Av Thomas Gramstad, thomas@efn.no og Øystein Jakobsen,
oystein.jakobsen@fribit.no.

Bibliotekaren nr. 12 2009

Denne artikkelen har Creative Commons cc-by-sa fribrukslisens.

http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/no/

Bibliotekene er en manifestasjon av en grunnleggende målsetning om
å sikre samfunnet tilgang til mest mulig kunnskap og kultur. Dette
er en målsetning som også deles av organisasjoner som EFN og
FriBit. Vi vil i det følgende ta opp først noen prinsipielle
betraktninger om fri kultur vs. proprietær kultur, deretter vil vi
drøfte praktiske løsninger, spesielt med utgangspunkt i
Genero-prosjektet, som vi tror vil kunne innebære en vesentlig
styrking av økosystemet for fri kultur og digitale kultur- og
kunnskapsallmenninger.

Vi håper at denne gjennomgangen vil føre til økt bevissthet om og
engasjement innen biblioteksektoren for problemstillinger og
diskusjoner i forhold til fri kultur og proprietær kultur. Vi
håper også at bibliotekene vil ha en aktiv og ledende rolle i å
fremme og styrke fri kultur, og ikke minst — at institusjoner og
enkeltpersoner innen sektoren vil støtte, følge opp eller delta i
Genero-prosjektet.

Opphavsrett og delingskultur

Fri kultur og proprietær kultur er relativt nye begreper, og er
tett knyttet til opphavsretten og dens historie. En kort
historisk skisse:

I 1709 ble Statute of Anne innført for å stimulere til nyskapning
(men også for å gi kronen/staten anledning til å stoppe eller
forhåndssensurere trykking og utgivelse av bøker), gjennom å
beskytte forfattere mot at utgivere solgte bøker uten å betale
forfatteren.

I 1784 ble følgende nedfelt i den amerikanske grunnloven[9]:
«To promote the Progress of Science and useful Arts, by securing
for limited Times to Authors and Inventors the exclusive Right to
their respective Writings and Discoveries.» Dette midlertidige
monopolet krevde registrering, hadde en varighet på 14 år og
gjaldt i effekt kun for kommersiell bruk.
Siden har opphavsretten fått større og større inngripen på
kunnskaps- og kulturområdet[10]. Etter stadige utvidelser av
opphavsrettens vernetid har ingen verk produsert etter 1922 falt i
det fri. I takt med at opphavsretten har fått større omfang og
påvirkning har det vokst frem en motkultur til «Copyright» som
har fått tilnavnet «Copyleft».

I programvarens begynnelse eksisterte ikke begrepene «fri
programvare» eller «proprietær programvare»/»produsenteid
programvare», det var kun «programvare». I 1980 økte US Copyright
Office omfanget av copyright til å omfatte programvare, på lik
linje med f.eks. bøker og musikk[11], noe som førte til at mye de
facto åpen programvare og den eksisterende delingskulturen rundt
denne ble svekket, og at det vokste frem mye lukket programvare.
Dette var det ikke alle som satte like stor pris på, og i 1985 ble
Free Software Foundation stiftet av Richard Stallman[12]. FSF
lanserte GNU-prosjektet og GPL-lisensen, som garanterer de fire
friheter[1]:

Friheten til å bruke
Friheten til å distribuere kopier
Friheten til å studere og endre
Friheten til å distribuere endringer

GPL-lisensen har en betingelse: Dele på like vilkår. Dersom man
benytter fri programvare som utgangspunkt for å lage ny
programvare (dvs. endre programvaren og lage et avledet verk), så
kan man ikke lukke det avledete verket — det avledete verket må
deles på samme vilkår som originalverket. Med andre ord,
GPL-lisensen gjelder for alle avledete verk, som må distribueres
på samme vilkår som originalen, slik at det som tilhører
delingskulturen eller allmenningen for fri programvare med
GPL-lisens ikke kan tas ut av den. Dette bidro til at mengden fri
programvare vokste, og idag er fri programvare en
milliardindustri, og det finnes f.eks. 230 000 forskjellige fri
programvare-prosjekter bare på nettstedet sourceforge.net[13].

Napster-saken i 1999 ble et vendepunkt. Platebransjen ble tilbudt
1 milliard dollar for at Napster skulle få fortsette, men bransjen
sa nei og begynte å saksøke. Det som kanskje ikke er like kjent,
er at på 18 måneder ble Napster historiens største bibliotek av
musikk, og det ble skapt gratis. Wikipedia ble opprettet i 2001,
og på fem år ble historiens største oppslagsverk skapt — også
dette gratis. Creative Commons ble opprettet i 2003 av Lawrence
Lessig og har, inspirert av GPL-lisensen, laget et fleksibelt
system for frie lisenser[14] beregnet for «ikke-kjørbare
åndsverk», altså tekst, musikk, bilder, video etc.

Bibliotekenes dilemma

Bibliotekene har fått et lovfestet unntak fra opphavsrettens
enerett på bruk, og kan fritt låne ut åndsverk uten å be om
tillatelse. Problemet er at bibliotekenes unntak fra opphavsretten
ikke gjelder kopiering, og at i en digital verden er enhver bruk
også en kopiering. Man har forsøkt å omgå problemet med
kopisperrer, rettighetsbegrensninger med mer, men brukerne har
beveget seg forbi slike hindringer. Kommersielle aktører har både
ressurser til å utvikle attraktive løsninger, og anledning til å
fremforhandle avtaler med innholdsleverandører. I tillegg kan nye
tjenesteleverandører teste opphavsrettens grenser og levere det
kundene vil ha, der hvor bibliotekene ikke kan bevege seg i lovens
gråsoner. Bibliotekene har heller ikke de ressursene som trenges
for å lage nye og grensesprengende kanaler. Befolkningen går i
full fart inn i den digitale hverdagen, mens bibliotekene sliter
med å følge etter.

Her kommer frie lisenser og åpne grensesnitt inn. Hvis et verk er
lisensiert med en fri lisens er det langt enklere for bibliotekene
å navigere. Begrensningene er både få og tydelige, og bibliotekene
får dermed muligheten til å lage nye tjenester og grensesnitt.
Problemer med ressurser og utviklingstakt er fortsatt tilstede,
men det kan løses ved at bibliotekene fokuserer på kjernetjenester
som katalogisering, registrering og tilrettelegging, og lar andre
skape kanaler på deres infrastruktur.

Fri kultur eller proprietær kultur?

Både under IKT-Norges seminar om IKT-politikk og under «Dele –
Ikke stjele»-seminaret, stilte Øystein Jakobsen spørsmålet om
hvorvidt kunnskap og tanker skal være eiendom. Høyre og
Fremskrittspartiet svarte at «patenter er viktige for ellers kan
ikke selskaper tjene penger» — og Arbeiderpartiet svarte med at
«artisten har lagt tid og energi i sangen sin, like mye som en
mann som bygger et hus — begge er eiendom».

Dersom politikere og samfunn glemmer den opprinnelige intensjonen
til opphavsrett og patenter, nemlig å stimulere til kunnskaps- og
kulturutvikling, og heller ser på disse mekanismene som
ufravikelige naturrettigheter og eneste mulige måte å sikre
inntekter for skapere, utøvere og produsenter, da er det kort vei
til å få programvare- og metode-patenter i Norge, permanent
vernetid, samt enda strengere mekanismer for å kontrollere at
ingen bryter med opphavsrettsinnehaveres altomfattende
«eiendomsrettigheter» — uansett hvilke konsekvenser dette måtte
få for Internett, teknisk utvikling og innovasjon, og
grunnleggende menneskerettigheter.

Begrepene Copyright og Copyleft[2] kan stilles opp mot hverandre.
Noen eksempler på dette er Richard Stallmans foredrag om
«Copyright vs. Community»[3], eller Lawrence Lessigs beskrivelse
av «Free Culture vs. Permission Culture»[4]. Copyright er et
amerikansk begrep som er snevrere enn det norske/europeiske
begrepet opphavsrett. Copyright tilsvarer omtrent det som i
europeisk opphavsrett kalles de økonomiske rettighetene, og da
spesielt i forhold til eneretten til eksemplarfremstilling. På
norsk kan vi snakke om fri kultur vs. proprietær kultur. Fri
kultur innebærer at deling er tillatt. Det gjelder deling av
verket i uendret form, men helst også rett til å endre verket og
dele endringene (dvs. deling av avledete verk), og det kan også
omfatte retten til å ta betalt for delingen (kommersiell
deling/distribusjon).

Dette blir da essensen:
Om vi beskriver den ene siden som Copyright, «Permission Culture»
eller proprietær kultur har denne følgende fellesnevner: Kunnskap,
uttrykk og ideer er (eksklusiv) eiendom. Den andre siden er da
Copyleft, «Free Culture» eller fri kultur, dvs. de som mener at
tanker og ideer er delt og tilhører alle.

