Vi åpner nå opp for differensierte kontingenter. Dette betyr at du selv kan velge hvilket prisnivå du vil legge deg på når du betaler for medlemskap i FriBit.

For å bli betalende medlem av FriBit:

• Send SMS med kodeord FRIBIT MEGA til 2434 (kr 50) eller
• Send SMS med kodeord FRIBIT GIGA til 2434 (kr 100) eller
• Send SMS med kodeord FRIBIT TERA til 2434 (kr 200) eller
• Send SMS med kodeord FRIBIT PETA til 2434 (kr 500).
• Fyll ut innmeldingsskjemaet på denne siden,

eller du kan overføre ønsket prisalternativ til kontonummer 6094.05.70983. Husk å oppgi navn i betalingsmeldingen! Fyll så ut innmeldingsskjemaet.

Det fungerer forøvrig fortsatt å sende en SMS med kodeord FRIBIT MEDLEM til 2434, og du vil isåfall belastes med kr 50, som tidligere.

Imorgen, torsdag 12. april, klokken 16.00 vil det på Eidsvolls plass, utenfor Stortinget, avholdes en demonstrasjon mot overvåkingssamfunnet og innskrenking av digitalt personvern. FriBit er ikke blant arrangørene, men støtter tiltaket og oppfordrer herved alle som kan til å møte opp!

Initiativtagere til demonstrasjonen er Erlend Thune og Sjur Cappelen Papazian og arrangementet har en egen eventside på Facebook hvor du kan melde din ankomst, samt invitere andre til å gjøre det samme. I tillegg vil et filmteam være tilstede for å filme demonstrasjonen i forbindelse med en dokumentarfilm om datalagringsdirektivet.

Beskrivelsen gitt på Facebook er som følger:

Torsdag 12. april kl 16 holdes en protest utenfor Stortinget mot overvåkingssamfunnet vi er på vei mot, og innskrenkningen av våre rettigheter i den digitale verden. Den som tier samtykker sies det, møt opp og si din mening!

Datalagringsdirektivet (DLD) ble vedtatt i Stortinget med knapp margin for et år siden, og skulle egentlig ha trådt i kraft 1.april men etter tidligere utsettelse er det nå utsatt på uviss tid. Det betyr ikke at kampen over.
Det pågår en nasjonal dugnad for å samle inn penger for å prøve Datalagringsdirektivet i retten når det trer i kraft. Målet er å få det vedtatt grunnlovsstridig, som domstolene i Tyskland, Romania og Tsjekkia gjorde.

Hvor går veien fremover, og hvordan er utsiktene?
Det ligger flere internasjonale lovforslag og traktater til behandling som Norge kan komme til å stille seg bak, eller som vil berøre oss indirekte.

Et av dem er ACTA (Anti-Conterfeiting Trade Agreement). ACTA vil pålegge alle land som signerer den å innføre vidtrekkende restriksjoner på nettet, kraftig innskjerpe overvåkingen av folks nettbruk og straffe alle som bryter opphavsretten med utestengelse fra nettet, og dermed også fra informasjon, offentlige tjenester, sosiale medier og store deler av arbeidslivet.
Kan Norge stille seg bak en udemokratisk traktat som under påskudd av å beskytte rettighetshavere regulerer og sensurerer internett?

Reduserer overvåking alvorlig kriminalitet?
Er ulempene så små at det er verdt å gi opp frihet for trygghet?

Vi ønsker at arrangementet skal være tverrpolitisk og fokusert på sak, men ønsker alle organisasjoner og enkeltpersoner hjertelig velkommen til å stille seg bak.

Oda Erlendsdotter Urke, student ved TV-avdelingen Høgskolen i Lillehammer, skal sammen med to regissører fra dokumentarfilmlinjen lage en samfunnskritisk dokumentar om implementeringen av Datalagringsdirektivet i Norge og konsekvensen av det. I den forbindelse har de behov for økonomisk støtte, og vi har valgt å hjelpe dem med innsamlingen, siden vi mener en slik dokumentar vil være både viktig og interessant.

Dersom du ønsker å støtte dem i deres arbeid har vi blitt enige om at det kan settes inn penger på vår konto, 6094.05.70983, med kommentaren “DLD-dokumentar”. Fristen for innbetaling er satt til 15. mars, og vi vil etter denne datoen videresende den endelige summen på vegne av FriBit.

Her er hennes beskrivelse av filmen:

1. juli 2012 igangssettes datalagringsdirektivet (DLD) i Norge. Det vil i praksis si at all informasjon om hvem som kommuniserer med hvem, hvor det kommuniseres fra, når det kommuniseres og hvordan det kommuniseres skal lagres. Med DLD står vi ved en korsvei. Vil en implementering av DLD gjøre det enklere å stadig dytte grenser for hva vi tillater av overvåkning?

I denne filmen skal vi se på ulike aspekter ved datalagringsdirektivet. Både de som er mot, Digitalt Personvern, og de som er for, Tor Arne Breivikås og politiet. Vi ønsker også å se på problemstillinger ved DLD i andre europeiske land som Tyskland og Polen.

Vi følger de frivillige ildsjelene i Digitalt Personvern som har bestemt seg for å gå til rettsak med en gang direktivet settes i gang. Med Georg Apenes i bresjen samler de inn penger for å finansiere rettsaken mot det han mener er brudd på personvern og innskrenking av ytringsfriheten. Nå har de samlet inn 600.000 av de to millionene de trenger.

Kravet om skjerpet kontroll og overvåkning har jevnlig blitt brakt på baner etter terrorangrepet 11. september 2001. Etter terrorangrepet den 22. juli 2011 i Norge var det et samlet Norge som ønsket å mer åpenhet og mer demokrati. Vi møter forfatter og filosof Joakim Hammerlin som er opptatt av spørsmålet om hvor langt vi kan gå for å sikre oss mot terror, uten å miste det åpne samfunnet.

Står personvern og ytringsfrihet sterkere i andre land enn i Norge? Vi tar turen til Tyskland. I 2008 og 2009 hadde landet et tilsvarende datalagringsdirektiv til det Norge nå innfører. Påbudet ble opphevet i 2010. I ettertid viser evalueringer av direktivet at direktivet ikke forebygger kriminalitet. Oppklaringsprosenten gikk faktisk ned perioden direktivet var aktiv.

Planlagt lengde på filmer er mellom 25 og 30 minutter.

Kort budsjett:
Reise i Norge i forbindelse med opptak (foto/lyd og regissører) : 5 000,-
Reise til Polen og Tyskland i forbindelse med opptak (foto/lyd og regissører) : 12 000,-

Teknisk utstyr har vi tilgang på gjennom skolen, og budsjetterer derfor ikke med kostnader til dette.
Skolen går inn med berensede midler, men for å gjennomføre denne filmen er vi avhengig av økonomisk støtte utenfra.

Oppdatering: Her er en lenke til deres crowd funding-side hos indiegogo, dersom du heller foretrekker å støtte dem på denne måten.

