] Creative Commons Norge

http://www.creativecommons.no/

Mer om Genero:

http://www.slideshare.net/FriBit/genero-initiative-nuug-1872176

http://vimeo.com/6197566 (video)
http://fribit.no/prosjekter/genero/ (prosjektets hjemmeside)

—-

Thomas Gramstad er leder for EFN. Øystein Jakobsen er leder i
FriBit og prosjektleder for Genero.

Foto: Justis- og politidepartementet (CC by-nd)

Politidirektør Ingelin Killengreen og justisminister Knut Storberget

I JANUAR I FJOR la justisminister Knut Storberget frem et endringsforslag om utvidelse av åremålet til direktøren i Politidirektoratet. Bakgrunnen for forslaget var at den sittende politidirektøren, Ingelin Killengreen, etter loven skulle gå av 1. september 2009. I en spørreundersøkelse utført av NRK kom det frem at bare én fagforeningsleder i de 27 politidistriktene var positivt innstilt til at Killengreen skulle fortsette. Mange politikere var også motstandere av forslaget og trakk frem grunnleggende prinsipper som ville bli brutt, men forslaget ble likevel vedtatt samme dag som det ble lagt frem.

På bakgrunn av høylytt debatt i media og en generell motstand blant høringsinstansene ble stillingen ikke automatisk utvidet for den sittende direktøren; det ble i stedet bestemt at den skulle utlyses åpent. Øvrige søkere utrykte likevel oppgitthet. Curt A. Lier, leder for Politijuristene, påpekte at det ikke lenger var noen vits i å søke, ettersom resultatet åpenbart var avgjort på forhånd. Killengreen selv uttalte at hun måtte ha tillit for å kunne fortsette i jobben, noe som ikke var tilfelle, men når alt kom til stykket fikk likevel Killengreen beholde stillingen sin i ytterligere tre år.

FOR ANSETTELSER i stillinger av stor betydning for rikets og borgernes sikkerhet skal det gjennomføres en åpen prosess, og det demokratiske grunnlaget er svært viktig. Derfor ansettes det i slike stillinger ofte på åremål, en tidsbegrenset ansettelse. Åremålets lengde bestemmes hovedsakelig ut fra to kriterier. På den ene siden må åremålet gi den ansatte tid til å sette seg inn i stillingen. Dersom lengden på åremålet er for kort, vil faren for at arbeidet som utføres bli av for dårlig kvalitet øke. På den annen side vil et langvarig åremål kunne føre til en konsentrasjon av makt hos en liten elite.

Åremålsprinsippene og prosedyrene rundt slike nøkkelstillinger avgjøres av personer som allerede har fått tildelt midlertidig makt fra folket i valg, og det er alltid en fare for at de kan misbruke posisjonen sin ved å sikre sine egne. I ytterste konsekvens vil dette undergrave betydningen av både stortingsvalg og maktfordelingsprinsippet, og det er urovekkende å se at maktgrupper i dagens Norge allerede gjør dette til fordel for egne interesser.

I FJOR SOMMER ble det kjent at en annen toppstilling, som leder for Politiets sikkerhetstjeneste, PST, ville bli ledig. Like etter at søknadsfristen utløp den 10. august, ble det kjent at justisministeren selv hadde anbefalt Janne Kristiansen å søke på stillingen. Kristiansen hadde ledet Gjenopptagelseskommisjonen siden 2004, og på tross av misnøye fra blant annet 262 professorer og forskere over avgjørelsene hun tok i Torgersen-saken, var justisministeren åpenbart svært fornøyd med arbeidet Kristiansen hadde utført. Så fornøyd faktisk, at det allerede i 2007 ble vedtatt et lovforslag som sørget for å utvide stillingen hennes i Gjenopptagelseskommisjonen med to år. Det ble da påpekt at Justisdepartementet ikke burde gi denne loven tilbakevirkende kraft, men dette ble ikke tatt til følge og Kristiansen fikk fortsette.

Foto: Justis- og politidepartementet (CC by)

PST-sjef Janne Kristiansen og justisminister Knut Storberget

Når Kristiansen nå ble personlig anbefalt av justisministeren førte det naturlig nok til reaksjoner fra flere hold. Arne Johannesen i Politiets fellesforbund uttrykte bekymring og fikk støtte fra Curt A. Lier. De påpekte at når en av de viktigste sikkerhetspolitiske stillingene lyses ut, er det svært bekymringsverdig at det hele virker som avtalt spill. Justisdepartementets plan var i utgangspunktet å avslutte prosessen etter en enkel intervjurunde, som i sin helhet ble gjennomført 13. august, bare tre dager etter søknadsfristen, men etter den kraftige motbøren i media bestemte de seg for å gjennomføre andregangsintervjuer.