Tilhengerne av proprietær kultur har store ressurser tilgjengelig
for å spre sitt budskap, og har lykkes veldig med det. Tilhengerne
av fri kultur har ikke de samme ressursene, og selv om vi kanskje
er flere i antall så er vi spredt og arbeider litt her og der.
Innen programvare har Copyleft fått et godt fotfeste, men det er
ennå et godt stykke igjen. Målsetningen er ikke et samfunn der
eierskap over kunnskap og ideer er en verdi i seg selv, men et
samfunn der alle kan skape og dele fritt.

Copyleft trenger å få et ansikt. KrevSvar-kampanjen[5] er et
eksempel på dette, der FriBit og EFN samlet argumentasjon og
spørsmål og kondenserte dem ned i konkrete krav og spørsmål rettet
til de politiske partiene. Det er viktig at delingskulturen i
Norge har talspersoner utover programmerere, og «pirater» som lett
kan avfeies, og som effektivt kan føre debatten inn på viktige
prinsipper og konstruktive spor. Dette bør også være et naturlig
interesse- og innsatsområde for bibliotekarer og alle andre som
jobber med spredning av kultur og kunnskap.

Et styrket fokus på fri kultur kan løse mange av bibliotekenes
problemstillinger rundt opphavsrett, i tillegg til at fri kultur
er en verdi i seg selv.

Genero-prosjektet

Genero er et fri programvare-prosjekt igangsatt av FriBit for å
etablere flere sett med forretningsmodeller som både ivaretar fri
tilgang til kultur og kunnskap gjennom distribusjon av åndsverk
med frie lisenser, og at de som skaper åndsverkene kan få betalt
ved å velge en modell som passer for dem, innenfor systemet.

Det Genero gjør mer enn noe annet, er å fokusere og samle
Copyleft, eller fri kultur. Alt av fritt materiale kan bli
tilgjengelig uansett hvor du går — ikke bare ett sted, men alle
steder. Både selve registeret og økosystemet rundt tilrettelegger
for at de som ønsker at tanker og ideer, programvare, musikk og
film skal deles fritt og bygges videre på høster enorme fordeler
via Genero. Både i form av økt anerkjennelse og distribusjon, men
også ved å tilrettelegge for eksplosive forretningsmodeller med et
minimum av «overhead» — jfr. begrepene «Long Tail»[6] og
«Innovation Happens Elsewhere»[7]. Eksklusive
distribusjonsrettigheter, DRM og proprietære løsninger er ikke
tillatt i Genero.

Genero skaper et økosystem for fri kultur, på lignende måte som
Internett har skapt et økosystem for fri kommunikasjon. Genero
skal:

* Gjøre fri kultur mer tilgjengelig enn proprietær kultur
* Muliggjøre forretningsmodeller for fri kultur

Sentralt i Genero er Genero-registeret. Det kan registrere og
lenke til ethvert verk i verden som er fritt lisensiert, på en
standardisert måte.

Funksjonsbeskrivelse

Beskrivelse av hvordan Genero fungerer for sine brukere:

En opphavsperson registrerer sitt verk i Genero-registeret.
Vedkommende spesifiserer så på forhånd hvilke økonomiske
betingelser man vil skal gjelde for distribusjon av verket. Hvem
som helst kan da distribuere verket uten å måtte be om tillatelse,
så lenge de overholder de økonomiske forpliktelsene. Dette er
dermed ikke-eksklusiv distribusjon, mye likt avtalelisensiering
eller Amazon’s «Click-to-accept». Hvem som helst kan også forsyne
seg av verk i Genero-registeret, på betingelse av at man
attribuerer alle verkene man kopierer fra. Med attribuering menes:

* Man skal navngi og referere verkene i henhold til medium og
kontekst (henvisning under et bilde, rulletekst på film etc.)

* Man skal lenke til opprinnelsesverkene og beskrive relasjonen
(inspirert av, oversatt, samplet…)

* Man skal sette på en inntektsfordeling (revenue-share) etter
Generos «Attribution guidelines».

Slike ikke-eksklusive rammebetingelser som er enkle å forholde seg
til vil lage en eksplosjon av nye kanaler og tjenester. En
distributør trenger ikke bruke tid og energi på å fremforhandle
avtaler, trenger ikke betale på forhånd, eller forholde seg til en
risiko ved å ikke få tillatelse. Distributøren kan bare forsyne
seg av alt som er registrert, og så betale en andel av omsetningen
videre ut fra hva som er spesifisert i betingelsene som er satt av
opphavspersonen. Alle kan fritt skape nye verk basert på andre
verk, mot at de navngir og refererer hvem de har kopiert fra, og
gir dem en andel av inntektene som bestemt på forhånd.

Dette vil gjøre det attraktivt for nye skapere å delta. De bare
gjør det de gjør best — å skape — deretter lar de andre ta seg
av distribusjonen. Aggregatorer, distributører og
betalingsformidlere vil fasilitere alt, men uten å være
«gatekeepers» som ekskluderer eller bestemmer betingelser og
begrensninger. Alle verk og arbeider som distribueres via Genero
har ikke-ekskluderende rettigheter — altså frie lisenser på alt,
ingen har enerett til distribusjon — og konkurranse gjør dermed
at de beste tjenestetilbyderne vinner. En god sammenligning er
bredbåndsleverandører: De konkurrerer med hverandre på service,
pris og kvalitet — men uansett hvem du registrerer deg som kunde
hos får du den samme tilgangen til Internett.

For sluttbrukeren vil det oppstå en eksplosjon av nye kanaler.
Istedenfor nå, hvor aktører bruker årtier på å bestemme seg for om
man skal slutte å saksøke nye kanaler og konkurrenter, og heller
begynne å tilby det kundene ønsker, vil distributørene i Genero

konkurrere på tilgjengelighet, målgruppe, tjenestetyper, service,
med mer.

Systemet legger også opp til en intim kobling mellom skaper og
publikum, slik at rollen lett reverseres og skillet mellom skaper
og bruker/konsument kan bygges ned og viskes ut.

Systemet gjør det også mulig å ta betalt for fri programvare. Man
registrerer et verk, f.eks. OpenOffice.org, med en Genero-lisens i
tillegg til den lisensen verket har fra før. Dette gjør det mulig
å sette forretningsmodeller på frie verk. Man KAN hente det fra
hvor som helst, men innenfor Genero er det mulig å få betalt.

Forretningsmodellene kan være alt fra at offentlig etat betaler
prisen på verket fordi det er bare rett og rimelig, eller at man
setter opp en revenue share mellom distributør og skaper, hvor
skaperen sier at «hvis du klarer å samle inn penger for meg så kan
du beholde 30%». Det er mange som ønsker å betale for programvare
de opplever gir dem verdi, men barrieren mellom verdi og betaling
er idag veldig høy.

Generos komponenter og støttespillere

Genero består av flere komponenter:
- Et register med tilhørende API’er
- En Genero-lisens
- Retningslinjer, standarder og regler
- Betalingsformidling

I tillegg kommer økosystemet rundt, som består av aggregatorer,
distributører, skapere og mottakere. Det som knytter disse
aktørene sammen er standardiseringsorganet Genero Initiative, som
har ansvar for ovennevnte regler og retningslinjer.

Genero-modellen har blitt presentert for flere kjente personer, og
har fått støtte fra bl.a.:

* Matt Mason, forfatter av The Pirates Dilemma,

http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1953

* Daniel Cross, regissør for EyeSteelFilm,

http://www.rushprint.no/2009/5/rettighetshavere-vil-feile-totalt

* Brett Gaylor, grunnlegger av Open Source Cinema og regissør av
Rip! – A Remix Manifesto

* John Buckman, eier av Magnatune.com,

http://blogs.magnatune.com/

* John maddog Hall, Executive Director of Linux International,

http://en.wikipedia.org/wiki/Jon_Hall_(programmer)

Vi håper at mange aktører i biblioteksektoren vil ta en aktiv
rolle i Genero-prosjektet[8]. Bibliotekene har en naturlig rolle i
et prosjekt med formål å tilgjengeliggjøre fri kultur, og besitter
nøkkelkompetanse om temaer som f.eks. behandling av metadata,
identifisering og verksbeskrivelse. Vi ser også et stort
potensiale i en kobling mellom registrering i Genero og
pliktavlevering, noe som vil bidra til å sikre kulturarven når
digitalt innhold er i konstant forandring. Vi oppfordrer alle
interesserte om å kontakte oss for ytterligere informasjon.

Kilder og referanser

[1] Hva er fri programvare?

http://www.friprog.no/fri-programvare/

[2] Copyleft

http://en.wikipedia.org/wiki/Copyleft

[3] Copyright versus Community in the Age of Computer Networks

http://www.gnu.org/philosophy/copyright-and-globalization.html

[4] Lawrence Lessig: Free Culture (kap. 12)

http://efn.no/freeculture/freeculture.html#2_3_2

[5] Krev Svar-kampanjen

http://krevsvar.no/

[6] Den lange halen

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Long_Tail

[7] Innovation Happens Elsewhere

http://www.dreamsongs.com/IHE/IHE.html

[8] Genero og Norsk Bibliotekforening:

http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1953

[9] http://en.wikipedia.org/wiki/Copyright_Clause

[10] http://en.wikipedia.org/wiki/Copyright_Term_Extension_Act

[11] http://en.wikipedia.org/wiki/Software_copyright#History

[12] http://en.wikipedia.org/wiki/Free_Software_Foundation

[13] http://en.wikipedia.org/wiki/SourceForge

[14] Creative Commons Norge

http://www.creativecommons.no/

Mer om Genero:

http://www.slideshare.net/FriBit/genero-initiative-nuug-1872176

http://vimeo.com/6197566 (video)
http://fribit.no/prosjekter/genero/ (prosjektets hjemmeside)

—-

Thomas Gramstad er leder for EFN. Øystein Jakobsen er leder i
FriBit og prosjektleder for Genero.