Engelsk Wikipedia går i svart

Internett-sider fra hele verden går idag 18. Januar i svart – deriblant www.fribit.no, norsk Wikipedia og engelsk Wikipedia, i protest mot de Amerikanske lovforslagene Stop Online Piracy Act (SOPA) og Protect Intellectual Property Act (PIPA). Lovene er videreføringer av lover som Digital Milennium Copyright Act (DMCA) og Anti Counterfeiting Trade Agreement (ACTA), med formål å bekjempe opphavsrett og varemerkekrenkelser med stadig strengere og mer inngripende virkemidler. Blant annet skal annonseleverandører, betalingsformidlere og tjenesteleverandører gjøres medskyldig hvis deres nettside inneholder opphavsretsskrenkende matriale. Det å fortelle noen hvordan omgå tekniske begrensninger blir også ulovliggjort. Electronic Frontier Foundation (EFF) har laget en artikkel på hvorfor SOPA og PIPA er uakseptable fra et borgerrettslig perspektiv, og forfatter Cory Doctorow har laget en glimrende artikkel som beskriver akkurat hvorfor vi må bevare et fritt og uavhengig internett. Merk at BoingBoing artikkelen ikke vil være tilgjengelig 18. Januar pga protesten.

Det er mange land som har innført endringer på hvordan borgere skal få tilgang til internett. Nylig ble det kjent svært strenge regler for å kommepå nett i Iran via nettkafeer, og de har også innført en rekke sensur og overvåkningstiltak bl.a. såkalt DNS filtrering og DPI. Hvorfor protesterer da verden over Amerikanske lovforslag? Dette er fordi mye av infrastrukturen på nett er underlagt Amerikansk lovgivning. Dette inkluderer

• Søkemotorene Google, Bing og Yahoo
• Innholdstjenestene Twitter, Facebook, Flickr og Youtube
• Betalingsformidlerne Paypal, Visa og Mastercard

Ikke minst kontrollerer USA organet ICANN, som kontrollerer navngivning og rot-DNS’en. Det er DNS-systemet som gjør webben mulig, og lar deg skrive “vg.no” i et adressefelt og så bli rutet til avisens nettsider. Selv uten SOPA og PIPA lovgivningen på plass, har FBI gjennom operasjonen Operation In Our Sites “beslaglagt” domener som Amerikanske medieindustri har navngitt som “Rogue websites”. Denne beslaglegningen går ut på å endre på rot-DNS’en (siden det var domener kontrollert av USA) til en FBI kontrollert side som varsler om at siden du skal til er under etterforskning for opphavsrettsbrudd. Dette uten at noen rettsak er gjennomført. Et eksempel på misbruk er da hvor en Spansk nettside som flere ganger har vunnet i Spansk rett og ble funnet uskyldig i medvirkning til opphavsrett ble fjernet fra DNSen helt uten videre.

Disse lovforslagene stiller seg i en lang rekke lovendringer, hvor formålet er å stoppe opphavsrettsbrudd. Problemet er bare at fri kommunikasjon og ytring er ikke forenelig med en fullstendig håndhevet opphavsrett. Opphavsrett er altså et statsutstedt monopol som ikke krever registrering, og varer i livstid + 70 år. Det utgjør svært mye matriale som er fortsatt under opphavsrett. Å ytre seg på nett, hvor både du og tjenestene du ytrer deg igjennom er fullstendig sikre på at ingen monopoler krenkes, er fullstendig umulig og ihvertfall ikke kompatibelt med det vi forstår som et fritt samfunn. Dette er ikke en kamp mot pirater og tyveri av film, men en kamp mot retten til fri ytring, retten til fri kommunikasjon og retten til et rettssamfunn hvor du er uskyldig til det motsatte er bevist. Istedet for å følge med i utviklingen har medieselskapene valgt søksmål og lobby som virkemiddel for å holde på en foreldet forretningsmodell. Det er deres privilegium. Desverre lytter våre folkevalgte på medieselskapene, og prøver å endre virkeligheten med lov etter lov.

Det er ingen som idag vil foreslå å åpne alle brev for å sikre seg at de ikke inneholder opphavsrettskrenkende matriale. Det er ingen heller som foreslår at Posten eller produsenter av penner eller printere skal bli medvirkende hvis noen lager eller sender ulovlige bilder. At man skal innføre denne typen virkemidler på nett, uansett hvor kriminell teksten eller bildene er, burde være like utenkelig. Det er ingen prinsipielle hindringer for at det samme skal skje med Posten i fremtiden, sålenge man aksepterer enhver inngripen i privat kommunikasjon for å forhindre opphavsrettsbrudd.

Vi er sterkt imot både SOPA og PIPA, og ikke minst det norske forslaget som ønsker å gjøre mye av det samme.

FriBit skal avholde ordinær generalforsamling.

Tid: Torsdag 26. Januar 2012 kl. 1900

Sted: Biblioteket i det nye IFI-bygget (Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo), 1. etasje.

Vis større kart

Alle som ønsker kan komme med innspill til agenda eller melde sitt kandidatur til styret ved å sende en epost til post@fribit.no. Frist er Torsdag 13. Januar, hvor det blir sendt ut agenda til generalforsamling.

Er du allerede medlem kan du betale ny årsavgift ved å sende en SMS med kodeord FRIBIT MEDLEM til 2434. Du vil bli belastet med 50 kr på ditt mobilabonnement. Ønsker du å betale med bank-overføring betaler du 50 kroner til kontonummer 6094.05.70983. Husk å oppgi navn i betalingsmeldingen.

Er du ikke medlem fra før kan du registrere deg som nytt medlem.

Mulighet for forhåndsstemming blir gjort mulig etter at agenda sendes ut.

Justisdepartementet har ute til høring et forslag om styrking av håndhevingen av industrielle rettigheter. FriBit og EFN har igjen kommet med et felles høringssvar. Nedenfor er svaret gjengitt:

———————————–

Til: Justisdepartementet, Lovavdelingen

Interesseorganisasjonen FriBit, www.fribit.no
Interesseorganisasjonen Elektronisk Forpost Norge, www.efn.no

21/10-2011

Høring – styrking av lovgivningen om håndhevingen av industrielle rettigheter m.m.

Dette er en felles besvarelse gjort av FriBit og EFN til høringsbrev av 14.04.2011.

OPPSUMMERING

FriBit og EFN stiller seg kritisk til hele lovendringen og rasjonalet som ligger bak. Det er ikke dokumentert at patenter har en positiv effekt på innovasjon, ihvertfall gavner ikke patent-systemet idag den enkelte oppfinner. Vi mener at styrket håndheving av patenter og design ikke bare vil ha negativ effekt på innovasjon og konkurranse generelt, men for norsk næringsliv spesielt da en overveldende andel av verdens patenter er registrert av utenlandske selskaper.

I mangel av en revurdering av hele patent-systemet, bør en endring av loven fokusere på å stramme inn utstedelsene av patenter og den bør stadfeste tydeligere at patenter på programvare ikke er gyldige i Norge.

BAKGRUNN

Et patent er et midlertidig, statsutstedt monopol på en metode, maskin, teknikk osv. Det som det utstedes patent på må være ikke åpenbart, nyttig og ikke beskrevet tidligere. Patenter i sin nåværende form ble først utstedt i 1474, hvor intensjonen var å stimulere til at oppfinnere skulle dokumentere sine oppfinnelser, på en slik måte at deres likemenn kunne gjenskape prosessen.[1]

Etter en enkel begynnelse, har patenter utviklet seg i både omfang og rasjonale. Nå rasjonaliseres patenter utelukkende med at de skal fremme innovasjon, hvilket er et problem i seg selv. Eksempelvis har Apple patent på «slide to unlock» funksjonen på mobiltelefoner. Dette er en funksjon som ikke krever dokumentasjon – det er ganske selvforklarende – men det er allikevel utstedt et monopol som gir Apple anledning å saksøke samtlige som implementerer bevegelser på en skjerm knyttet til sikkerhets-funksjoner uten tillatelse. Dette er brukt som eksempel av mange på at patentsystemet trenger reform [2].

