Solen går ned over Oracles hovedkvarter. Foto: Kevin Krejci. CC-by

På torsdag i forrige uke kunngjorde Oracle at de saksøker Google på grunn av en rekke Java-baserte teknologier i Googles mobile operativsystem, Android. Søksmålet ser nå ut til å skape en isfront mellom de to selskapene, og kan ødelegge Javas status som en åpen og fri plattform. Dersom søksmålet vinner gjennom vil det kunne skade hele det åpne Java-økosystemet.

Teknologien det er snakk om ligger i Dalvik, den virtuelle maskinen som Googles Android bruker til å kjøre Java-kode. Dalvik skiller seg fra Javas egen virtuelle maskin for mobile plattformer, Java ME, ved at den ifølge Google er utviklet fra bunnen av og ikke baserer seg på kode fra den offisielle Java-plattformen.

Dette er Oracle uenige i, og de mener at Google umulig kan ha bygget Dalvik uten å ha basert seg på kode fra Java ME. Dette betyr i så fall at Google bryter med patenter som Oracle overtok da de kjøpte opp Sun Microsystems i april.

Oracle kan være på trygg grunn

Teknologinettstedet Ars Technica har undersøkt forholdene rundt patenter og Java. De har kommet frem til at Oracle kan ha et godt grunnlag til å gjennomføre et søksmål mot Google.

Java er i utgangspunktet lisensiert fritt under GNU GPL og ble lisensiert med et unntak som tillater tredjeparter å lage programvare lenket mot Java uten å betale lisensrettigheter til Sun. Dette unntaket ble derimot aldri laget for Java ME.

I tillegg er det gitt fritak fra patentkrav i forbindelse med å lage egne virtuelle maskiner for Java, men disse er eksplisitt gitt for standardiserte varianter av virtuelle maskiner. Med andre ord gjelder fritaket kun for implementasjoner for fullverdige Java-platformer, noe Dalvik ikke er.

Dalvik skiller seg nemlig i så stor grad fra den opprinnelige Java-implementasjonen at programmer skrevet for Android og Dalvik ikke lar seg kjøre i standard Java og vice versa.

En dolk i ryggen

For bare kort tid siden var Oracle representert på den årlige Linux-konferansen LinuxCon der de snakket varmt om åpen kildekode og miljøet som eksisterer rundt dette. Det virket nok betryggende på mange som tidligere har vært skeptiske til Oracles forhold til åpen kildekode etter at de også tok over MySQL som en del av sitt oppkjøp av Sun. MySQL er databaseløsningen som tidligere var ansett som en av Oracles største åpne konkurrenter, og mange er fortsatt spente på MySQLs fremtid etter Oracles oppkjøp.

Til tross for varme og positive ord under konferansen har Oracle nå skapt en isfront mot det åpne programvaremiljøet. At Oracle saksøker Google, en av de største brukerne av Java-basert teknologi, skaper mistro til selskapet og vil for mange gjøre det mer utrygt å benytte seg av teknologi basert på Java og Android. Dette er synd, for det kan komme til å bremse utviklingen for samtlige i økosystemet, noe både Oracle og Google taper på, selv om Oracle kanskje stikker av med noen milliarder dollar i en eventuell rettssak.

Som Ars Technica skriver vil dette kanskje styrke alternativer som det helt åpne, mobile operativsystemet MeeGo som baseres på Linux og Qt, men på sikt taper likevel alle dersom søksmålet fører til mindre konkurranse mellom mobile operativsystemer og mer kniving mellom parter i det åpne programvaremiljøet.

For bare ett år siden fikk svenske artister og låtskrivere utbetalt til sammen 500 000 svenske kroner for avspillinger fra Spotify. Nå er beløpet åttedoblet.

I følge STIMs eget nyhetsmagasin har svenske låtskrivere fått utbetalt 4 millioner svenske kroner av de årlige avkastningene til Spotify. Hvor mye hver artist får utbetalt er derimot ukjent, i følge TheLocal.se.