Fra den omstridte episoden "200" med bamsedrakten som egentlig inneholder Julenissen og ikke Muhammed.

Dagbladet meldte for et par uker siden at MTV nekter å videreselge rettighetene til å vise South Parks dobbeltepisode om Muhammed og ytringsfrihet. I South Parks episode nummer 200 forsøker de å fornærme så mange som mulig, der de lar samtlige kjendiser som tidligere har blitt parodiert dukke opp på ny. I episoden truer kjendisene, inkludert Tom Cruise, Oprah og Barbara Streisand (nok en gang som «Mecha Streisand») med injuriesøksmål hvis de ikke overleverer Profeten Muhammed. Formålet er å stjele Muhammeds unike beskyttelse mot fornærmelse slik at ingen av kjendisene kan bli gjort narr av igjen.

Matt Stone og Trey Parker tegnet Muhammed, men figuren ble i ettertid sensurert ut av Comedy Central. I et intervju med Huffington Post sier de følgende:

«In the 14 years we’ve been doing South Park we have never done a show that we couldn’t stand behind. We delivered our version of the show to Comedy Central and they made a determination to alter the episode. It wasn’t some meta-joke on our part. Comedy Central added the bleeps. In fact, Kyle’s customary final speech was about intimidation and fear. It didn’t mention Muhammad at all but it got bleeped too. We’ll be back next week with a whole new show about something completely different and we’ll see what happens to it.»

Hele dobbeltepisoden handler om hvor redd folkene i South Park er for å vise Muhammed offentlig, noe som blir ganske ironisk da Comedy Central til og med sensurerer navnet «Muhammed» i del to av episoden. Da hele sluttalen til Kyle om hva de har lært i løpet av dagen også blir sensurert kan det virke som om Comedy Central vil fremstille sensuren som en del av episoden.

I et annet intervju som ligger tilgjengelig på YouTube uttrykker de videre misnøyen med sensuren.

Norge og sensur

I år er det 30 år siden Life of Brian ble sensurert i Norge på grunn av blasfemisk innhold. Monty Python benyttet humor og satire for å kritisere kirken, og filmen var svært kontroversiell.

Sensuren i Norge ble opphevet noen år senere, da med en forklaring om at Brian ikke er Jesus. Monthy Python fortsatte å kritisere kirken med filmen Meaning of Life, som hadde originalt undertittelen «It took God six days to create the Earth, and Monty Python just 1 hour and 48 minutes to screw it up».

Når MTV nekter å videreselge internasjonale visningsrettigheter er det ikke lenger norsk lovgivning som står i veien, men opphavsretten. Det er ikke uvanlig at opphavsrett blir brukt som middel for å hindre videre visning av kontroversielle ytringer, til tross at dette ligger langt unna opphavsrettens formål. Den skal egentlig gi artister et insentiv til å skape, intensjonen var aldri at «uønskede» ytringer skulle finne sted. Det at vi finner usensurerte versjoner av episoden i flere fildelingsnettverk demonstrerer også den viktige rollen frie og usensurerte distribusjonskanaler har fått i dag – uansett om man mener at fildeling ødelegger for musikk og filmproduksjon.

Debatten rundt Muhammed-karikaturer har blitt en svært følelsesladet debatt, der man setter kjerneverdier opp mot hverandre. Respekt for ytringsfriheten settes opp mot respekt for religiøse personer. Det som er synd er at denne debatten har utviklet at ekstreme grupper tyr til trusler og vold. Dette gjør det vanskelig å føre en dialog om den egentlige konflikten mellom respekt for religion og ytringsfrihet.

FriBits formål er blant annet å styrke ytringsfriheten i Norge. Da kan det være på sin plass å presisere at ytringsfriheten ikke handler om å få si det man vil uten motsvar. Den handler like mye om at andre har rett til å kritisere deg for det du sier, på lik linje som din rett til å si det. Derfor er det åpenbart lov å kritisere, ja, du kan til og med hate, karikaturtegnere for å tegne Muhammed, men man har ingen rett til å true noen på livet av den grunn. At det er trusler og vold som havner i fokus er synd. Det virker ødeleggende for de som ønsker en debatt om temaet og det kan i verste fall kan legge en avskrekkende demper på debatten.

Phillip Pullmann oppsummerer dette veldig godt i en pressekonferanse der han omtaler boken sin «The Good Man Jesus and the Scoundrel Christ»;

«Ingen har rett til å gå igjennom livet uten å bli støtt. Du har rett til å overse boken min og du har rett til å klage til meg om den, men du ingen har rett til å hindre meg i å skrive den.»

Foto: Justis- og politidepartementet (CC by-nd)

Politidirektør Ingelin Killengreen og justisminister Knut Storberget

I JANUAR I FJOR la justisminister Knut Storberget frem et endringsforslag om utvidelse av åremålet til direktøren i Politidirektoratet. Bakgrunnen for forslaget var at den sittende politidirektøren, Ingelin Killengreen, etter loven skulle gå av 1. september 2009. I en spørreundersøkelse utført av NRK kom det frem at bare én fagforeningsleder i de 27 politidistriktene var positivt innstilt til at Killengreen skulle fortsette. Mange politikere var også motstandere av forslaget og trakk frem grunnleggende prinsipper som ville bli brutt, men forslaget ble likevel vedtatt samme dag som det ble lagt frem.

På bakgrunn av høylytt debatt i media og en generell motstand blant høringsinstansene ble stillingen ikke automatisk utvidet for den sittende direktøren; det ble i stedet bestemt at den skulle utlyses åpent. Øvrige søkere utrykte likevel oppgitthet. Curt A. Lier, leder for Politijuristene, påpekte at det ikke lenger var noen vits i å søke, ettersom resultatet åpenbart var avgjort på forhånd. Killengreen selv uttalte at hun måtte ha tillit for å kunne fortsette i jobben, noe som ikke var tilfelle, men når alt kom til stykket fikk likevel Killengreen beholde stillingen sin i ytterligere tre år.

FOR ANSETTELSER i stillinger av stor betydning for rikets og borgernes sikkerhet skal det gjennomføres en åpen prosess, og det demokratiske grunnlaget er svært viktig. Derfor ansettes det i slike stillinger ofte på åremål, en tidsbegrenset ansettelse. Åremålets lengde bestemmes hovedsakelig ut fra to kriterier. På den ene siden må åremålet gi den ansatte tid til å sette seg inn i stillingen. Dersom lengden på åremålet er for kort, vil faren for at arbeidet som utføres bli av for dårlig kvalitet øke. På den annen side vil et langvarig åremål kunne føre til en konsentrasjon av makt hos en liten elite.

Åremålsprinsippene og prosedyrene rundt slike nøkkelstillinger avgjøres av personer som allerede har fått tildelt midlertidig makt fra folket i valg, og det er alltid en fare for at de kan misbruke posisjonen sin ved å sikre sine egne. I ytterste konsekvens vil dette undergrave betydningen av både stortingsvalg og maktfordelingsprinsippet, og det er urovekkende å se at maktgrupper i dagens Norge allerede gjør dette til fordel for egne interesser.

I FJOR SOMMER ble det kjent at en annen toppstilling, som leder for Politiets sikkerhetstjeneste, PST, ville bli ledig. Like etter at søknadsfristen utløp den 10. august, ble det kjent at justisministeren selv hadde anbefalt Janne Kristiansen å søke på stillingen. Kristiansen hadde ledet Gjenopptagelseskommisjonen siden 2004, og på tross av misnøye fra blant annet 262 professorer og forskere over avgjørelsene hun tok i Torgersen-saken, var justisministeren åpenbart svært fornøyd med arbeidet Kristiansen hadde utført. Så fornøyd faktisk, at det allerede i 2007 ble vedtatt et lovforslag som sørget for å utvide stillingen hennes i Gjenopptagelseskommisjonen med to år. Det ble da påpekt at Justisdepartementet ikke burde gi denne loven tilbakevirkende kraft, men dette ble ikke tatt til følge og Kristiansen fikk fortsette.

Foto: Justis- og politidepartementet (CC by)

PST-sjef Janne Kristiansen og justisminister Knut Storberget

Når Kristiansen nå ble personlig anbefalt av justisministeren førte det naturlig nok til reaksjoner fra flere hold. Arne Johannesen i Politiets fellesforbund uttrykte bekymring og fikk støtte fra Curt A. Lier. De påpekte at når en av de viktigste sikkerhetspolitiske stillingene lyses ut, er det svært bekymringsverdig at det hele virker som avtalt spill. Justisdepartementets plan var i utgangspunktet å avslutte prosessen etter en enkel intervjurunde, som i sin helhet ble gjennomført 13. august, bare tre dager etter søknadsfristen, men etter den kraftige motbøren i media bestemte de seg for å gjennomføre andregangsintervjuer.