Varigheten på patenter har holdt seg til 20 år, men omfanget av patenter har økt voldsomt. Før kunne man ikke få patent på eksempelvis biologi eller matematikk, utstedes det nå patent på DNA opp til et helt menneske, og patenter på algoritmer (ligninger). Det er også en vanlig misoppfatning at patenter gjelder kun produsenter av teknologi og at det gjelder kun for kommersiell utnyttelse (det står bl.a. beskrevet på den norske wikipedia-artikkelen), men i loven er ikke nedfelt noen slike begrensninger. Eksempelvis er selskaper som benytter seg av fri programvare truet med søksmål av patent-innehavere, og må betale en beskyttelses-avgift for å unngå søksmål.

En annen utvikling er ikke-praktiserende enheter (NPE, også kjent som patent-troll) kjøper seg store patent-porteføljer og krever beskyttelsespenger av alle store selskaper. Hvis ikke, finner de alltids et patent som brytes. Andre begreper som har utviklet seg er intellektuell kapital. Et firma uten en patent-portefølje er sårbar i den internasjonale arenaen, og må kjøpe seg opp en høvelig portefølje for å kunne overleve i markedet (defensive patenter). Ofte løses patent-konflikter med kryss-lisensiering, hvilket gjør det umulig for små selskaper å kunne delta i markedet. Man ser kryss-søksmål (patent-thickets), hvor alle saksøker alle. De direkte rettskostnadene bare ved selve søksmålene har eksplodert, i tillegg til kostnadene ved redusert konkurranse, konsentrering av markedet, tapte mulighetsrom og negative sivilrettslige effekter.

I hele tatt, patent-systemet slik det er idag har store kostnader, og det er langt fra dokumentert at gevinstene oppveier for ulempene.

FREMMER IKKE INNOVASJON

Patentloven forklares nå ved at den fremmer nyskapning, og øke kunnskapen og bruken av oppfinnelser. Dette er ikke dokumentert, faktisk viser fagfellevurdert forskning det motsatte – at patenter hindrer innovasjon og nyskapning [3]. Spesielt fokuserer vi på patenter på programvare som hinder til innovasjon og nyskapning.

I USA var det en økning på 195 % i forsikring mot programvarepatenter fra 1987 til 1994. I samme periode var det et fall på 21 % i forskningsinnsatsen til private programvareselskaper. Forskningsinnsatsen økte med 25 % i industrien generelt [4]. Grunnet den lovstridige patentpraksisen i EU og USA, blir nå patentkontorene oversvømt av søknader med patenter på programvare. “Whereas a team of chemists working at a major university might produce 20 or 30 pages of published material per year, a single programmer might easily produce a hundred times that much.”[5].

Dermed klarer ikke patentkontorene å gjøre en faglig forsvarlig evaluering av patentsøknader. Et eksempel på det er at f.eks. IBM og Unisys som begge fikk patent på metoden LZW for kompresjon av data. Hvis Justisdepartementet tar seg om så bare litt tid og går på eksempelvis nettavisen digi.no, vil dere daglig kunne lese om søksmål knyttet til programvare-patenter, og den negative konsekvensen for samfunnet [6].

Før vi griper mer inn i kjernen av det ødelagte patentsystemet, vil vi peke på noen grunnleggende svakheter ved at samfunnet bevilger enkeltselskaper monopol på oppfinnelser i 20 år.

NEGATIVE BORGERRETTSLIGE KONSEKVENSER AV PATENTER

Først vil vi markere vår motstand mot patent på liv. Dette er ikke innen EFN og FriBits tradisjonelle virkeområde, men å utstede «eierskap» til mennesker, planter og dyrs DNA er i vår oppfatning umoralsk. Når det er sagt, vil vi fokusere på programvarepatenter.

Programvarepatenter gjør at store private aktører får makt ved hjelp av sitt monopol som de kan håndheve ovenfor dem de måtte ønske. Uklarhetene, patentets abstrakte karakter, vidtfavnende krav og lav patenthøyde gjør programvarepatenter til et maktmiddel med brodd mot den alminnelige borger. Store programvareaktører kan være dominerende i økonomi og privatliv i mye større grad enn store selskaper innen andre områder, bl.a. pga. Nettverks-effekter [7].

Det er viktig å tillegge andre momenter enn de rent økonomiske vekt i en vurdering av om man skal ha programvarepatenter. Spesielt gjelder dette spørsmålet om hvem som skal kontrollere datamaskiner. Ettersom datamaskiner etterhvert får en stadig økende betydning i samfunnet er det helt nødvendig å sikre brukernes eierkontroll av datamaskinene og ikke la en patentinnehaver kunne diktere hva datamaskinprogrammer kan og ikke kan gjøre. Som jusprofessor Lawrence Lessig formulerte det: “[computer] code is law”. Vi må unngå at store patenteiere dikterer lover gjennom funksjonalitet i proprietær teknologi. Her er noen borgerrettslige konsekvenser ved programvarepatenter:

• Patentstyrene har problemer med å søke gjennom relevant litteratur, siden programvarelitteraturen er så enorm. (Evt. det koster mer å søke og tar lengre tid.) Dette medfører at programmerere nærmest er dømt til å krenke patenter og bli lovbrytere.
• Programvarepatenter kan føre til redusert eiendomsrett til egne data fordi de kan brukes til å lage programvare som styrer over et format. På den måten får en ikke konvertert dataene sine fra det formatet til et annet format.
• Informasjonsutveksling mellom forskjellige dataprogrammer kan også bli omfattet av programvarepatenter. Dette gjelder enten programmene er på den datamaskinen en jobber mot eller andre datamaskiner en er tilknyttet over nettet. Det kan f.eks. bety kommunikasjon med det offentlige via en webserver.
• Programvarepatenter som kun brukes defensivt, mister evt. samfunnsmessige fordeler ved monopol, men ulempene og kostnadene beholdes.
• Programvarepatenter skaper usikkerhet i markedet, da man til enhver tid kan bli saksøkt av patenttroll eller truet til å betale.

Man vil aldri kunne sikre seg mot at man ikke bryter programvarepatenter. Staten deler ut usynlige «eiendommer» med uklare eiendomsgrenser, som gjør det umulig å vite om en er på annen manns grunn hvis en ikke har kjennskap til at «eiendommen» finnes, og selv når en vet om den usynlige «eiendommen» er det umulig å vite på hvilken side av grensen en befinner seg. Dette gjelder spesielt programvare siden det er flere komponenter som muligens kan ha blitt patentert og patentkravene kan være bortgjemt i patenter som ettersigende ikke har noen relevans, men som ved en gjennomlesning av kravene viser seg likevel å være relevante. Det er vanskeligere å finne ut om et patent er relevant innen programvare enn for tradisjonelle patenter. Det er også mulig å formulere kravene på vidt forskjellige måter. Dette er ikke bare unødvendig fordyrende for programvare, det gjør enhver programmerer til en potensiell kriminell. Det har svært negative konsekvenser for sivilsamfunnet at borgerne blir kriminalisert for å gjøre noe de selv oppfatter som legitimt. Som EFF sier: Coding is not a crime.