På dette tidspunktet publiserte VG Nett en artikkel som omhandlet PST-ansattes synspunkter i saken. Artikkelen med overskriften «PST-ansatte raser mot Storbergets hasteutnevnelse» ble publisert 19. august, og siterte blant annet en sentral kilde som sa at «det siste vi trenger er en politisk aktør i sjefstolen». TV2-nyhetene publiserte så en artikkel som omtalte VG-artikkelen, men bare to-tre timer senere ble begge disse artiklene trukket tilbake uten at noen ville uttale seg om årsaken. Den opprinnelige VG-artikkelen ble heldigvis tatt vare på, og finnes republisert på nett.

OPPOSISJONSPARTIENE Høyre og Fremskrittspartiet var ikke spesielt imponert over hvordan prosessen var blitt gjennomført, og varslet 21. august at de ville åpne sak i Kontroll- og konstitusjonskomitéen basert på både PST-prosessen og Killengreen-saken. En henvendelse til Stortinget viser likevel at dette kun ble vurdert, og noen sak ble aldri opprettet.

Og mens debatten om datalagringsdirektivet raser over landet, går Georg Apenes, direktør i Datatilsynet av. Tidspunktet kan ikke kalles annet enn uheldig, ettersom personvernet for tiden angripes fra flere hold.

Svært mange følger nøye med på hvem som skal overta stolen, og flere har bitt seg merke i navnet Erik Nadheim. Nadheim har som direktør for Det kriminalitetsforebyggende råd, KRÅD, jobbet tett sammen med Justisdepartementet, og mange frykter derfor at vi på ny har å gjøre med en søker som har blitt bedt om å søke, og som mer eller mindre er garantert stillingen på forhånd. Om dette er tilfelle er i skrivende stund uvisst, og Nadheim selv avviser påstandene, men i lys av tidligere erfaringer er det ikke merkelig at man kan frykte det verste. Blant de øvrige søkerne finnes det også flere sterke personvernsforkjempere. Bjørn Erik Thon fra Forbrukerombudet, og Christine Hafskjold, fra Teknologirådet, har fått positiv omtale.

NÅR BÅDE politidirektøren og sjefen for PST er plassert på bakgrunn av personlige preferanser fra en liten maktgruppe på Stortinget, bør det være en alvorlig tankevekker for pressen og folk flest. Justisminister Storberget utnytter sin posisjon til å plassere sine medspillere i essensielle maktposisjoner i Norge, samtidig som han endrer lovene for å sikre at de blir sittende der.

Spørsmålet er nå om han anser Datatilsynet for en så stor trussel mot sine egne interesser at han ønsker kontrollen også der.

En liten gruppering med bred kontroll på tvers av både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet vil være en direkte trussel mot borgernes sikkerhet. Hvis det også sikres viktige rådgiverposisjoner, og den neste direktøren for Datatilsynet ikke blir en åpenbar tilhenger av personvernet, er det virkelig grunn til å inspisere omfanget av justisministerens maktelite.

Organisasjonen Stopp DLD har annonsert en høringsuttalelse som alle kan skrive under på.

Nå kan du signere folkets høringsuttalelse om datalagringsdirektivet hos Stopp DLD. Organisasjonen annonserte i går at en høringsuttalelse er formulert og at alle som vil kan signere denne:

«Fra nå og frem til 11.april 2010 – dagen før høringsfristen går ut – kan alle som vil signere “folkets høringsuttalelse mot datalagringsdirektivet”. Målet er å sende inn en høringsuttalelse som ikke bare får frem argumentene, men også hvor brei den folkelige motstanden mot datalagringsdirektivet er.»

Du kan signere høringsuttalelsen her, og lese mer om direktivet her.