På dette tidspunktet publiserte VG Nett en artikkel som omhandlet PST-ansattes synspunkter i saken. Artikkelen med overskriften «PST-ansatte raser mot Storbergets hasteutnevnelse» ble publisert 19. august, og siterte blant annet en sentral kilde som sa at «det siste vi trenger er en politisk aktør i sjefstolen». TV2-nyhetene publiserte så en artikkel som omtalte VG-artikkelen, men bare to-tre timer senere ble begge disse artiklene trukket tilbake uten at noen ville uttale seg om årsaken. Den opprinnelige VG-artikkelen ble heldigvis tatt vare på, og finnes republisert på nett.

OPPOSISJONSPARTIENE Høyre og Fremskrittspartiet var ikke spesielt imponert over hvordan prosessen var blitt gjennomført, og varslet 21. august at de ville åpne sak i Kontroll- og konstitusjonskomitéen basert på både PST-prosessen og Killengreen-saken. En henvendelse til Stortinget viser likevel at dette kun ble vurdert, og noen sak ble aldri opprettet.

Og mens debatten om datalagringsdirektivet raser over landet, går Georg Apenes, direktør i Datatilsynet av. Tidspunktet kan ikke kalles annet enn uheldig, ettersom personvernet for tiden angripes fra flere hold.

Svært mange følger nøye med på hvem som skal overta stolen, og flere har bitt seg merke i navnet Erik Nadheim. Nadheim har som direktør for Det kriminalitetsforebyggende råd, KRÅD, jobbet tett sammen med Justisdepartementet, og mange frykter derfor at vi på ny har å gjøre med en søker som har blitt bedt om å søke, og som mer eller mindre er garantert stillingen på forhånd. Om dette er tilfelle er i skrivende stund uvisst, og Nadheim selv avviser påstandene, men i lys av tidligere erfaringer er det ikke merkelig at man kan frykte det verste. Blant de øvrige søkerne finnes det også flere sterke personvernsforkjempere. Bjørn Erik Thon fra Forbrukerombudet, og Christine Hafskjold, fra Teknologirådet, har fått positiv omtale.

NÅR BÅDE politidirektøren og sjefen for PST er plassert på bakgrunn av personlige preferanser fra en liten maktgruppe på Stortinget, bør det være en alvorlig tankevekker for pressen og folk flest. Justisminister Storberget utnytter sin posisjon til å plassere sine medspillere i essensielle maktposisjoner i Norge, samtidig som han endrer lovene for å sikre at de blir sittende der.

Spørsmålet er nå om han anser Datatilsynet for en så stor trussel mot sine egne interesser at han ønsker kontrollen også der.

En liten gruppering med bred kontroll på tvers av både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet vil være en direkte trussel mot borgernes sikkerhet. Hvis det også sikres viktige rådgiverposisjoner, og den neste direktøren for Datatilsynet ikke blir en åpenbar tilhenger av personvernet, er det virkelig grunn til å inspisere omfanget av justisministerens maktelite.

Dette innlegget er skrevet av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen. De har lisensiert det med en Creative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens. Denne lisensen gjør det mulig for oss å publisere deres innlegg på nytt i vår blogg.

FriBit støtter dette oppropet og ber også Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si nei til innføring av Datalagringsdirektivet i Norge.

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

FAD lanserte Delte Meninger

Etter valget spekuleres det nå i Fornyings- og Administrasjonsdepartementets (FAD) fremtid. Den politiske ledelsen i FAD er Sosialistisk Venstreparti med Heide Grande Røys i spissen, men SV har fått færre mandater denne stortingsperioden enn den forrige, og det er nå usikkert om FAD vil fortsette som departement i sin nåværende form.

FAD har arbeidet for delingskulturen, et inkluderende kunnskapssamfunn, deling av offentlige data, gjennomsiktighet, åpenhet og standardisering. Heidi Grande Røys og Jørund Leknes er ofte å se på konferanser og debatter, hvor de har vist at de innehar en sjelden forståelse for betydningen av et fritt Internett og et inkluderende informasjonssamfunn.

FAD har blant annet:

• Arbeidet iherdig for å frislippe offentlige kartdata
• Lansert Deltemeninger.no og påfølgende bok om delingskulturen
• Opprettet Friprogsenteret
• Arbeidet for innføring av en preferansepolitikk for fri programvare i offentlig sektor
• Standardisert åpne formater i offentlig sektor (Ogg, ODF, PDF osv)
• Deltatt i fremmelse av Sosiale medier

Samtidig får FAD kritikk for å være lite handlingsdyktige. Bransjeorganisasjonen Abelia er tidlig ute og kritiserer Heidi Grande Røys og FAD, noe de også har gjort tidligere. IKT-Norge støtter derimot FAD, men bemerker også at FADs handlingsrom har vært begrenset.

Vivek Kundra - et eksempel til etterfølgelse

Som både Abelia og IKT-Norge har påpekt er noe av problemet til FAD at de ikke får gjennomslag for sine ønsker. Tilsynelatende er FAD så langt nede på rangstigen i departementshierarkiet at selv om de ønsker å gjøre mye så er det mange hindringer å overkomme. En helhetlig IT-politikk blir vanskelig når alle særinteresser skal si sitt, som for eksempel rundt kartdata – hvor hver enkelt kommune avgjør hvorvidt deres kart skal frislippes.

Når IT og kommunikasjon blir en så integrert del av våre liv er det absolutt nødvendig å få en handlekraftig politikk på dette området. Heidi og de andre i FAD fortjener honnør for virkelig å sette seg inn i komplekse problemstillinger, og for å heve blikket og se på prinsippene. I USA har de klart å kombinere forståelse med handlekraft, og deres IT-politikk er på vei ut av et mørkt kapittel, ledet an av IT-ministeren Vivek Kundra og hans Open Government-politikk. Når USA blant annet klarer å lansere data.gov for frislipp av offentlig informasjon burde også vi klare å utvise samme politiske vilje.

Uansett om FAD fortsetter, blir spesialisert, eller slått sammen med andre departementer, så er det essensielt for samfunnets del at den innsikten som Heidi Grande Røys og hennes rådgivere utviser blir videreført i norsk politikk.

Et vesentlig poeng i debatten må for begge sider være å forstå hva årsaken til debatten er. Handler det hele kun om opphavsrett? Handler det om privatpersoners tvilsomme moral rundt vederlagsfri kopiering? Handler det om tapte økonomiske inntekter for en samlet underholdningsbransje? Ja, på mange måter handler det om alt dette, men alle disse poengene omtaler konsekvenser av en teknologisk utvikling. Hvilken utvikling er det egentlig snakk om? Og gjelder det hele kun underholdningsbransjens opphavsrettsbeskyttede materiale?

For å forsøke å besvare disse spørsmålene, må vi ta noen skritt unna og prøve å belyse en del andre aktuelle problemstillinger rundt dagens teknologi. Og, nei. Det handler om mer enn underholdningsbransjen. Mye mer.

Dagens teknologi har ledet oss inn i en tid hvor informasjon alltid kan være tilgjengelig. I tidligere tider har informasjon vært bundet opp i fysiske medier og solgt på denne måten. Dette gjelder flere sider av samfunnet enn bare innenfor film- og platebransjen, som det er naturlig å tenke på; det gjelder bl.a. også papiraviser, bøker, ukeblader, lovtekster, rutetider og kart. Samtidig som informasjonen frigjøres blir det et stadig klarere skille mellom informasjonen og tjenestene, og det er dette skillet som medfører problemer i det digitale samfunnet. Våre lover og regler er bygd opp rundt en modell der tjenester og informasjon er nært tilknyttet hverandre, men når de ikke lenger er det gir det seg utslag på mange forskjellige måter. Opphavsrettsproblematikk er en av dem.

Aviser og nyhetsformidlere

Det snakkes mye om problemene nyhetsformidlerne våre sliter med. Papiraviser selger stadig dårligere, og mange har problemer med å tjene inn igjen det tapte via andre kanaler. Utviklingen av distribusjon fra papir til nett er naturlig, men det er langt fra sikkert at tilnærmingen som fungerte på papir skal kunne fungere identisk på nett. Det er viktig å ha i bakhodet at en papiravis også er en tjeneste. Når man kjøper en avis er det egentlig ikke artiklene man kjøper men presentasjonen av disse. Det at avisen selv har journalister som skriver for dem er en uavhengig faktor fra selve produktet, avisen. Man kunne også ha valgt å kun presentere artikler skrevet av eksterne artikkelforfattere: NTB, bloggere, leserbrev, etc. I nettavisene ser man ofte artikler som er mer eller mindre kopiert fra andre nettsteder, eller direkte oversatt fra utenlandske artikler, og dette gjøres også i den trykte utgaven.

Foto: mfophotos (CC by-nc)

Papiravisene opplever nedgang i konkurranse med Internett.