Streaming-tjenesten har den siste tiden vært i hardt vær på grunn av labre utbetalinger per avspilling. Dagbladet kunne senest i forrige uke melde at det norske plateselskapet daWorks fikk utbetalinger på i gjennomsnitt 0,009 kroner per stream. daWorks truer nå med å trekke hele sitt repertoar fra Spotify.

I tillegg har den norske paraplyorganisasjonen FONO kommet med et krav til Spotify om at gratismodellen må gjøres valgfri. De ber sine medlemmer revurdere avtalen med Spotify på grunn av de lave utbetalingene.

Når Spotify nå er i kraftig vekst, endelig begynner å få reklame fra andre bedrifter enn plateselskaper og har tatt igjen de fleste kommersielle norske radiostasjoner, bør det være lurt å vise tålmodighet med en ennå ung bedrift. Selv om inntektene kanskje er lave ennå, er det sjelden lurt å kaste seg av en bølge som for tiden vokser kraftig.

Og hvorfor er det ingen som stiller spørsmålet om hvor mye artistene tjener per avspilling på CD-er?

ASCAP går til kamp mot fri kultur ved å oppfordre egne medlemmer til å donere penger til organisasjonen.

ASCAP (American Society of Composers, Authors and Publishers) er en amerikansk rettighetsorganisasjon tilsvarende norske TONO. De har lenge kjempet for strengere lovverk rundt opphavsrett, men har nå tatt et noe uventet skritt for å vinne terreng.

Nå ber de nemlig alle sine medlemmer om å donere penger i kampen mot organisasjoner som Creative Commons, Electronic Frontier Foundation og Public Knowledge. De begrunner dette med at disse organisasjonene underminerer Copyright ved å arbeide for Copyleft. ASCAP skriver:

They say they are advocates of consumer rights, but the truth in these groups simply do not want to pay for the use of our music. Their mission is to spread the word that our music should be free.

Public Knowledge har svart på tiltale og Creative Commons kom også med et tilsvar kort tid etter. Blant annet uttalte Public Knowledge følgende:

Public Knowledge advocates for balanced copyright and an open Internet that empowers creators and the public.  What we oppose are overreaching policies proposed by large corporate copyright holders that punish lawful users of technology and copyrighted works.

I likhet med TONO i Norge representerer ASCAP en rekke artister og tekstforfattere i USA. Det at de nå går ut mot de ovennevnte organisasjonene kan virke en smule absurd, da disse organisasjonene jobber hardt for å gi artister et frivillig alternativ til tradisjonell opphavsrett. Det er med andre ord artisten selv som bestemmer om han eller hun ønsker å bruke for eksempel en Creative Commons-lisens på sine verk.  Når ASCAP nå ber om penger for å motarbeide disse organisasjonene ber de samtidig om penger til å svekke deres egne medlemmers valgfrihet. Det er likevel ikke så rart, med tanke på at frie lisenser ofte flytter kontrollen bort fra de store rettighetsorganisasjonene som ASCAP og over til forbrukerne og artistene.

Dette er ikke første gang ASCAP havner i kontrovers, da de har blant annet truet speiderjenter med søksmål for piratvirksomhet for å synge “Row row your boat” rundt leirbålene uten å betale lisensavgift.

ASCAPs kamp mot fri kultur blir også støttet av NMPA (National Music Publishers Association). NMPA er et av de syv medlemmene i lobbyorganisasjonen IIPA  (International Intellectual Property Alliance) som tidligere i år gikk ut og erklærte at Indonesia måtte regnes som en piratnasjon fordi de næret ideer om økt bruk av fri programvare i det offentlige.

Det er tydelig at flere organisasjoner som jobber for en sterkere opphavsrett nå mobiliserer kraftig for å slå ned på alt som kan minne om et alternativ til deres eget herredømme, om det så er lovlige alternativer eller ikke. Kampen om hvorvidt kunnskapen skal være fri eller ikke begynner å tilspisse seg, noe som også er beskrevet av blant annet William Patry i boken Moral Panics and the Copyright Wars og av ukebladet Ny Tid.