Dette handler også om samfunnsnytten, at avkastningskravet på investert kapital blir høyere er ugunstig for samfunnet (færre som investerer i sektoren, færre produkter og høyere pris), men kan ikke sies å være noe borgerrettslig argument. Uansett vil man ved monopol få nettopp høyere pris og færre produkter. Det kan innvendes at alternativet er høyere avkastningskrav om man ikke har programvarepatenter, fordi det skaper usikkerhet om hvor lenge man kan tjene penger på produktet. Men konkurranse har vist seg å øke totalmarkedet for tjenesten og selv om andelen av totalmarkedet skulle falle kan man likevel øke inntjeningen. Det kreves større kapitalinvesteringer for å starte opp en økonomisk virksomhet innen andre økonomiske områder enn for programvare. Kostnadene med en juridisk undersøkelse om man vil bryte et patent er dermed forholdsmessig større for programvare.

Når programvarepatenter blir håndhevet hindrer de ikke bare bruken av det patenterte, men også videreutviklingen av programvare innen hele det feltet som er rammet av patentet. Vi kan risikere en situasjon der videreutviklingen blir begrenset til den som har patentet. Eksempel: James Watts dampmaskinpatent stoppet videreutviklingen av dampteknologien i mange år, så lenge patentet varte [3].

Bill Gates sa i 1991 om programvarepatenter: “If people had understood how patents would be granted when most of today’s ideas were invented and had taken out patents, the industry would be at a complete standstill today.”

PROGRAMVARE-PATENTER MÅ IKKE TILLATES

Patentlovgivningen i Norge og andre Europeiske land forbyr patenter på programvare. Det står i lovens paragraf 1: Som oppfinnelser anses ikke noe som bare utgjør: … 3.planer, regler eller metoder for utøvelse av intellektuell virksomhet, for spill eller forretningsvirksomhet, eller programmer for datamaskiner [8].

Den Europeiske patentkonvensjonen har samme ordlyd i paragraf 52, hvor det står at det skal ikke utstedes patenter i Europa for programvare for datamaskiner [9].

Selv om lover spesifikt forbyr patenter på programvare, blir de nå allikevel innvilget og håndhevet på grunn av et smutthull. Programvare er allerede opphavsrettsbeskyttet, og konsekvensene – spesielt for fri programvare – er dramatiske. Ettersom en patent-innehaver kan saksøke både programmerer og bruker av fri programvare, kan eksempelvis Microsoft saksøke alle som bruker Linux. Ettersom Linux brukes i alt fra forsvarssystemer til navigasjon og børs vil dette ha enorm innvirkning på samfunnet.

Norge bør altså igjen understreke at programvare-patenter ikke gjelder i Norge, og kan ikke akseptere at dette blir effektivt innført via internasjonale avtaler.

UEGNET SOM KUNNSKAPSRESERVOAR

Programvarepatenter er uegnet som kunnskapsreservoar. En av grunnene til det er at det er vanskelig å komme nærmere programmering enn (kommentert) kildekode, samt standarder laget av og for programmerere. Programmerere kan faktisk gi direkte innsyn i informasjonen sin, mens de fleste andre ikke kan gi bort prototypen sin. Men informatikk har også sine fagbøker og tidsskrifter på lik linje med andre fagdisipliner. Det er enklere å sortere ut det viktige i slike tidsskrifter enn å lese kildekode, og selvfølgelig mye enklere enn å lese programvarepatenter – som ofte er formulert ikke for at det skal leses av en programmerer, men formulert på advokat-språk for at patentet skal favne videst mulig.

Patenter har også den egenskapen at om man skulle ha lest et patent så vil det være straffeskjerpende, og endel programmerere blir anbefalt av jurister å *ikke* lese patenter av den grunn. Dette fordi programvarepatenter i stor grad er sovende.

Programvarepatenter har ikke vært nødvendig for å få den utviklingen som har vært. I dag brukes også i hovedsak programvarepatenter bare for å forsvare seg, og av spesialiserte foretak som kjøper opp patenter for å bedrive “patent-litigation”. Å få patenter med det formålet å forsvare seg mot andre patentangrep bidrar ikke til å øke insentivet for innovasjon, tvert imot. Om man hadde hatt streng håndheving av patenter er det tvilsomt at innovasjonen hadde gått raskere, gitt at veldig mange programmer aldri kunne ha blitt utgitt siden en eller annen funksjon er patentert.

I tillegg bruker ikke fri programvare-modellen patenter og har klart seg utmerket uten. Fri programvare har lykkes i å skape et eget samfunn med delt kode og metoder, men programvare-patenter er nå svært reell trussel mot denne modellen. Igjennom patent-samlinger (patent pooling) er det nå nær umulig å lage en video-kodek uten å bryte ved noen av de vagt formulerte patentene, selv om kodeker har eksistert i mer enn 20 år.

PROGRAMVAREPATENTER I EUROPA OG USA

Det er velkjent i juridiske kretser at patentsystemet i USA har betydelige mangler. Det er innvilget titusenvis av patenter uten støtte i gjeldende lovverk. Fra 1950 til langt utpå 1970-tallet ble det ikke innvilget programvare-patenter i USA. To dommer i høyesterett støttet dette. Loven hindrer patentering av matematiske algoritmer. Dataprogram består av en eller flere algoritmer. Heller ikke den europeiske patentkonvensjonen tillater patenter på ideer, algoritmer og dataprogrammer. I 1981 brøt amerikansk høyesterett med tidligere vedtak. De innvilget patent på en algoritme ved å hevde at den ikke var det. Patenteringen skjøt virkelig fart etter at Clinton-administrasjonen ansatte en patentjurist og lobbyist som patentsjef. I Europa er det innvilget rundt 11 000 programvare-relaterte patenter mellom 1977 til 1994. Så sent som i 2003 avviste EU-parlamentet patenter på ren programvare. Det er ikke tilstrekkelig å gjøre bruk av en datamaskin, et nett eller et programmerbart apparat for å oppfylle kravet til patentering. EU-parlamentet opprettholdt sin avgjørelse med nei til programvarepatenter med 648 stemmer for, og 18 stemmer mot i 2005.

Allikevel har patentkontorer tatt seg til rette og innvilget patenter på programvare. Dette er en form for avansert økonomisk kriminalitet som har ført til et nullsum-spill i databransjen. Store selskaper hamstrer mer eller mindre meningsløse patenter for å stå imot meningsløse patentsøksmål. Dette basert på det ødelagte patentsystemet i USA, og praksisen der mindre kompetente patentjurister ikke skiller mellom programvare og oppfinnelser med fysisk effekt som kan industrialiseres.

Google har omveltet mobil-markedet med fri programvare-OS’et Android. Ved å gjøre dette ble de en trussel for Microsoft, Nokia og Apple, som har saksøkt håndsettleverandører som våger å installere OS’et. For at Google skulle kunne overleve i mobil-markedet, måtte de få tilgang til en egen patent-portefølje slik at de kan saksøke tilbake hvis noen skulle angripe dem (et prinsipp kjent som MAD, Mutually Assured Destruction). Etter å ha mistet tilslaget på Nortel-porteføljen, kjøpte Google selskapet Motorola for svimlende 70 milliarder kroner, primært for å få tak i patentene deres. Vi er midt inne i patentkrig der store produsenter av mobiltelefoner saksøker hverandre for milliarder [10].