Datalagringsdirektivet kan omfatte fildelingssaker

Forleden dag skrev advokat Jon Wessel-Aas at direktivet kan komme til å omfatte langt flere lovbrudd enn de som har en strafferamme på tre år. Håvard Espeland i FriBit påpekte internt at dette kan bety at informasjon samlet inn gjennom datalagringsdirektivet kan bli utlevert i fildelingssaker:

«Vi har tidligere diskutert i FriBit hvorfor rettighetshaverne (IFPI, mv.) støtter DLD, selv om kravet for å få utlevert informasjon er strafferamme på minimum tre år (som ikke gjelder opphavsrettsbrudd). Min antagelse har vært at rettighetshaverne ønsket først å få innført direktivet, for så å utvide det til å gjelde opphavsrettsbrudd som
unntak. Det viste seg å være feil, og Jon Wessel Aas publiserte en artikkel i dag som argumenterer for at DLD slik den foreligger i dag allerede kan brukes i sivile saker!»

FriBit skal i løpet av påsken formulere et eget høringssvar.

Privatlivet må ivaretas.

I en ikke helt nøytral artikkel i Aftenposten mandag 22. juni får vi vite at Datatilsynet beslutter å ikke fornye konsesjonen Simonsen har hatt til å drive privat overvåkning på vegne av musikk- og filmbransjen.

I FriBit, og hos alle forkjempere for rettsvern og personvern på nettet, blir denne nyheten mottatt med glede.

Det problematiske ved at en privat aktør skal ha konsesjon til å drive overvåkning har blitt grundig diskutert både i artikler, kronikker og leserinnlegg i Aftenposten og andre medier. Jeg vil begynne med en parallell til andre rettsområder. Ville vi godtatt at Simonsen Advokatfirma fikk konsesjon til å overvåke alle i nabolaget ditt, føre statistikk og notere personopplysninger om alle som gikk inn og ut ditt og naboenes hus, for å avsløre mulige tyver? De fleste vil synes dette hadde vært meget betenkelig.

FriBit mener at personvern, anonymitet og retten til privatliv bør være en like stor selvfølgelighet på Internett som det er på gaten, hjemme og ellers i livet. De færreste rettigheter er absolutte, men inngrep i akkurat disse rettighetene bør være godt begrunnet i andre sterke samfunnshensyn, på samme måte som det er sterke begrensninger på når og hvordan man kan overvåke personer med kamera på offentlige steder. Det er f.eks. helt utvilsomt at vold og hærverk er skadelig for samfunnet, og derfor har man tillatt overvåkning av bysentra, som i Karl Johans gate i Oslo. Dette står under politiets administrasjon. Hensynet til privatliv og anonymitet har blitt satt til side for å beskytte de enda sterkere hensynene til liv og helse samtidig som tiltaket har demokratisk legitimitet fordi det administreres av politiet.

Evaluering av skade kontra rettigheter

Er ulovlig fildeling til så stor skade at man bør sette til side rettigheter vi ser på som grunnleggende i dagliglivet? Dette hevder selvfølgelig musikk- og filmbransjen, som stadig henviser til antall ulovlige nedlastninger, ganger dette med prisen på det fysiske produktet og slår opp astronomiske tapstall i pressen. Banaliteten i dette kan illustreres ved en liten lignelse: Hvis jeg krever hundre kroner per eple i hagen min, taper jeg da fem hundre kroner hvis naboens unger går på slang? Lignelsen er ikke perfekt, men jeg tipper naboens unger neppe hadde kjøpt eplene dersom gjerdet mitt var for høyt til å klatre over.

Noen viser også til det ikke så gode, men etter hvert gamle argumentet om at de som ikke gjør noe galt ikke har noe å skjule.

Først den fantasifulle matematikken: Dersom noen bryter seg inn i Platekompaniets lager og stjeler 100 000 CDer kan man snakke om et reelt tap som nærmer seg salgsprisen på det som har blitt stjålet. Men dersom noen laster ned en kopi på nettet, er det ingenting som blir borte fra eieren. Det eneste tenkelige tapet er at nedlasteren dropper å kjøpe et stykke plastikk med det samme innholdet på. Det er umulig å få full klarhet i hvor mange av nedlasterne som hadde kjøpt produktet dersom de ikke fikk det gratis, men det ligger jo i sakens natur at man lettere skaffer seg ting som er gratis enn hvis akkurat det samme produktet hadde kostet penger. Bare tenk på alle de gangene du har fått en smaksprøve i butikken uten å kjøpe selve produktet. Selv har jeg sikkert spist hundrevis av smaksprøver på mine handleturer, men jeg kan faktisk ikke huske sist jeg kjøpte det jeg fikk en prøve av. Sånn er det i det ”analoge” liv, hvorfor skulle det ikke være på den måten også i det digitale liv?