FriBit vil aktivt arbeide for at bruk av frie lisenser skal øke i popularitet og at vi får på plass nye forretningsmodeller rundt disse slik at forholdene blir bedre for både artister, brukere og befolkningen forøvrig.

Det er totalt 17 prosjekter som får utdelt støtte, og ikke mindre enn to av disse prosjektene stammer fra FriBit. Genero får 137 000 kroner i støtte, mens Informed Individual får 150 000 kroner. Midlene skal brukes til å få på plass pilotløsninger i begge prosjektene.

Fornyingsdepartementet hjelper frie lisenser

Øystein Jakobsen mottok Nettskap-diplomet for Genero. Foto: Krister Brandser.

Genero er FriBits mest ambisiøse prosjekt som tar sikte på å lage et åpent distribusjonssystem av fri kultur og kunnskap. Målet er å gi fri kultur og kunnskap en sterk økonomisk plattform, samtidig som fortrinnet man har over proprietær kultur i form av deling og spredning ivaretas.

Essensen i Genero er at det er et åpent og fritt register som innehar både informasjon om selve verkene i tillegg til hvilken lisens det har og til hvilken pris de kan videreformidles. Et samlet og åpent register gjør at artister som bruker frie lisenser når ut til langt flere enn ellers, og med langt færre mellomledd.

Det er kanskje vanskelig å tro at man kan tjene penger på noe som er gratis og fritt, men det finnes mangfoldige eksempler på at det likevel er mulig. Artisten Brad Sucks tjente nok på at folk kjøpte de første sangene hans til å lage sitt første album. Også for store band har det vært penger å tjene på ting som er fritt tilgjengelig. Nine Inch Nails solgte for over $750 000 på to dager da de slapp sitt album med en Creative Commons lisens. Og i spillbransjen har man nå fått øynene opp for alternative forretningsmodeller etter at Humble Indie Bundle samlet inn over 1,25 millioner dollar ved å selge spill man kunne få gratis.

Det er med andre ord mye penger som ligger i denne typen forretningsmodeller, men det er ennå få etablerte systemer for salg og distribusjon. Det er her Genero kommer inn med et salgs- og distribusjonssystem som skal forkorte veien mellom produsent og forbruker av fri kultur og kunnskap.

Med stor glede ser vi at Fornyingsdepartementet velger å støtte vårt prosjekt og dermed gir rettighetshavere som velger frie lisenser bedre levekår.

Forbrukervalg i fokus

Rune Forberg mottok Nettskap-diplomet for Informed Individual

Informed Individual er et prosjekt som skal gi forbrukerne informasjon om produkter og bedrifter rett i fanget der man trenger det. I praksis kan det realiseres ved skanning av strekkoder med mobiltelefon eller med en plugin i nettleseren. Informasjonen skal organiseres slik at man lettere kan få informasjon kun fra de man stoler på, i motsetning til andre systemer for anmeldelser som ofte kan “kuppes” ved å lage mange brukere som mener det samme. I tillegg skal prosjektet samle data fra ulike kilder for å bedre gi et bilde av forholdet mellom ulike bedrifter og organisasjoner – informasjon som kan være nyttig når man skal gjøre seg opp en mening om et produkt er bra eller ikke.

Informed Individual er et selvstendig prosjekt, men drives i stor grad av personer i FriBit og støttes av et tett samarbeid med FriBit som organisasjon. Det er derfor veldig gledelig for oss å se at prosjektet nå får midler til å sette hjulene i sving.

Årsmøtet blir onsdag 16. juni kl. 17 i Lille auditorium i Informatikkbygningen, Gaustadalléen 23 i Oslo. Kart finner dere her.

Dersom du har lyst til å se hvem som har levert høringssvar og hva de mener kan du ta en titt på listen over allerede registrerte høringssvar. Det er ikke lett å skumlese seg frem til hva alle mener, men det kan vel hende noen lager en fin oversikt over alle høringssvarene. Skulle du ha lyst til å ta på deg jobben med å lage en slik oversikt er det ingen grunn til å nøle – vi publiserer den mer enn gjerne!

I mellomtiden kan du se FriBits høringssvar nedenfor eller laste den ned som PDF.