I USA kritiseres kongressen for ettergivenhet hvor programvare ikke er en del av patentloven, men i praksis innført av lavere rettsinstanser. PricewaterhouseCoopers beskriver situasjonen i en rapport for regjeringen i Nederland: “Det er bestemte trusler mot europeisk IKT-industri som den pågående diskusjonen om patenter på programvare. Dagens milde regime for eiendomsrett til kunnskap har ført til en svært innovativ og konkurransedyktig programvareindustri med lav inngangsterskel. Programvarepatenter, som gir beskyttelse av oppfinnelser av ikke-teknisk natur, kan sette en stopper for det høye tempoet på innovasjon. ”

Utvidelser/styrking av patentlovgivningen kan føre til at makt forskyves ytterligere fra Europa til USA, fordi det vil være amerikanske selskaper som får store deler av patentene. Det vil kunne gjøre norsk IKT-næring til support- og salgskontor for utenlandsk programvare, istedenfor en produksjonsorientert og eksportrettet næring.

PATENT-UTPRESSING

Mange selskaper har beordret sine ingeniører om ikke å lese seg opp på andres patenter. Dette fordi bøtene blir tredoblet i verdi om det viser seg at ansatte med viten og vilje har brutt patenter.

Et eksempel er Microsoft som under trusler om kostbare rettssaker, har sikret seg patentavtale med flere Linux-selskaper som Linspire, Xandros, Novell etc. I tillegg kommer produsenter av det verdensledende Linux-systemet Android for smartmobiler. Den ledende Linux-produsenten Ubuntu har nektet å inngå avtale med Microsoft. “Vi avviser å diskutere avtale med Microsoft under trusselen av uspesifiserte patentbrudd” [11]. Microsoft har derimot lykkes i å true flesteparten av Android-produsentene til å lisensiere Microsoft patenter, hvor de nå tjener mer penger på å true Android-selskaper enn å selge sitt eget OS [12].

Dette strafferegimet har gjort at ingen får lov å bry seg om patenter som ansatte i teknologiselskaper, samtidig som selskaper saksøker hverandre uten å forevise hva patentene går ut på. Det å avdekke hvilke patenter som skulle være brutt, blir vanskelig og ofte helt umulig. Praksis viser at det er etablert et utpressings-regime der patenter ikke brukes av ingeniørene i det hele tatt. Man venter helt til man blir saksøkt, for dermed å beskytte seg.

De store selskapene inklusive “nykommeren” Google sanker lite troverdige patenter. De har kjøpt seg patenter. Dette for å inngå avtaler om kryss-lisensiering. På den måten kan de kjøpe seg vekk fra hele patentsystemet slik det er.

Det er tre konsekvenser av dette regimet:

• Patenter blir primært brukt i en defensiv kapasitet
• Ingen vet hvilke patenter de jobber med, da alle gjør sitt for å holde sine oppfinnelser skjult i tilfelle ubegrunnede søksmål
• Mindre og mer nyskapende selskaper blir tvunget til svært ufordelaktige avtaler med selskap som Microsoft, uten at ingeniørene får innsikt i påståtte patentbrudd.

Summerer man dette, blir ikke patenter brukt til å fremme industriell nyskapnining og bedre produkter for folk flest. Alle ingeniører med vettet i behold, stjeler andres ideer som Apple-grunder Steve Jobs forklarer det. De patenterer hva de kan, og det hele tiden, selv om dette fører til et patentbyråkrati av en annen verden. Dette brukes av patent-troll til å tjene penger på oppfinnelser uten verdi, og det brukes av konkurrenter til å hindre hverandre, eller til å stoppe nyskapende selskaper fra å bruke teknologi som de store selskapene selv brukte da de selv var små.

Det største paradokset er at dette strafferegimet har gjort at ingen får lov å bry seg om patenter som ansatte i teknologiselskaper, samtidig som selskaper saksøker hverandre uten å forevise hva patentene går ut på. Det å avdekke hvilke patenter som skulle være brutt, blir vanskelig og ofte helt umulig. Myndighetene i land etter land blir overbevist om å godkjenne og fremme dette utpressings-regimet. Det er lett å se at dette er til stort hinder for innovasjon og nyskapning. Det utgjør også et angrep på ingeniøryrket i seg selv, da faget forutsetter full åpenhet om alle tekniske byggedetaljer for å levere de industriprodukter som lages – det være seg i Kina, Europa eller USA.

FORSLAG OM ENDRING I KOMPENSASJONSUTREGNING

Høringen foreslår å utvide i hvordan erstatning skal beregnes, og det er saksøker som skal kunne velge metode. Det er vanskelig å spå konsekvensene av de foreslåtte utvidelsene. Vi har sett av andre land hvor det er idømt fantasisummer for krenkelse av svært vagt formulerte patenter. Selv om vi håper at det Norske rettssystemet bruker «snusfornuft», kan vi ikke stole på det. Vi observerer også at importstopp er nevnt, noe som vi har sett Apple har lykkes i ovenfor Samsung, igjen med negative konsekvenser. Selv om de foreslåtte utvidelsene ikke er omfattende, er det museskritt mot «Amerikanske Tilstander».

KONKLUSJON

Høringen ønsker en sterkere håndheving av patent og design-krenkelser. Den går ut ifra av at utstrakt utstedelse og sterkere håndheving av intellektuelle monopoler (patenter, designbeskyttelse, kretsmønstre etc.) vil føre til økt innovasjon for norske bedrifter. Høringen nevner ingen negative effekter ved patenter eller henviser til fagfellevurdert forskning som tilsier at patenter etc har en netto samfunnsøkonomisk gevinst. Høringen virker å anta at patenter er flott for den enkelte oppfinner, og utviser ingen forståelse for hvordan patenter brukes av multinasjonale selskaper og ikke-praktiserende enheter for å hindre konkurranse. Høringen begynner med en konklusjon om at patenter er flott og må bare håndheves sterkere, og fremmer ingen samfunnsøkonomiske bevis slik en lovprosess bør gjøre.

Vi mener at styrket patent-håndheving vil svekke norske interesser, da en svært liten andel av verdens patenter er på norske hender. Vi ønsker en innstramming i håndhevingen og utstedelsen av patenter, spesielt ønsker vi at forbudet mot utstedelse og håndheving av programvare-implementerbare patenter skal opprettholdes og tydeliggjøres.

Den sterkt kritiserte ACTA avtalen omtales svært lemfeldig, og det er ingen kritikk å lese av hverken prosessen eller innholdet i avtalen.

Vi avviser høringsforslaget, men ønsker gjerne velkommen en åpen prosess hvor målet er å finne ut hvordan tilrettelegge for at kunnskap og kultur i størst mulig grad skapes og tilgjengeliggjøres for samfunnet.