Man kan trekke denne sammenligningen litt lenger også. Akkurat som smaksprøvene er en markedsføring for et matprodukt, har man etter hvert fått mange holdepunkter for å si at ulovlig nedlastning også fungerer som markedsføring for artisten som er ”offeret”. Den 19. april i år publiserte Aftenposten en artikkel om en undersøkelse i regi av BI som viser at fildelere kjøper mer musikk enn andre. Nå slår ikke undersøkelsen fast at fildeling dermed er lønnsomt for artistene, men det viser i det minste at bildet er langt mer nyansert enn det for eksempel IFPI viser til.

Dessuten må man ikke være kriminell for å ønske et privatliv. Det er helt legitimt å ønske å være anonym selv om man ikke gjør forbrytelser. Vi hadde ikke likt om advokater gikk rundt i nabolaget og tok bilder av oss, selv om vi gjorde helt lovlige ting; selv om dette ikke umiddelbart identifiserer oss med navn og nummer, på samme måte som IP-adresser ikke umiddelbart forteller hvem vi er.

Men det er ulike krav til personvern og privatliv på offentlige steder kontra private hjem. Vi godtar lettere å bli filmet i et kjøpesenter enn i vår egen hage. Er Internett privat eller offentlig? Du sitter kanskje i din egen stue når du er online, men det aller meste av Internett er offentlig tilgjengelig. Men selv om det er offentlig tilgjengelig, er følelsen av fortrolighet og anonymitet er en helt annen når du surfer på Internett enn når du spankulerer i et kjøpesenter. Internettsurfing oppfattes som privat, andre som er på samme nettsted kan ikke se deg og du sitter i ditt eget hjem. Derfor bør det være like høy terskel for å overvåke din nettrafikk som dine andre private gjøremål.

Rettshåndhevelse og modernisering av opphavsrettsregler

Til sist vil jeg poengtere at FriBit helt klart står for at man bør følge de gjeldende opphavsrettsregler, selv om man synes den er utdatert. Det er bedre å kjempe for en modernisering av reglene, noe FriBit vil gjøre så lenge behovet er der. Selv om det er svært viktig for samfunnsutviklingen at kultur og kunnskap er tilgjengelig for alle, er hensynet til en effektiv rettsorden enda viktigere.

Men håndhevingen av reglene må følge de demokratiske standardene vi setter ellers i livet. Det vil si at det er politiet og rettsapparatet som skal forfølge lovbrudd på vegne av oss alle. Dersom de ikke har kapasitet til å forfølge visse typer saker, er det de folkevalgte organene som skal bestemme noe mer om dette ved å bevilge midler, instruere forvaltningen eller vedta strengere regler.

Vi ønsker ikke privat rettshåndhevelse i våre nabolag, og da bør vi heller ikke akseptere privat rettshåndhevelse på Internett.

Partiet ble utpekt som valgets store vinnere, og suksessen må nok ses i kjølvannet av alt som har hendt rundt integritet, personvern, menneskelige rettigheter og rettssikkerhet i debatter og lovforslag i Sverige det siste året. FRA-loven, IPRED-loven og datalagringsdirektivet, bare for å nevne noen. De fleste av disse lovforslagene har utgangspunkt i EU-direktiver, og partiet satset derfor hardt på å komme inn for å tilføre EU noe de anser som svært viktig kompetanse om Internett i sin helhet. Det skal bli spennende å se om de lykkes, og om vi fremover får mer borgervennlige direktiver som følge av dette.

Mer informasjon finner du på dn.se

Pressemelding fra EFN (Elektronisk Forpost Norge)
Oslo, torsdag 4. juni 2009

Datatilsynet må si nei til å fornye konsesjonen til Simonsen!

Siden 2006 har advokatfirmaet Simonsen hatt en midlertidig konsesjon til å drive overvåkning og lagring av IP-adresser i fildelingsnettverk. Formålet har vært å samle og lagre bevis mot IP-adresser som ser ut til å drive med ulovlig fildeling, for å eventuelt bruke disse i straffesaker eller private søksmål ved senere anledninger.