Papiravisen er altså en tjeneste som gir deg et innblikk i nyhetsbildet samtidig som det pakkes inn på en måte som skal få folk til å kjøpe det. Hvis man liker tjenesten er man kanskje også villig til å betale for den, og man kjøper seg en avis.

Når de store avisene sliter er det interessant å se at de mindre avisene ikke melder om de samme vanskene. De mindre avisene har på mange måter allerede funnet sin nisje. De presenterer innhold som omhandler lokalmiljøet eller bestemte interesseområder. Den enkelte leser er som oftest også interessert i de store sakene, men det ønskes et innblikk i de tema som måtte være av interesse for den enkelte. På nettet finnes det løsninger som kan hjelpe en med å holde seg oppdatert på flere fronter, uten å måtte gå til mange forskjellige nettsteder. Man kan samle en strøm av informasjon fra de nettstedene man finner interessante og lese dem enten via en portalløsning, eller ved å bruke nettleseren sin eller annen programvare til formålet. Tjenestene er mange, men de mangler en ting avisene normalt har stått for, den redaksjonelle utvelgelsen av innhold. Det er lett å melde sin interesse for mange slike informasjonsstrømmer, men det blir fort vanskelig å følge med på alt. Mengden artikler som publiseres er enorm. Uten en utvelgelse basert på kvalitet, gjort av mennesker eller sofistikert programvare, blir informasjonsmengden rett og slett for stor. Det er på disse områdene tjenestene må komme på plass. Mange er allerede inne og forsøker seg, men det er mye som gjenstår. Hvor informasjonen kommer fra er på mange måter uvesentlig for leseren, så lenge tjenesten presenterer det på en egnet og ønsket måte.

Det finnes i dag en håndfull selskaper som tilbyr firmaer og personer som måtte være interessert i det en tjeneste som følger med i nyhetsbildet og presenterer de artiklene som innholder stikkord vedkommende vil følge med på, det være seg firmanavn, egennavn, e.l. Dette kan være en svært nyttig tjeneste da det er vanskelig å kunne følge med på alt på egen hånd. Samtidig er det de som motarbeider slike tjenester. Når Meltwater News, som er den største norske aktøren i dette markedet, den 15. mai ble dømt for å indeksere nettsteder på denne måten har vi et problem. Lovene og reglene våre henger ikke lenger med, og forhindrer tjenesteutvikling, samtidig som det er tjenestene som er drivkraften i det digitale markedet. Den nevnte saken er forøvrig anket, og vil snart prøves av Høyesterett.

Søketjenester

Torsdag 18. juni avholdt New Media Network et medlemsmøte med temaet Internett, i anledning 15-årsjubileet for allmenn bruk av Internett i Norge. En av foredragsholderne var Kristine Bjørnstad, produktsjef i Microsoft Norge, som presenterte Bing for forsamlingen. Bing forsøker å ta søk et skritt videre, og prøver å tolke søket ditt for å gi deg et resultat nærmere det du egentlig er ute etter å finne. Dersom du søker etter priser på f.eks. bøker vil tjenesten presentere deg med et presist søk blant nettbutikker for å gi deg de beste prisene. Gisle Hannemyr, som var en av de inviterte, påpekte at det allerede hadde vært rettsaker rundt denne typen søk i både USA og Europa. Nettsteder som kanskje tilbyr reiser, men ønsker å holde sine reisende inne på sine egne nettsteder for å generere trafikk, som igjen fører til reklameinntekter. Men hva er egentlig forretningsmodellen rundt et reisebyrå? Skal ikke de tilby reiser? Hvem som leverer søket bør være et fritt konkurranseområde. Det er en kamp om å lage den beste tjenesten. Reisebyrået skal selge reiser, med mindre de selv ønsker å satse på søkemarkedet. Noe de gjerne må gjøre, men da i fri konkurranse med andre selskaper som ønsker å lage reisesøk. Informasjonen om hvilke reiser reisebyrået tilbyr bør være fritt tilgjengelig. Når Avinor velger å frigi informasjon om avganger og ankomster til alle norske flyplasser i et format hvem som helst kan benytte seg av er det et stort skritt i riktig retning.

Tjenester og statens rolle

I fjor høst ble det debatt da NRK lanserte værtjenesten yr.no. Siri Kalvig, gründer av Storm Weather Center, mener Staten begir seg inn i et marked hvor det bør være fri konkurranse. Det er flott at Staten frigir rådataene de sitter på, men Siri Kalvig har rett i at Staten ikke bør ha en slik tjeneste. Innen tjenester bør det frie markedet råde. Staten bør frigi alle rådata de sitter på, og det kan virke som om de i stadig større grad har begynt å innse det også. Samtidig er det viktig at det gjøres på riktig måte. Vi må ikke ødelegge for markedet på denne måten. Det må skilles mellom informasjon og tjenester. Informasjonen må være fritt tilgjengelig for alle, men det vil for folk flest være uinteressant å tilegne seg informasjonen direkte. Alt må ordnes inn i tjenester som presenterer informasjonen på måter folk kan benytte seg av. Tjenester man kan lage forretningsmodeller rundt.

Foto: Øyvind Solstad (CC by-nc-sa)

Statens kartverk bør frigi all informasjonen de sitter på.

Den samme diskusjonen dukker også stadig opp når det gjelder kart. Staten sitter på store mengder kartdata vi alle som innbyggere ville ha vært tjent med å ha god tilgang til. Likevel vil ikke en ren tilgang til alt av kart være av interesse for den vanlige borger, rett og slett fordi det vil være umulig å finne frem i havet av informasjon som kan tilbys. I dette markedet skapes det allerede flere tjenester som gjør det mulig å nettopp finne frem i denne store mengden kartdata. Tjenester som tilbys i all hovedsak av private aktører, men også Statens Kartverk er en stor aktør. Den informasjonen Statens Kartverk innehar må på samme måte som all annen informasjon frigis, slik at det kan skape gode muligheter for tjenesteutvikling.

Så snart informasjon er tilgjengelig på nett ønsker andre å dra nytte av den. Å hindre denne naturlige videreutviklingen er å begrense utviklingen i seg selv, samtidig som det hindrer skapelsen av nye tjenester man ikke tidligere har tenkt på. Det beste man kan gjøre er å tilgjengeliggjøre informasjonen på en så åpen og enkel måte som mulig. Dersom man låser informasjon, det være seg til teknisk platform, ekslusive avtaler, e.l., vil det kunne føre til at det blir mindre konkurranse i markedet, det vil kunne ta lenger tid å tilrettelegge det og kundene som ønsker tilgang vil kunne ende opp med å få informasjonen på en måte de slett ikke ønsker. Ved hjelp av åpen informasjon og åpen konkurranse kan kundene selv velge den tjenesten de ønsker. Samfunnet som helhet vil få flere og bedre muligheter, tjenestene vil få en høyere kvalitet, og man vil ha nisjemarkeder som dekker spesielle ønsker og behov. Hvilke tjenester som kan komme til å dukke opp er umulig å forutse.

Rådata, kreative verk og informasjon

Mye av det samme som gjelder for rådata gjelder også for kreative verk. De er begge former for informasjon, og Internett vil dermed behandle det på samme måte. Vi kan allerede se dette skje innen fri programvare, og neste ut vil være fri kultur. Politikken så langt i verden har vært å forsøke å låse fast kreative verk ved hjelp av teknisk platform, ekslusive avtaler, eller reguleringer som innebærer både sensur og overvåkning. Frankrike, Sverige, England og Australia er blant flere land som er kraftig ute på dette feltet.

Denne politikken er for det første å gå rett ut mot en av de grunnleggende funksjonene Internett har – det å dele informasjon. Vi snakker om informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ikke bare kommunikasjonsteknologi – det var telefonen.

Foto: Vermin Inc (CC by-nc-sa)

Det er ikke lenger noen knapphet av informasjon, men av tid.

For det andre er det en effektiv måte å begrense konkurransen innen tjenesteutvikling på. Dersom all informasjon var fri ville det likevel være enorme mengder av den, både når det gjelder kreative verk og rådata. For en vanlig person vil det i praksis være umulig å finne frem til noe som helst, med mindre noen skaper tjenester for det. For folk er det er ikke nødvendigvis snakk om å ha den store portalen hvor alt finnes, selv om de også behøves. Det er snakk om å oppdage nye kulturuttrykk, artister og kunstnere, dele opplevelsen med andre, bygge videre på hverandre og produsere selv. Det finnes enorme tjenestemuligheter her. Folk vil ha både de store, med et solid utvalg, og de små, spesielle. Har du funnet nisjen din vil folk også være villig til å betale for det. Folk ønsker ikke nødvendigvis gratis, de ønsker øyeblikkelig og enkelt. Den store knappheten i samfunnet er ikke lenger informasjon, det er tid. Folk vil ha tjenester som er enkle å bruke og øyeblikkelig kan gi dem det de ser etter. Tjenestene på sin side må ha fri tilgang til kreative verk. Forholdet mellom tjenester og kreative verk minner mer om en business-to-business-modell hvor bedriftene som skaper tjenester må kanalisere inntekter til opphavet til informasjonen. De aller fleste i verden ønsker å være lovlydige, og for at tjenesteaktørene skal kunne utvikle modeller som kan dekke dette markedet i fremtiden må de kunne operere fritt.