Med hilsen

Øystein B. Jakobsen og Thomas Gramstad

REFERANSER
[1] http://www.iusmentis.com/patents/crashcourse/whatis/
[2] http://www.forbes.com/sites/timworstall/2011/10/27/apples-slide-to-unlock-patent-yes-the-patent-system-needs-reform/
[3] http://www.dklevine.com/general/intellectual/against.htm
[4] http://eupat.ffii.org/papers/bessenmaskin00/index.en.html
[5] http://groups.csail.mit.edu/mac/projects/lpf/Links/prep.ai.mit.edu/issues.article
[6] http://www.digi.no/tag/patentstrid/, http://www.digi.no/tag/patentavtaler/, http://www.digi.no/tag/patentkrenkelse/
[7] http://no.wikipedia.org/wiki/Nettverkseffekter
[8] http://www.lovdata.no/all/tl-19671215-009-001.html
[9] http://en.wikipedia.org/wiki/Software_patents_under_the_European_Patent_Convention#Article_52_of_the_European_Patent_Convention
[10] http://www.npr.org/blogs/money/2011/08/17/139723088/the-smartphone-patent-war-in-1-graph
[11] http://www.markshuttleworth.com/archives/127
[12] http://www.digi.no/881037/microsoft-casher-inn-paa-android

Kulturdepartementet har på høring et forslag om endringer i åndsverkloven – tiltak mot ulovlig fildeling og andre krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett. Høringen hadde frist 30. September. FriBit og EFN valgte å levere en felles høringsuttalelse til de foreslåtte endringene.

Høring – endringer i åndsverkloven – tiltak mot ulovlig fildeling og andre krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett

Dette er en felles besvarelse gjort av FriBit og EFN til høringsbrev av 19.05.2011.

OPPSUMMERING

FriBit og EFN stiller seg kritiske til hele lovendringen. Ny teknologi har kommet i konflikt med loven, og istedet for å stille åpne spørsmål om hvordan vi skal best stimulere til en ønsket kunnskaps- og kulturutvikling, har Kulturdepartementet konkludert med at det eneste som trengs er strengere håndheving. Vi er også sterkt kritiske til metodene som foreslås, hvor vi mener de kommer i konflikt med grunnleggende prinsipper om rettsvern og ytringsfrihet.

BAKGRUNN

Den opprinnelige intensjonen til opphavsretten var å stimulere til kunnskaps- og kulturutvikling. Med utgangspunkt i at markedet ikke evner på egen hånd å tilføre samfunnet tilstrekkelig mengde åndsverk av ønsket karakter, subsidierer staten kunnskaps- og kulturproduksjonen gjennom en rekke forskjellige mekanismer. Kulturstøtte, utdanning, statsfinansierte kanaler og opphavsrett er eksempler på slike mekanismer. Opphavsretten er et midlertidig, statsutstedt monopol på fremføring og distribusjon av åndsverk. Monopolet er begrenset både i tid og omfang, for å ta hensyn til samfunnets øvrige interesser. Opprinnelig var vernetiden 14 år og krevde registrering; Nå er vernetiden livstid pluss 70 år uten at registrering kreves.

Ved å ha en lov som utsteder et livslangt monopol på enhver tekst, sang, programvare, video eller annen form for uttrykk, uten krav om registrering, blir nær sagt all samfunnsdeltagelse (kopiering er grunnfunksjonen til kommunikasjon) et potensielt lovbrudd. De som nyter godt av loven er ikke enkeltpersoner eller artister, men de aktørene med ressurser og vilje til å reise søksmål.

Med fremveksten av digitalisering og Internett har kostnadene for produksjon falt dramatisk, og kostnadene for distribusjon er i effekt null. Paradoksalt nok har vernetiden og omfanget av opphavsretten økt samtidig som utgiftene har falt. I tillegg har desentralisert kommunikasjon, kombinert med et nullmarginalkostsparadigme ført til en radikal endring i hvordan – og av hvem – åndsverk produseres, distribueres og gjenbrukes. Disruptive teknologier utfordrer etablerte aktører og forretningsmodeller – aktører som helst ønsker å forbli i nøyaktig den posisjonen de allerede er. En kombinasjon av at distributørene av åndsverk også eier rettighetene til dem (vertikal integrasjon) og en sterkt konsentrert medieindustri (gjennom oppkjøp, felles interessegrupper og fravær av regulering) har ført til en svært konservativ og teknologifiendtlig bransje. Samtlige nye distribusjonsteknologier har blitt saksøkt for medvirkning til opphavsrettsbrudd: grammofonplaten, kopimaskinen, VHS- og MP3-spilleren – og nå Internett som sådan.

Denne konflikten er beskrevet i en rekke bøker, blant annet av advokatene William Patry i boken Moral Panics and the Copyright Wars og Lawrence Lessig i boken Free Culture.

HØRINGENS UTGANGSPUNKT

Høringsnotatet innleder med å si at «rettigheter til opphavsrettsbeskyttet innhold krenkes i et stort omfang, og at effektiv håndheving ved nettkrenkelser har vist seg vanskelig». Notatet argumenterer altså på ingen måte hvorfor håndhevingen må styrkes, bare at det må gjøres. Det henvises ikke til at samfunnets tilgang til åndsverk har falt under et ønsket nivå, eller at den mest effektive måten å øke den på er ved sterkere håndheving av loven. Høringen anerkjenner heller ingen av de negative effektene av dagens lovgivning.

All fagfellevurdert samfunnsforskning vi har kommet over, har konkludert med at allmennhetens tilgang til åndsverk har økt dramatisk med Internett, uten at produksjonen har falt tilsvarende. Tvert om har produksjonen økt markant, ifølge Harvard-studien File Sharing and Copyright fra 2009. Denne undersøkelsen konkluderer med at produksjonen av åndsverk har økt siden fremveksten av Internett[1]:

Overall production figures for the creative industries appear to be consistent with this view that file sharing has not discouraged artists and publishers. While album sales have generally fallen since 2000, the number of albums being created has exploded. In 2000, 35,516 albums were released. Seven years later, 79,695 albums (including 25,159 digital albums) were published (Nielsen SoundScan, 2008). Even if file sharing were the reason that sales have fallen, the new technology does not appear to have exacted a toll on the quantity of music produced.

Similar trends can be seen in other creative industries. For example, the worldwide number of feature films produced each year has increased from 3,807 in 2003 to 4,989 in 2007 (Screen Digest, 2004 and 2008). Countries where film piracy is rampant have typically increased production. This is true in South Korea (80 to 124), India (877 to 1164), and China (140 to 402). During this period, U.S. feature film production has increased from 459 feature films in 2003 to 590 in 2007 (MPAA, 2007).

I 2009 fikk Lars Håkonsen og Knut Løyland prisen for beste samfunnsøkonomiske artikkel med artikkelen Ulovlig fildeling av musikk – hva bør gjøres når ny teknologi truer opphavsretten?. Der påminner de politikerne om at «…formålet med politikk er å maksimere borgernes velferd, ikke populære substitutter som eksport eller bransjefortjeneste.»[2]

Vi vil også påpeke at norsk musikkproduksjon har aldri vært større, og at artistene selv har høyere inntekter nå enn før. Ifølge Masterstudiet The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization av Richard Bjerkøe og Anders Sørbo[3] har inntektene til norske artister økt fra 255 millioner kroner i 1999 til 545 millioner kroner i 2009. Tallene synliggjør også at artistens inntekter fra platesalg har holdt seg stabilt lave, mens inntekter fra konserter har økt. Selv om plateselskapene opplever redusert omsetning (og er den største pådriveren for styrking av håndheving av opphavsretten), tyder bevisene på at inntektene til artistene øker gjennom eksempelvis konserter. Det er grunn til å tro at nettverkseffekter gjør at artistene blir mer kjent, og selv om forbrukeren bruker mindre penger på CD-plater bruker han tilsvarende mer på tilknyttede varer og tjenester.