Nå skal konsesjonen fornyes igjen, Datatilsynet skal ha et møte om saken fredag 5. juni, og i denne forbindelse sier Datatilsynets Ove Skaara følgende i et intervju[1]: “Som konsesjonshaver har Simonsen opptrådt veldig ryddig. Hvilken konklusjon vi kommer til å lande på i forhold til en eventuell fornyet konsesjon har jeg ikke grunnlag for å si noe om”, sier Skaara.

EFN er sterkt uenig, og vil gi to eksempler på det motsatte. I 2007 sendte advokatfirmaet ut krav til nett-tilbyderne om å få identiteten bak IP-en til flere Internettleverandører[2]. Ideen var å skremme fram tilståelser ved å sende følgende brev til kunder de hadde IP-ene til. Vanlige nettbrukere har ingen måter for å finne ut om de allerede befinner seg i Simonsens register, eller hva som eventuelt er lagret der. For Internettleverandørene å gå med på Simonsens krav ville ha vært i strid med taushetsbestemmelsene i Ekomloven. Advokatfirmaet krevde altså at Internettleverandørene skulle bryte loven.

I Stavanger ble domsavsigelsen i Max Manus-saken hemmeligholdt på advokatfirmaet Simonsens forespørsel[3,4,5,6]. “Dette er i seg selv merkelig og mistenkelig, og i strid med rettsstatens og demokratiets prinsipper”, sier Thomas Gramstad, leder i EFN. “Disse to eksemplene viser at advokatfirmaet Simonsen slett ikke opptrer ryddig, men ønsker å kunne opptre i strid med rettsstatens prinsipper når det passer dem. Selvtekt fra rike aktører og hemmelige rettssaker og dommer er noe vi kjenner fra land med styresett vi ikke ønsker å sammenligne oss med”, konstaterer Gramstad.[7]

Datatilsynet undergraver sin egen rolle

Etter hva EFN kan se er film- og platebransjens krav i strid med personvernlovens krav til opplysningsplikt og tredjeparts bruk av personopplysninger. Datatilsynets rolle er å sikre at folk flest kan ferdes fritt og anonymt på Internett.

Ved å tillate at en private aktører kan overvåke folk flest på Internett, åpner Datatilsynet for at også andre kan overvåke alle på Internett. Både banknæringen og programvareselskaper kan ha tilsynelatende gode grunner for å overvåke andres kunder, slik platebransjen har fått lov til. Når Datatilsynet har åpnet for Internett-overvåkning fra en bransje, kan det fort øke på med andre som hevder de har ett godt formål. Dette svekker personvernet, stikk i strid med Datatilsynets lovbestemte oppgave.

Det hører med til saken at Datatilsynets konsesjon til en bransje kan være i strid med avtaleforhold mellom kunde og Internettleverandør som reguleres av avtale- og forbrukerlovgivningen. Etter hva vi kan bringe på det rene er det ikke Datatilsynets rolle å gripe inn i et avtaleforhold mellom kunde og og Internettleverandør, når tilsynet tillater at en bransje skal kunne kartlegge andres kunders nettbevegelser.

“Ved å fornye Simonsen-konsesjonen undergraver Datatilsynet seg selv”, sier Thomas Gramstad. “Konsesjonen, som nå har eksistert siden 2006 og ser ut til å bli fornyet nærmest automatisk hvert år, er i ferd med å gro fast som en permanent tillatelse til privatisert politivirksomhet, med alle de presedensene og konsekvensene dette vil medføre mht. undergraving av rettssikkerheten for norske borgere”, understreker Gramstad.

“Det er et merkelig paradoks at en rødgrønn regjering går inn for å privatisere — av alle ting — politivirksomhet og etterforskning av lovbrudd!”, sier Gramstad. “Både ut fra personvern- og rettssikkerhetshensyn er det politiet som må etterforske lovbrudd. Dersom de har manglende ressurser er ikke det noe argument. Slike mangler vil man møte i en rekke sammenhenger. Da blir problemstillingen for politikerne å gå gjennom politiets ressursbehov og prioriteringer.”

EFN ønsker at nettet skal forbli åpent og med de samme sivile borgerrettighetene som gjelder ellers i samfunnet, og at kun politiet skal få drive etterforskning, bevissikring og straffeforfølging. Advokatfirmaet Simonsen har ikke opptrådt ryddig, og konsesjonen er i strid med rettsstatens prinsipper. Konsesjonen til Simonsen må derfor ikke fornyes men bringes til opphør, og EFN ber Datatilsynet om å sørge for dette.