Kilder og opphavsrett

For alle typer informasjon er det viktig å vite hvor informasjonen kommer fra. For rådata er det svært viktig å vite kilde, slik at man kan forsikre seg om kvaliteten og sannhetsgehalten. Det samme prinsippet gjelder for kreative verk. Det er ønskelig å vite hvem som har skapt hva. Åndsverksloven er opprinnelig til for å stimulere til skapelsen og publiseringen av kultur og kunnskap. Opphavsretten gir incentiver som skal sikre dette formålet. Gjennom opphavsretten får skaperen av et kreativt verk evig anerkjennelse for det som er skapt, samtidig som det tildeles enerett til eksemplarfremstilling og fremføring av verket i en tidsbegrenset periode. Opprinnelig var vernetiden i opphavsretten satt til fjorten år etter utgivelse. Etter denne tiden skulle det kreative verket falle tilbake til allmennheten. Åndsverksloven var et forsøk på å gi samfunnet best mulig tilgang til kultur og kunnskap, samtidig som man belønnet de som skapte. I dag er den midlertidige eneretten til eksemplarfremstilling og fremføring utvidet til 70 år etter opphavets død. Gagner dette samfunnet?

Lovgivningen har blitt stadig utvidet til å omfatte mer og mer, og det er trist å se at flere av de store politiske partiene viser at de ikke en gang er klar over hvorfor vi har loven. I kampanjen #Krevsvar svarer både FrP, Ap, SP og KrF (og trolig også Høyre) at formålet med åndsverksloven er å beskytte opphavsretten. De vet ikke at den opprinnelig er til for å fremme kultur og kunnskap. Debatten vi arrangerte sist lørdag i forbindelse med kampanjen viser likevel at det spesielt blant de yngre politikerne er fremskritt, men det gjenstår en del arbeid i forhold til de som ikke har vokst opp med informasjonsteknologi.

Innsikt

Over to tusen kunstnere gikk nylig ut med et opprop kalt Dele – Ikke stjele. Kunstnerne krever svar fra politikerne, og ber dem rydde opp i situasjonen. Samtidig får de kritikk fra flere hold, også blant sine egne, for manglende innsikt. Det er nødvendig for alle parter å både sette seg inn i årsakene til at vi har kommet dit vi er, og hvilke konsekvenser de forskjellige alternativene vi har foran oss kan føre til. Enkelte viser dyptgående forståelse, mens andre fortsatt nevner eiendomsrett og opphavsrett om hverandre. For at debatten skal kunne fortsette er det helt essensielt at partene snakker saklig, at de snakker om realiteter, og at de tar til seg innsikten som trengs for å forstå problemet. Dette handler om mye mer enn underholdningsbransjen. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien er i ferd med å radikalt endre hvordan vi skaper, deler og opplever all informasjon.

Vi trer inn i et nytt paradigme hvor alle vil ha tilgang til en sky av tjenester som kan gi oss ubegrenset tilgang til alt. Åpne rådata, åpen programvare, åpen kultur, åpen informasjon i en åpen og demokratisk verden basert på åpne standarder. Knapphetstiden vi har levd i siden tidenes begynnelse går mot slutten, og når vi nå skal gjøre endringer i lovverket som regulerer det hele er det vesentlig at det gjøres riktig. Fildeling er symptom på en samfunnsendring. Vi må tilpasse oss. Morgendagens rike vil finnes blant tjenesteutviklerne.

La oss først si et par ord generelt om Internett. Vi mener at Internett i dag er en samfunnsarena. Begrepet informasjonsteknologi er i mange sammenhenger byttet ut med begrepet informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og dette er ikke en tilfeldighet. Det er nemlig disse to tingene, informasjon og kommunikasjon – i samspill med rene data – som gjør Internett til det det er.  Vi bruker Internett til å kommunisere med hverandre, finne nyttig informasjon (det være seg via media, nettleksikoner, statlige sider, blogger eller helt andre ting), ta hånd om daglige gjøremål, ta del i kultur og mye mer. Spesielt viktig har Internett vært ved at man kan gi uttrykk for sine egne meninger og bli hørt på en helt ny måte. Alle har mulighet til å lage sin egen nettside, som kan nås av en hel verden på et brøkdels sekund. Dette siste, at alle kan bli hørt og komme med innspill, har gjort at vi er i ferd med å få en helt ny opplysningstid. Når alle kan bli hørt kan alle sider av en sak berøres på en helt ny måte, og alle saker kan berøres. Tiden hvor tradisjonell media var din eneste mulighet til å holde deg oppdatert på hva som skjedde i landet, og ellers i verden, er forbi. Dette er et enormt pluss for samfunnet som helhet, og bør ikke undervurderes.

Med dette som bakgrunn er det vi hevder at Internett er en samfunnsarena. Det er derfor Internett skal behandles på samme måte som alle andre samfunnsarenaer. Grunnloven skal gjelde på Internett, det samme skal menneskerettighetene, samt alle andre lover, regler, prinsipper og normer vi har i samfunnet.

Men for å ta det som for mange er det viktigste i debatten; piratkopiering er et lovbrudd, og lovbrudd skal forfølges og straffes – også på Internett. Allikevel er det viktig at forfølgelse og straff står i forhold til lovbruddet, og det er her begreper som overvåking, personvern, nettnøytralitet, rettssikkerhet, ytringsfrihet og sensur gjerne kommer inn i debatten. Vi vil ta for oss disse etter tur, forklare hvorfor vi mener de hører hjemme i denne debatten og hva disse begrepene betyr for oss.

Overvåking: Det har i løpet av debatten kommet frem forskjellige løsningsforslag på piratkopieringsproblemet, noen gode og noen ikke så gode. Felles for de fleste er at man vil vite enten hvem det er som laster ned (for å straffe dem) og/eller hva det er som lastes ned (for å yte kompensasjon til de som sitter på rettighetene). Vi mener dette vanskelig kan gjøres via de forslagene som har kommet frem uten å sette hele samfunnet under en form for overvåking. Det er ikke nok å måle trafikk på nettet, da denne selvsagt kan være helt legitim. Man må ned på et nivå der man ser hvem som kommuniserer med hvem, og hvilke data disse utveksler. Først da dette er gjort kan man begynne å plukke ut de som som piratkopierer, for deretter å spane mer direkte på disse. Vi mener en slik løsning vil bli problematisk. Nettet skal være underlagt de samme reglene som samfunnet ellers, og vi mener at et fullstendig register over hvem vi snakker med, når vi snakker med dem samt hvilken informasjon vi deler under samtalen, vanskelig ville blitt godtatt i resten av samfunnet.

Dette går også ut over det vi kaller Personvern. Personlig integritet er viktig i et fungerende samfunn. Alle bør selv kunne bestemme hvilke deler av deres liv som er personlige, og hvilke som er offentlige. Sporing og overvåking av hvor man er til enhver tid – og hva man gjør der – bryter sterkt med dette prinsippet, også når denne sporingen og overvåkingen skjer på Internett. Det er ofte her argumentet «de som ikke har noe å skjule har heller ikke noe å frykte» kommer inn. Dette er et argument som egentlig ikke burde finnes i debatten i det hele tatt. Det riktige er nok å si at «alle har noe å skjule, men det de har å skjule er ikke nødvendigvis kriminelt». De fleste i dagens samfunn vil ikke at politiet skal ha kameraer inne i husene sine slik at de til enhver tid kan sjekke hvem som er der og hva de gjør  – hensynet til å verne om de andre tingene man gjør i huset sitt veier vanligvis sterkere enn hensynet til å forebygge og oppklare innbrudd. På samme måte vil vi heller ikke at noen skal ha tilgang til å vite nøyaktig hva vi gjør på Internett.

Rettssikkerhet: I et rettssamfunn gjelder vanligvis prinsippet om å være uskyldig til det motsatte er bevist. Vi mener at forslagene som hittil har kommet frem i fildelingsdebatten i stor grad krenker dette prinsippet. Det virker lite sannsynlig at private aktører, som samtidig er part i en sak, vil kunne vurdere informasjon nøytralt etter at de har fått den frem via spaning. Politiet skal kunne klare å være nøytrale under etterforskningen, og de kan vurdere bevismateriale uten å være forutinntatt. Av denne grunn mener vi at Politiet, og kun Politiet, skal kunne få utlevert persondata i etterforskningen av lovbrudd. Enda verre er det at aktører har fremsatt forslag om å sende ut såkalte varselbrev til påståtte lovbrytere. Disse varselbrevene er ment å komme før en rettssak, og uten at noe annet er bevist enn at en person som har hatt tilgang til å bruke en gitt IP-adresse muligens har brutt loven. Det er altså ikke nødvendigvis eieren av abonnementet som har brutt loven, men dette blir allikevel forutsatt i forslaget om varselbrev. Rettssikkerheten blir her ikke-eksisterende.