Høring om datalagring

Vi henviser til høringsnotatet utarbeidet av Samferdselsdepartementet, Justisdepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet angående innlemmelse av EUs Datalagringsdirektiv (DLD) i EØS-avtalen.

Prinsipielt spørsmål

Vi vil i denne høringsuttalelsen legge vekt på de prinsipielle spørsmålene i forbindelse med den potensielle innføringen av datalagringsdirektivet i Norge. Vi står nå foran et veiskille der begrensningene på innsamlingen av data om landets borgere ikke lenger er gitt av dataenes tilgjengelighet og ressursene man har til rådighet, men av hvor vi selv setter grensene.

Tidligere var etterforskning og innsamling av data begrenset av hva som ble lagret til praktiske formål. Lagring utover praktiske formål var svært ressurskrevende og mer synlig i samfunnet. Derfor har man tradisjonelt kun lagret data utover praktiske formål i de tilfeller der det har vært iverksatt etterforskning i forbindelse med lovbrudd.

I nyere tid har dette endret seg. Med dagens teknologi er loggføring av kommunikasjon allerede en del av de fleste telesystemer. Begrensningen på lagringstid har svært lite med ressurser å gjøre da dagens lagringsteknologi er svært billig, og i fremtiden vil bli enda billigere. Den har i stedet med tillatelse å gjøre. Teleoperatører har i dag ikke lov til å lagre informasjonen lenger enn det som er nødvendig for deres daglige drift.

Spørsmålet vi må stille oss i forbindelse med implementeringen av EUs Datalagringsdirektiv (heretter DLD) er om det er ønskelig å utvide lagringstiden og omfanget av lagringen for kriminalitetsforebyggende og -oppklarende arbeid.

Vi i FriBit mener det er galt å innføre DLD til dette formålet. I det følgende vil vi forklare hvorfor. Som følge av at vi går mot innføringen av direktivet vil vi ikke gå inn på spørsmålene stilt i høringsnotatet som tar utgangspunkt i at direktivet innføres.

Uskyldig til det motsatte er bevist

Rettsstaten vår bygger på prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist. I dette ligger at man heller ikke skal etterforskes med mindre man er mistenkt for å planlegge, medvirke til eller ha begått en kriminell handling. Prinsippet om uskyldspresumpsjon står sterkt både i borgernes rettsoppfatning og i Europas Menneskerettighetskonvensjon¹.

Innføringen av DLD vil føre til en innsamling av data om alle landets borgere uten å ta hensyn til hvorvidt de er mistenkte eller ikke. Det å snu rundt på uskyldspresumpsjonen vil føre til en rekke uheldige konsekvenser, deriblant en endring av folks atferdsmønster (chilling effect), en forskjøvet balanse mellom det offentlige og private, samt en bevegelse mot en nasjon basert på mistillit framfor tillit – der man må bevise sin uskyld ved enhver korsvei.

Samfunnets informasjonstilgang

I dagens samfunn blir den tilgjengelige informasjonen om hver enkelt borger stadig større. Vi legger igjen spor overalt, og disse sporene blir oftere og oftere tilgjengelige både for påtalemyndigheter og andre medborgere. For hver utvidelse av den tilgjengelige informasjonen blir det lettere å danne et større bilde om hver enkelt borger.

Av hensyn til hver enkelt persons privatliv og personvernet forøvrig bør vi derfor være særs forsiktige med å innføre nye tiltak som utvider informasjonstilgangen. Privatlivet og et tilstrekkelig vern av personlig integritet er nødvendig for menneskers utvikling, og ikke minst for balansen i samfunnet. Det må være anledning til å foreta seg lovlige handlinger i det offentlige (og private) rom uten nøye avveining for om handlingen kan bli brukt mot en i fremtiden. Uten denne anledningen vil samfunnets og borgernes utvikling stagnere. Man bør merke seg at lovlige handlinger ikke alltid tåler dagens lys. Eksempelvis kan man nevne homofili, politisk tilhørighet, legebesøk og psykiatrisk behandling.