Da EFN og FriBit holdt innlegg for Kulturdepartementets referansegruppe, var svaret på hvordan hindre opphavsrettsbrudd enkelt: Gi folk det de vil ha. Lytt til markedet og vær den beste leverandør av eget innhold. Enkelte selskaper har lykkes, andre har det ikke. Det er ethvert selskaps rett å kjøre seg selv konkurs. Spillbransjen har stort sett sluttet å klage over kopiering og fokusert på distribusjon, pris og verdiøkning. Spillene er mer tilgjengelig gjennom tjenester som Steam og Origin enn de er på nedlastningstjenester, og brukerne får en økt opplevelse gjennom sosiale funksjoner, oppdateringer og ekstramateriale. Bransjen har også eksperimentert med nye forretningsmodeller, eksempelvis har Blizzard idag 10 millioner brukere som betaler ca. 100 kroner hver måned for å spille World of Warcraft. Det norske selskapet FunCom opplevde at da de endret betalingsmodellen til Age of Conan til «free to play», ble omsetningen doblet over natten[4]. Spillbransjen overgikk omsetningen til filmbransjen alt i 2004[5], og det er liten grunn til å tro at inntektene har avtatt.

Innen musikk og film er tilbudet for digital distribusjon heller magert. Spotify og Wimp er de eneste tjenestene tilgjengelig i Norge som har et relativt bredt utvalg av musikalsk innhold, og innen film og tv-serier er tilbudet begrenset til det nylig lanserte iTunes[6]. Det nytter ikke å klage over at brukerne henter innholdet utenom dine kanaler, når du ikke har et tilbud selv. Folk flest ønsker å belønne opphavsmannen, og dersom de autoriserte tjenestene er konkurransedyktige vil folk flest velge å bruke dem. FriBit og EFN har jobbet med å tilrettelegge for nye distribusjons- og forretningsmodeller, deriblant Genero prosjektet[7].

Etter vår mening er det ikke grunnlag for en strengere lovgivning og håndheving. Det betyr ikke at vi ønsker å fjerne kommersielle instrumenter og grunnlag for kommersiell utnyttelse av åndsverk på noe vis, men vi mener at endringene i teknologi og samfunn er såpass markante at det er grunnlag for en reform av lovverket.

FORSLAG OM UTLEVERING AV ABONNEMENTSOPPLYSNINGER

Høringen åpner for å utlevere abonnementsopplysninger til private aktører ved anklage om opphavsrettsbrudd. Vi mener det er uhørt å gi private selskaper anledning til å drive selvstendig overvåkning og straffeforfølgelse av privatpersoner.

Etter Max Manus-saken lanserte FriBit og EFN kampanjen Krev Svar[8], hvor vi blant annet stilte samtlige partier spørsmålet Er deres parti for at opplysninger som kan knytte en person til en IP-adresse skal utleveres til andre enn politiet?. Partiene svarte som følger:

• Fremskrittspartiet: Nei.
• Sosialistisk Venstreparti: Nei.
• Senterpartiet: Nei. Vi mener at piratkopiering er politiets bord, og går derfor mot privat overvåkning.
• Kristelig Folkeparti: Nei.
• Venstre: Nei, prinsipielt mener vi at kun politiet skal kunne kreve å få dette utlevert, og det bare etter en rettslig kjennelse.
• Høyre: [Nei] Høyre mener at tilgang på lagret informasjon på nettet kun skal skje ved en rettslig kjennelse, det vil si at politimyndighet kun kan kreve utlevert informasjon etter at denne kjennelsen foreligger.
• Rødt: Nei. Kun politiet skal ha rett og mulighet til å overvåke innbyggere, og kun etter rettskjennelse.
• Miljøpartiet De Grønne: Nei. Det er politiet som skal drive med etterforskning, ikke advokater som arbeider på vegne av private aktører. Det er vår oppfatning at Datatilsynet – som vanligvis gjør en fantastisk jobb – gjorde en grov feilvurdering da de ga dispensasjon til Simonsen Advokatfirma DA for å drive med overvåkning av norske borgere på vegne av IFPI. Datatilsynet har nå heldigvis trukket dispensasjonen tilbake, men dette må aldri få gjenta seg. Datatilsynet må instrueres til ikke å gi ut lignende dispensasjoner i fremtiden.
• Norsk Kommunistparti: Nei.

Her var Arbeiderpartiet de eneste som ikke svarte negativt på spørsmålet, men kom en generell – og etter konteksten irrelevant – uttalelse om artisters inntjening og opphavsrettsbrudd.

Med en slik sjelden politisk enighet bør svaret være gitt. Vi gir uansett våre innvendinger mot en slik praksis:

• Det er uforholdsmessig. Om man åpner for erstatningssøksmål eller frakobling fra Internett står hverken etterforskningsmetodene eller straffen i forhold til skaden.
• En IP-adresse er ikke en person. Dette burde være åpenbart. Det er mange tilfeller i land som har innført tilsvarende ordninger hvor uskyldige blir rammet av søksmål, og må bevise sin uskyld.
• Personvernet blir skadelidende. Folkeaksjonen mot Datalagringsdirektivet hadde over 25.000 medlemmer som protesterte mot blanko-overvåkning i politiet for kriminalitetsbekjempelse, det er enda verre med private selskaper som overvåker for å øke sin fortjeneste. Det åpner også for misbruk hvor aktører kan bruke anklager om opphavsrettsbrudd for å få tilgang til personopplysninger.
• Rettsvernet blir skadelidende. I land hvor dette er innført har skruppelløse selskaper drevet ren utpressing ved å utsende titusenvis av søksmål av gangen, alle med et forlik vedlagt. Dette underminerer tilliten til rettssystemet.[9][9][9]

Iht. Max Manus-saken er gjeldende rett nå at rettighetshavere kan kreve å få abonnementsopplysninger utlevert som bevissikring i forbindelse med en mulig sivilsak (2.3.3.1). Så lenge uautorisert kopiering er et strafferettslig brudd anser vi det som svært uheldig at private aktører kan drive etterforskning av et straffbart forhold uten engang å politianmelde forholdet. Dersom man aksepterer en utvikling hvor uatorisert kopiering anses som et sivilrettslig forhold må slik adferd avkriminaliseres. Slik det er nå har rettighetshaverne en “både pose og sekk”-situasjon, ved at de kan lene seg på både sivilrettslige og strafferettslige tiltak om hverandre, ettersom de synes passer. Høringen må avklare om ulovlig kopiering skal høre inn under strafferetten eller sivilretten. Eller, når det gjelder privatpersoners ikke-kommersielle deling, ingen av delene, ved å vurdere legalisering istedet.

FORSLAG OM SENSURERING AV NETTSTEDER

Høringen snakker om internettleverandørens ansvar gjennom «midlertidig eksemplarfremstilling» som en funksjon av kommunikasjonstjenesten. Hvis caching og copy/forward skal reguleres av opphavsretten vil det i praksis ulovliggjøre hele Internett, ettersom det er dette som er selve grunnfunksjonen til Internett.