Nettnøytralitet: I dag får vi som kunder oftest tilgang til Internett via store teleselskaper eller mindre bedrifter som har spesialisert seg på tilgang til Internett.  Felles for disse er at de tilbyr en tjeneste, selve tilgangen. I avtalene man tegner forplikter nettleverandørene seg  til å levere tilgangen med en viss hastighet, og prisen varierer etter hvor høy hastigheten er. Det er opp til brukerne selv å bestemme hva de gjør med tilgangen. Vi mener at dette er slik det skal fungere. Tjenesteleverandører skal være nøytrale, og sørge for at alle får tilgang til de samme tingene ut i fra de samme prinsippene. Det er ikke opp til leverandørene å bestemme hva tjenesten brukes til.  Når musikk- og filmbransjen går ut og krever at Telenor stenger tilgangen til The Pirate Bay treffer de derfor feil adressat.

Konseptet om nettnøytralitet henger også tett sammen med begrepene Ytringsfrihet og Sensur. For hvem er det egentlig som skal bestemme hvordan nettet skal være? Veldig grovt sier ytringsfriheten at enhver har rett til å ytre sin egen mening, også meninger som muligens ikke er allment akseptert. Å fjerne sitater, bøker, filmer og annet som ikke er allment aksepterte ses på som sensur og et brudd på ytringsfriheten. Å pålegge, eventuelt tillate, nettleverandører å sperre tilgang til enkelte sider på nettet bør derfor ses på samme måte. Uansett er det ikke en tjenesteleverandør som skal bestemme hva som skal ligge på Internett, de bør som tidligere nevnt kun levere tilgangen.

Opphavsrett: Vi lever i et samfunn i stadig endring. Den digitale verdenen forandres radikalt mer eller mindre hvert år. Da er det viktig at lovverket gjenspeiler virkeligheten. Vi mener at åndsverksloven slik den står i dag ikke er spesielt godt tilpasset den digitale verdenen. Det finnes et fundamentalt demokratisk problem når lovgivning gjør store deler av den norske befolkning til lovbrytere. Fordelene av en lov bør alltid veies opp mot ulempene, både tilsiktede og utilsiktede. Hvis ulempene er større enn fordelene bør politikerne revidere loven på en slik måte at atferden og normene til flertallet i samfunnet gjenspeiles.

Åndsverksloven ble en gang i tiden skrevet for å sikre at den som skaper et verk også skal sitte igjen med fortjenesten ved salg. Ingen så for seg at enhver person skulle være i stand til å dele et verk med hvem som helst over nettet – likevel gjelder den samme loven for dette i dag. Det er nødvendig med en debatt om hvorvidt loven tjener sitt formål slik den ser ut i dag, eller om vi er nødt til å gå frem på nye måter for å sikre opphavspersoners lønn for arbeidet de gjør.

På grunnlag av dette mener vi at det bør en større endring av åndsverksloven til, hvor man både tenker fremover samt tilpasser loven etter dagens bruksmønster rundt kultur. Imidlertid er det klart at loven skal følges, uavhengig av om den er velfungerende eller ikke.

Privatlivet må ivaretas.

I en ikke helt nøytral artikkel i Aftenposten mandag 22. juni får vi vite at Datatilsynet beslutter å ikke fornye konsesjonen Simonsen har hatt til å drive privat overvåkning på vegne av musikk- og filmbransjen.

I FriBit, og hos alle forkjempere for rettsvern og personvern på nettet, blir denne nyheten mottatt med glede.

Det problematiske ved at en privat aktør skal ha konsesjon til å drive overvåkning har blitt grundig diskutert både i artikler, kronikker og leserinnlegg i Aftenposten og andre medier. Jeg vil begynne med en parallell til andre rettsområder. Ville vi godtatt at Simonsen Advokatfirma fikk konsesjon til å overvåke alle i nabolaget ditt, føre statistikk og notere personopplysninger om alle som gikk inn og ut ditt og naboenes hus, for å avsløre mulige tyver? De fleste vil synes dette hadde vært meget betenkelig.

FriBit mener at personvern, anonymitet og retten til privatliv bør være en like stor selvfølgelighet på Internett som det er på gaten, hjemme og ellers i livet. De færreste rettigheter er absolutte, men inngrep i akkurat disse rettighetene bør være godt begrunnet i andre sterke samfunnshensyn, på samme måte som det er sterke begrensninger på når og hvordan man kan overvåke personer med kamera på offentlige steder. Det er f.eks. helt utvilsomt at vold og hærverk er skadelig for samfunnet, og derfor har man tillatt overvåkning av bysentra, som i Karl Johans gate i Oslo. Dette står under politiets administrasjon. Hensynet til privatliv og anonymitet har blitt satt til side for å beskytte de enda sterkere hensynene til liv og helse samtidig som tiltaket har demokratisk legitimitet fordi det administreres av politiet.

Evaluering av skade kontra rettigheter

Er ulovlig fildeling til så stor skade at man bør sette til side rettigheter vi ser på som grunnleggende i dagliglivet? Dette hevder selvfølgelig musikk- og filmbransjen, som stadig henviser til antall ulovlige nedlastninger, ganger dette med prisen på det fysiske produktet og slår opp astronomiske tapstall i pressen. Banaliteten i dette kan illustreres ved en liten lignelse: Hvis jeg krever hundre kroner per eple i hagen min, taper jeg da fem hundre kroner hvis naboens unger går på slang? Lignelsen er ikke perfekt, men jeg tipper naboens unger neppe hadde kjøpt eplene dersom gjerdet mitt var for høyt til å klatre over.

Noen viser også til det ikke så gode, men etter hvert gamle argumentet om at de som ikke gjør noe galt ikke har noe å skjule.

Først den fantasifulle matematikken: Dersom noen bryter seg inn i Platekompaniets lager og stjeler 100 000 CDer kan man snakke om et reelt tap som nærmer seg salgsprisen på det som har blitt stjålet. Men dersom noen laster ned en kopi på nettet, er det ingenting som blir borte fra eieren. Det eneste tenkelige tapet er at nedlasteren dropper å kjøpe et stykke plastikk med det samme innholdet på. Det er umulig å få full klarhet i hvor mange av nedlasterne som hadde kjøpt produktet dersom de ikke fikk det gratis, men det ligger jo i sakens natur at man lettere skaffer seg ting som er gratis enn hvis akkurat det samme produktet hadde kostet penger. Bare tenk på alle de gangene du har fått en smaksprøve i butikken uten å kjøpe selve produktet. Selv har jeg sikkert spist hundrevis av smaksprøver på mine handleturer, men jeg kan faktisk ikke huske sist jeg kjøpte det jeg fikk en prøve av. Sånn er det i det ”analoge” liv, hvorfor skulle det ikke være på den måten også i det digitale liv?

Man kan trekke denne sammenligningen litt lenger også. Akkurat som smaksprøvene er en markedsføring for et matprodukt, har man etter hvert fått mange holdepunkter for å si at ulovlig nedlastning også fungerer som markedsføring for artisten som er ”offeret”. Den 19. april i år publiserte Aftenposten en artikkel om en undersøkelse i regi av BI som viser at fildelere kjøper mer musikk enn andre. Nå slår ikke undersøkelsen fast at fildeling dermed er lønnsomt for artistene, men det viser i det minste at bildet er langt mer nyansert enn det for eksempel IFPI viser til.

Dessuten må man ikke være kriminell for å ønske et privatliv. Det er helt legitimt å ønske å være anonym selv om man ikke gjør forbrytelser. Vi hadde ikke likt om advokater gikk rundt i nabolaget og tok bilder av oss, selv om vi gjorde helt lovlige ting; selv om dette ikke umiddelbart identifiserer oss med navn og nummer, på samme måte som IP-adresser ikke umiddelbart forteller hvem vi er.

Men det er ulike krav til personvern og privatliv på offentlige steder kontra private hjem. Vi godtar lettere å bli filmet i et kjøpesenter enn i vår egen hage. Er Internett privat eller offentlig? Du sitter kanskje i din egen stue når du er online, men det aller meste av Internett er offentlig tilgjengelig. Men selv om det er offentlig tilgjengelig, er følelsen av fortrolighet og anonymitet er en helt annen når du surfer på Internett enn når du spankulerer i et kjøpesenter. Internettsurfing oppfattes som privat, andre som er på samme nettsted kan ikke se deg og du sitter i ditt eget hjem. Derfor bør det være like høy terskel for å overvåke din nettrafikk som dine andre private gjøremål.

Rettshåndhevelse og modernisering av opphavsrettsregler

Til sist vil jeg poengtere at FriBit helt klart står for at man bør følge de gjeldende opphavsrettsregler, selv om man synes den er utdatert. Det er bedre å kjempe for en modernisering av reglene, noe FriBit vil gjøre så lenge behovet er der. Selv om det er svært viktig for samfunnsutviklingen at kultur og kunnskap er tilgjengelig for alle, er hensynet til en effektiv rettsorden enda viktigere.