Det bør i denne sammenhengen også nevnes at de enorme mengdene informasjon som finnes om enhver borger i samfunnet i dag allerede er problematisk. Behovet for bedre håndtering av disse dataene er sterkt tilstede, men at det er svakheter i dagens datalagring bør ikke være et argument for å utvide lagringen gjennom DLD. Selv om enkelte argumenterer for at DLD vil gi en sterkere kontroll over dataene som lagres, er det viktig å forstå at dette kan gjøres uten å implementere direktivet.

«Chilling Effect»

Begrepet Chilling Effect viser til den selvsensurerende effekten overvåkning har på privat kommunikasjon. Det er tilstrekkelig at personer tror de kan bli overvåket, for at de skal endre adferd. En undersøkelse gjort i Tyskland etter innføringen av DLD viser at 11 % av respondentene allerede har unnlatt å ta telefonsamtaler, mens hele 52 % svarte at de ville unnlate å benytte telefon eller epost for konfidensielle henvendelser² . Datalagringsdirektivet vil medføre en betydelig innskrenkning i allmennhetens anledning til fri ytring og følelse av privatliv, noe også personvernkommisjonen poengterte i sin utredning av DLD fra juni 2008³. Det er verdt å merke seg at selvsensur kan forekomme uansett lagringstid, hvem som har tilgang og under hvilke omstendigheter.

Lagringen vil ikke være sikker nok

Data kan og vil alltid bli misbrukt. Når så store mengder data skal ligge tilgjengelig i systemer er det ikke til å unngå at disse dataene vil bli offer for unødig uthenting og bruk. Det finnes rikelig med ferske eksempler på sensitiv informasjon som kommer på avveie til tross for streng lovgivning og sikkerhet. Deriblant har lister med personnummer⁴, banktransaksjoner om kronprinsparet⁵ og trafikkdata i offentlig sektor⁶ kommet på avveie.

Det virker også svært sannsynlig at misbruken og menneskelig svikt vil være proporsjonal med mengden data, og her skiller masseinnsamling av data seg betraktelig fra direkte rettet etterforskning.

Dessverre er dette i hovedsak ikke et spørsmål om å øke sikkerheten på systemene for lagringen av disse dataene, men et overveiende problem gitt ved at dataene vil håndteres av svært mange mennesker. Antallet håndteringer vil være uavhengig av om dataene lagres i en sentral database eller hos de enkelte teletilbydere, selv om det siste nok vil være å foretrekke dersom DLD skulle bli innført i Norge.

Er det nødvendig?

Det har den siste tiden kommet uttalelser fra Politiet og Kripos hvor det gis et inntrykk av at man mangler de virkemidler som trengs for å etterforske alvorlig kriminalitet. Samtidig sitter man igjen med inntrykket av at DLD er den eneste løsningen på dette. Dette er et forvrengt bilde av virkeligheten.

Allerede i dag har Politiet tilgang på svært store mengder data som allerede finnes hos teletilbydere og som lagres der til praktiske formål. Politiet har mulighet til å hente ut disse dataene under etterforskning og eventuelt «fryse» dataene slik at de ikke slettes når det opprinnelige fristen for lagring i utgangspunktet er løpt ut. Det ligger i Politiets natur å alltid søke mer informasjon da deres rolle er å oppklare lovbrudd, men det er viktig at det er proporsjonalitet mellom gevinsten det gir for politiet og konsekvensene det medfører for den enkelte borger.

Hvis det er slik at Politiet i mange tilfeller opplever at helt kritiske data forsvinner før de har rukket å få de utlevert bør man i stedet se på dagens metoder og hjemler for uthenting av data. Det er trolig mange grunner til at slike tap forekommer, deriblant byråkratisk ventetid, men vi mener at det betyr at man trenger større ressurser til å behandle den informasjonen som allerede finnes heller enn at man øker mengden informasjon som samles inn.

Det finnes sikkert mangler i dagens systemer som kan utbedres før man går til en lettvint løsning som DLD, der man i stedet for å løse de konkrete problemene velger å skjære alle over en kam og glemmer det prinsipielle problemet ved å lagre trafikkdata for samtlige borgere.