Kildehenvisninger

[1] Fildelingsjegere ber om ny konsesjon
http://www.dagbladet.no/2009/06/02/kultur/fildeling/tekno/6520242/

[2] http://jafro.org/filer/Simonsen-nett-tilbyder-sladdet.pdf

[3] Piratjakt i all hemmelighet
http://www.dagbladet.no/2009/05/05/kultur/tekno/fildeling/max_manus/6065793/

[4] Hvor er politikerne?
http://www.tu.no/it/article208984.ece

[5] Dommen burde vært offentliggjort
http://www.tu.no/it/article210642.ece

[6] Hemmelig kjennelse trekker ut i tid
http://www.tu.no/it/article211442.ece

[7] Personvernet står for fall
http://www.bekkelund.net/blogg/2009/05/06/personvernet-star-for-fall/

Kontaktpersoner for denne pressemeldingen:

Thomas Gramstad
epost: thomas@efn.no
tel: 4817 6875

Bjørn Remseth
epost: rmz@efn.no
tel: 4790 0184

EFN er en elektronisk borgerrettsorganisasjon – en rettighetsorganisasjon for ALLES rettigheter – som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.
www.efn.no

http://efn.no/neitilsimonsenkonsesjon-pm2009.txt

Fra demonstrasjonen for et fritt internett.

Det har kommet mange tanker om effekten av IPRED-loven den siste tiden. Blant annet skrev Olav Torvund om det i sin blogg for noen dager siden. Ettersom IPRED-loven fortsatt er en veldig het potet, og fordi vi risikerer liknende rettstilstander i Norge med “Max Manus”-kjennelsen, har jeg gjengitt min kommentar til Torvunds innlegg her:

Selvfølgelig vil det være mulig å få nettrafikken til å synke ved å regulere nettet og innføre lovgivning som øker overvåking av nettet og åpner for større grad av privat etterforskning. Dette tror jeg ingen betviler. Det er mange måter å regulere nettet på, og det er også mulig å overvåke all trafikk og for eksempel stenge ute det som ikke er HTTP og e-post, spørsmålet er heller om man ønsker denne typen regulering.

Når det gjelder argumentet om at nedgangen den siste måneden er et “bevis” på at loven fungerer, vil jeg presentere en mulig motsatt effekt (mest for å poengtere at statistikk er en kompleks ting som ikke burde reduseres til enkle konklusjoner).

Torvund lenker til ZeroPaid som har et bilde av statistikken fra Netnod (den daglig oppdaterte originalen finnes her). Der ser man et drastisk fall rett etter IPRED-lovens inntog. Man ser også en enorm oppgang under IPRED-lovens og The Pirate Bays ekstreme omtale i perioden før. Og ser man tilbake vil man finne at trafikken aldri har vært så høy tidligere. Etter IPRED-loven har trafikken falt tilbake på nivå med fjorårets april-statistikk.

Om vi skulle se på nettrafikk som et godt mål på mengden piratkopiering, kan en mulig årsak være at folk har “hamstret” rett før loven trådte i kraft. Loven kan ha skapt så mye blest rundt piratkopiering at folk faktisk har lastet ned langt mer enn ellers. Da loven trådte i kraft falt piratkopieringen tilbake på samme nivå som til samme tid i fjor.

Jo, loven har nok hatt sin effekt, også på piratkopiering. Regulering av nettet har en effekt. IPRED har også en rekke bieffekter utover nedgang i nettrafikk. Den tar et steg nærmere en verden der politiets oppgaver blir tatt over av private bedrifter, uavhengig av deres økonomiske og idealistiske egeninteresse i sakene de etterforsker.

Det vil være dumt å si at IPRED ikke har noen virkning, og jeg tror selvfølgelig den kan føre til at folk flest beveger seg langt mer varsomt rundt på nettet, men jeg vil samtidig minne om at vi er bare noen få år unna å kunne bære hele verdens musikksamling i lomma på mobilen. Da kan hvem som helst ta en rask tur over til naboen for å få tak i siste oppdatering. Effekten på konkurransen med et gratis alternativ er med andre ord liten.

Gigantiske harddisker er realiteten man som innholdsleverandør må forholde seg til i fremtiden, og det er dette man må konkurrere mot, uansett om man legger beslag på nettet i mellomtiden. Spørsmålet blir da om vi virkelig ønsker å benytte oss av tiltak som IPRED-loven når vi kjenner til de negative effektene den har på vårt samfunn.