Men håndhevingen av reglene må følge de demokratiske standardene vi setter ellers i livet. Det vil si at det er politiet og rettsapparatet som skal forfølge lovbrudd på vegne av oss alle. Dersom de ikke har kapasitet til å forfølge visse typer saker, er det de folkevalgte organene som skal bestemme noe mer om dette ved å bevilge midler, instruere forvaltningen eller vedta strengere regler.

Vi ønsker ikke privat rettshåndhevelse i våre nabolag, og da bør vi heller ikke akseptere privat rettshåndhevelse på Internett.

Hvis fildeling er tyveri, burde ikke forsikringsselskapene kunne gi oss tyveriforsikring på våre åndsverk?

Etter at Peter Sunde og jeg ble frastjålet de bærbare PCene våre under Kulturnatta i Kristiansand kom jeg til å tenke på en sak jeg ikke tidligere har hørt nevnt i forbindelse med åndsverk. Som alltid når man mister data, det være seg grunnet diskkræsj, tyveri eller at man rett og slett glemmer eller mister den bærbare PCen eller minnepinnen sin, er ikke det fysiske objektet annet enn en gjenstand man kan erstatte ved å kjøpe seg en ny.

Innholdet er derimot et mye større tap, med mindre man har en fersk backup og dermed ikke har mistet dataene sine. Filer man har backup av er altså ikke så farlig, mens tapte filer er et større problem. Man har gjerne bilder, notater, musikk, film og annet digitalt innhold som det er umulig å erstatte. Ettersom underholdningsbransjen til stadighet omtaler fildeling som tyveri, burde jeg vel kunne kontakte et forsikringsselskap for å forsikre mine private filer mot tyveri?

Forsikring av data

Via stadige opplysningskampanjer fra underholdningsbransjen skal folket lære at det å kopiere et opphavsrettsbeskyttet verk er det samme som å stjele. Du ville ikke ha stjålet en CD. Du ville ikke ha stjålet en bil. Problemet med denne sammenligningen er at når man blir frastjålet noe har man ikke lenger det tyven tok. Da jeg ble frastjålet den bærbare PCen min hadde jeg den ikke lenger – hverken den eller innholdet på harddisken. Mange stilte meg spørsmål om jeg var forsikret via reiseforsikring eller andre typer forsikring som kunne tenkes å dekke tapet mitt. Det var jeg, men i utgangspunktet ville ikke en forsikring kunne dekke det jeg egentlig følte jeg hadde mistet.

Ved hjelp av en forsikring skal man enten kunne anskaffe seg nytt utstyr som erstatning for det man har mistet eller man får en erstatningssum beregnet ut i fra tapet man er påført på andre måter. For å sitere Wikipedia:

Forsikring er en måte å sikre seg økonomisk ved tap av eiendeler ved skade eller tap på et forsikringsobjekt eller helse.

Forsikring er egentlig en deling av risiko mellom flere forsikringstakere gjennom f.eks. et forsikringsselskap. Man betaler en mindre premie som sammen med andres tilsvarende premier blir til et fond som benyttes til å betale erstatninger til de forsikrede.

Man kan per i dag inngå forsikringsavtaler om tap av data, noe som blant annet gjøres av bedrifter. Et tap av data kan være kritisk for en bedrift. Derfor er det essensielt å kunne få en økonomisk erstatning som sikrer at de kan overleve i den tiden det vil ta å bygge opp igjen de tapte dataene, eller i verste fall for å håndtere utestående fakturaer og lønn dersom bedriften skulle gå konkurs på grunn av tapet. Denne typen forsikringsavtale kan baseres på hvilken verdi forsikringstakeren føler at filene har. Premien man så må betale til forsikringsselskapet beregnes videre ut fra denne verdien.

Hva hvis man ikke mister noe?

Dersom tyven fra Kristiansand hadde kopiert alle filene som lå på harddisken istedet for å ha stjålet den bærbare PCen ville jeg ikke ha tapt noe. Jeg ville fortsatt ha alt av både fysisk eiendom og private filer, som jeg forøvrig har opphavsrett til per definisjon. Ettersom jeg ikke har blitt påført noe tap, og dermed ikke behøver å erstatte noe, frafaller denne årsaken til en utbetaling fra et forsikringsselskap.

Sannsynligvis ville jeg fortsatt sitte igjen med følelsen av at noen hadde gjort noe urettmessig overfor meg; urettmessigheter jeg gjerne skulle ha vært foruten, men som likevel ikke ville ha påført meg et tap. Det ville ikke kunne kalles et tyveri, men muligens innbrudd med påfølgende krenkelse av privatliv. Det blir litt som om noen bryter seg inn i et hus for å ta bilder.

Er jeg påført andre typer tap?

Underholdningsbransjens mantra om at det er snakk om eiendom og tyveri vil på bakgrunn av det jeg har nevnt så langt være feil. Det er ikke snakk om hverken eiendom eller tyveri, ettersom jeg ikke kan miste det. Det eneste jeg kan miste er kontroll. Vil det være mulig å forsikre seg mot illegitim kopiering av data? I så fall må man i samarbeid med forsikringsselskapet komme frem til verdien det er snakk om. Mine private filer vil nok normalt ikke legges ut for salg, og jeg har derfor ingen markedsverdi å fastsette det ut i fra – heller ingen tall over forventet salg. Underholdningsbransjen arbeider med slike tall. De legger slike tall til grunnlag for rettssaker og krav som sendes til fildelere. Tall som er beregnet ut fra verdien av et fysisk eksemplar, og de snakker om intellektuell eiendom.

Etter deres egne definisjoner burde de dermed kunne forsikre sin såkalte eiendom mot såkalt tyveri – det vil si; kopiering. Hvorfor gjør de da ikke det? Kan det ha noe å gjøre med at det ikke er hverken eiendom eller tyveri? Er de ikke villige til å betale for forsikringspoliser på det størrelsesnivået de arbeider med når det gjelder erstatningssøksmål? Hva mener forsikringsbransjen?

FrP refererte nylig til eiendomsloven i sin uttalelse i Max Manus-saken. Samtidig er det ingen av de aktive partene i saken som i det hele tatt diskuterer eiendomsrett, men opphavsrett. Jeg er på den ene siden glad for at noen fra FrP uttaler seg om temaet i det hele tatt, ettersom de så vidt jeg vet har tiet helt frem til nå, men på den annen side er det trist å se et så stort politisk parti vise så lite innsikt i den omfattende problematikken fildelingsdebatten innebærer. Samtidig virker det, på tross av manglende forståelse, som om de blindt lytter til eiendomsargumentene fra underholdningsbransjen. Er det på tide med et kurs i åndsverksloven, dens opphav, dens opprinnelige funksjon og de implikasjoner forslagene fra underholdningsbransjen kan medføre for det norske folk?

Det må nevnes at vi begge nå har fått tilbake det vi ble frastjålet etter strålende arbeid fra arrangørenes side – tusen takk! Jeg har med andre ord fått både den fysiske eiendommen min og innholdet på harddisken min tilbake. Jeg har ikke tapt noe som helst, utover at jeg måtte klare meg uten bærbar PC i en uke. Samtidig er det ikke umulig at tyven har klart å få tilgang til dataene mine, data jeg som nevnt har opphavsrett til, for så å kopiere det hele. Dersom dette er tilfellet burde jeg kanskje saksøke ham for tyveri? Det at jeg fortsatt har filene mine spiller vel ingen rolle.

I en verden hvor informasjon er fritt tilgjengelig, hva skjer med beslutningsprosessen?

Nye teknologier og den fremvoksende samarbeidskulturen representerer radikalt nye modeller for samfunnsorganisering. I den anledning har Us Now-prosjektet samlet ledende utøvere og tenkere på området, og bedt dem definere muligheten for en digital regjering. Dette er utgangspunktet for Banyak Films i deres nye dokumentar om den digitale virkeligheten.

Us Now from Banyak Films on Vimeo.

En kort sammendrag av dokumentaren:

I sin studenthybel i Colchester, stirrer Jack Howe intenst på PC-skjermen. Han setter opp laget for Ebbsfleet United, som skal spille semifinale i FA Trophy Cup mot Aldershot. Spredt over kloden sitter 35 000 andre fans og gjør nøyaktig det samme. Sammen eier og driver de fotballklubben. Hvis store desentraliserte nettverk av mennesker sammen kan lede en kompleks organisasjon som en fotballklubb, hva annet kan de klare?

Us Now ser på hvordan denne form for deltakelse kan endre hvordan land blir styrt. Filmen forteller historien om hvordan nettsamfunnene og deres radikale selvorganiserte strukturer truer med å endre demokratiet. Us Now følger skjebnen til Ebbsfleet United, en fotballklubb eid og drevet av supporterne; Zopa, en bank hvor alle er direktører; og Couch Surfing, et stort nettsamfunn hvor medlemmene deler deres hjem med fremmede. De grunnleggende prinsippene for disse prosjektene –gjennomsiktighet, selvsensur, åpen deltagelse– blir en stadig større del av våre sosiale og politiske liv. Us Now beskriver denne overgangen og konfronterer politkerne George Osborne og Ed Miliband med mulighetene for deltakerstyre som beskrevet av Don Tapscott og Clay Shirky, blant flere.