Det nevnes også teknikker for å blokkere innhold via Deep Packet Inspection (DPI), nettadresser og IP-adresser. Omtalen er ganske skremmende. DPI er det mest inngripende kontrolltiltaket en stat kan gjøre idag, og eliminerer på langt nær konseptet privat kommunikasjon. Det dreier seg om å inspisere hver enkelt datapakke for å se på innholdet, og typisk lage regler for hva som utgjør ønsket eller uønsket innhold, og så slette pakken eller rapportere sender/mottaker. At Kulturdepartementets innvendinger mot DPI kun går ut på at det er upraktisk vitner om en sjelden forakt for privatlivets fred og grunnleggende borgerrettigheter. Høringen snakker også om IP-blokkering ganske lemfeldig. Potensialet for kontroll og sensur blir ikke nevnt, det snakkes igjen bare om at det er upraktisk.

Den teknikken som får varmest omtale er DNS-blokkering. Ved å manipulere DNS-registrene vil forespørsler om bestemte nettsider bli omrutet. Dette er samme teknikken som brukes i barnepornofiltret idag. Teknikken er ikke bare ineffektiv, i og med at de «store fiskene» som lovendringen retter seg mot enkelt vil omgå dette, men de eneste som vil rammes av en slik blokkering er vanlige borgere.

Det største argumentet mot DNS-blokkering er dog ikke praktisk, det er prinsipielt. Dette er forhåndssensur. Høringen prøver å omgå denne ubehageligheten ved å definere hva som utgjør sensur. På side 56 kan vi lese følgende:

I Grunnloven § 100 fjerde ledd fastsettes et forbud mot forhåndssensur. Forhåndssensur i denne forstand betyr at ytringene må godkjennes før de gjøres offentlig tilgjengelige. Blokkering av innhold som er i strid med opphavsretten vil imidlertid være et tiltak motytringer som allerede er offentliggjorte. Det er dermed klart at forslaget ikke rammes av forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 fjerde ledd. Videre vil tiltaket ikke rette seg mot selve ytringen, men mot formidlingssted. Dette gjelder selv om også etterfølgende ytringer vil bli rammet.

Med andre ord: Vi hindrer ikke VG i å skrive, vi bare hindrer folk fra å lese. Vi har problemer med å se hva som vil utgjøre forhåndssensur hvis denne definisjonen bærer frem.

Videre står det i høringen:

Departementet foreslår i dette høringsnotatet at det bare vil være adgang til å blokkere nettsteder der det ”i stort omfang gjøres tilgjengelig materiale som åpenbart krenker opphavsrett eller andre rettigheter etter denne lov”, jf. nedenfor i pkt. 3.2.5.

Det vil dermed ikke kunne pålegges blokkering i tilfeller hvor dette vil ramme lovlig innhold på en måte som kan komme i konflikt med Grunnloven § 100.

The Pirate Bay, hvilket synes å være hovedeksemplet på en «åpenbart krenkende nettside», vil etter denne paragrafen ikke kunne blokkeres. Et godt eksempel er dokumentaren «Yes Men: Fix The World». Dokumentaren er laget av kjente globaliserings-aktivister, og et søksmål (ikke en dom, bare søksmålet – og de forsvares ) fra en lobby-organisasjon de hengte ut førte til at all distribusjon ble forbudt og alle kopier måtte destrueres. Det ble så laget en egen peer-to-peer-versjon som ble distribuert gjennom The Pirate Bay. Denne samfunnskritiske filmen ville ikke ha vært synlig ellers, og er bare ett eksempel hvor The Pirate Bay har tjent en viktig rolle i å fremme ytringsfriheten[10].

Vi leser videre, at

Grunnloven § 100 andre og tredje ledd regulerer adgangen til inngrep i ytringsfriheten. Det avgjørende for om inngrep kan gjøres i ytringsfriheten, er at inngrepet må være klart definert og forankret i særlig tungtveiende hensyn som kan forsvares opp mot ytringsfrihetens begrunnelser i sannhetssøking, demokratiet og individets frie meningsdannelse.

Det andre ledd henviser til statskritikk, hvor inngrep mot statskritiske ytringer må være klart definerte og særlig tungtveiende. Selv om andre ledd hadde hadde gjeldt ytringer generelt, kan formuleringen «nettsider som i stort omfang tilgjengeliggjør materiale som åpenbart krenker opphavsrett eller andre rettigheter» umulig være «klart definert». Heller ikke håndheving av økonomiske monopoler kan være «særlig tungtveiende». Igjen, en slik definisjon vil åpne for sensur av nesten hva det måtte være, og ha store potensielle skadevirkninger. Husk at Google og The Pirate Bay begge er søkemotorer, hvor hovedforskjellen er logo og filtypene de indekserer.

Advokat Jon-Wessel Aas har diskutert denne typen sensur-argumentasjon på sin blogg[11].

FORSLAG OM VARSELSBREV

Høringen trekker frem forslag om at internettilbydere blir pålagt å videresende «informasjonsbrev» eller «varselsbrev».

Hvis formålet er å opplyse folk om hva som er lov og rett, hvorfor ikke rett og slett sende ut et brev til alle norske borgere med en internett-forbindelse? Slik slipper man et personvernfiendtlig og kostbart system for overvåkning og utsending. Et slikt brev kan ikke inneholde bare hva som ikke er lov, det må inneholde den fulle loven, tolkninger og hvilken rettspraksis som gjelder for området. Det kan heller ikke formuleres slik at folk oppfatter at de har mindre rettigheter enn hva de tross alt har, og på dem måten skremmer dem fra aktiv deltagelse på Internett.

Høringsnotatet trekker frem fordelen at dette er en mindre kostbar praksis for rettighetshaverne enn en rettsprosess. Siden en ordentlig rettssak ville blitt for dyr, ønsker man altså en kvasiprosess hvor anklage på langt nær er nok. Systemet vil legge opp til massesøksmål og forlik vedlagt søksmål/varselsbrev. I USA alene er 200.000 innbyggere saksøkt siden ifjor[12], men selv det blekner i sammenligning med Tyskland hvor internettleverandører utleverer opplysninger om utrolige 300.000 abonnenter – i måneden[13]! Vi kan ikke akseptere trusselen om slike tilstander i Norge, og må bekjempe alt internasjonalt press som forsøker å presse et slikt system hit.

KONKLUSJON

Høringen ønsker en sterkere håndheving av opphavsrettskrenkelser. Den argumenterer ikke hvorfor, fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, og den tar lite hensyn til grunnleggende borgerrettigheter. Det er ingen prinsipielle grenser i høringen som setter grenser for hvilke virkemidler eller kostnader – direkte og indirekte – som aksepteres i kampen mot opphavsrettsbrudd.

Det er ikke tatt noen hensyn til de skadevirkningene håndhevelsen av opphavsretten har medført, og heller ingen hensyn til de gevinstene Internett og en friere distribusjon har gitt. Høringen oppfattes som forutinntatt, og virker ikke til å være et dokument med bakgrunn i et folkekrav.

Piratkopiering er rett og slett etterspørsel uten et tilbud. Denne høringen foreslår ikke å gjøre noe med tilbudet, den ønsker kun å tvinge etterspørselen over til hva mediebransjen tilbyr. Dette har ikke fungert før, og det vil heller ikke fungere i fremtiden. Det er langt mer effektivt å slutte å beskytte bransjen mot endring, og heller be dem stå på egne ben og levere tjenester som markedet etterspør.

Vi tar avstand fra både premisset til høringen og forslagene i den, og vil delta i prosessen i et forsøk på å få borgernes interesser hensynstatt.

Vi ønsker velkommen en åpen prosess hvor målet er å finne ut hvordan tilrettelegge for at kunnskap og kultur i størst mulig grad skapes og tilgjengeliggjøres for samfunnet.