Formålsglidning

Selv om det i høringsnotatet gjøres klart at kun Politiet skal få tilgang til dataene omfattet av DLD, er det tydelig av tidligere erfaringer og andre lands implementasjoner at DLD fort kan bli brukt til andre formål enn hva det i utgangspunktet var tiltenkt.

En gjennomgang av DLDs forhold til sivile rettssaker gjort av advokat Jon Wessel-Aas viser klart at det med dagens lovgivning vil være hjemmel for bruk av disse dataene også i andre saker enn de som omfatter alvorlig kriminalitet⁷.

Eksempler på saker hvor DLD kan komme til å finnes nyttig er barneomsorgssaker, trafikkforseelser, skatteunndragelse, opphavsrettsbrudd, mv. Dette er saker som hver for seg er viktige å håndheve, men satt i et system slik det DLD medfører, er et brudd med prinsippet om å ikke overvåke borgere uten skjellig grunn til mistanke og et steg bort fra et tillittsamfunn og inn i en kontrollstat.

Videre fremkommer det av høringsnotatet at det allerede i dag er et ønske om å utvide bruken av DLD til saker som går utover alvorlig kriminalitet med strafferammer over 3 år. Dette tyder på at velvilligheten til å bruke dataene til andre formål allerede er tilstede, og poengterer faren for at bruken av DLD kan utvides i fremtiden – enten gjennom politiske eller juridiske prosesser.

Strategisk informasjonsanalyse

DLD vil også øke potensialet for bruk av strategisk informasjonsanalyse (data-mining), hvor man ikke lenger går spesifikt inn etter direkte mistanke, men i stedet leter etter mønster som kan indikere avvik fra normalen. Det er velkjent innen læren om statistikk at man vil få svært mange falske positiver dersom man benytter identifikasjonssystemer med feilmarginer i store datamengder. Dette bør ses i sammenheng med at man i EU i dag nettopp jobber med å utvikle teknologi som skal samkjøre flere slike systemer som detekterer mistenkelig atferd. I Storbritannia er allerede flere slike systemer koblet sammen for å overvåke «Domestic Extremists» (personer assosiert med offentlige protester). Som et uheldig eksempel fra Storbritannia ble en mann registrert ved en protest mot andejakt i ettertid stoppet av politiet 25 ganger på 3 år. Dette skjedde hver gang analysesystemet oppfattet at mannen kjørte på en «mistenkelig» måte⁸.

Opphavsrett

Åndsverksloven §54 gir anledning til å straffe forsettelig eller uaktsomt overtredelse av bestemmelser i nevnte lov med inntil tre måneder. Dette må bety at opphavsrettsbrudd ikke faller inn under bestemmelsene til DLD slik den foreligger i høringsnotatet. Høringsnotatet gir rom for unntak for minstebestemmelsen om tre års strafferamme, og vi vil understreke faren for fremtidig formålsglidning i forbindelse med brudd på åndsverkslovens bestemmelser. Dette er forankret i interesseorganisasjonene som representerer opphavsrettsindustriens sterke påvirkningskraft samt det sterke presset som legges av disse på lovgivende organ for å få utlevert trafikkdata.

Interesseorganisasjonene nevnt over har i dag sterk representasjon i departementets referansegruppe om ulovlig fildeling. I tillegg til dette er det gitt unntak fra taushetsplikten av Post- og teletilsynet i den sivile opphavsrettstvisten kjent som «Max Manus-saken». Denne avgjørelsen er for tiden til ankebehandling hos Høyesterett. Dette viser at selv med lovpålagt krav om taushetsplikt kan sterke interesser få gjennom krav om legitim utlevering av data, selv om det ligger utenfor det opprinnelige lagringsformålet.

Konklusjon

Det enorme inngrepet av norske borgeres personvern som følge av en eventuell implementering av datalagringsdirektivet står i sterk kontrast til de udokumenterte og antatte positive egenskapene som proponentene har ytret. Faren for formålsglidning, altså at innsamlede data blir legitimt brukt til andre formål enn de ble lagret for, er overhengende. Bruk av lagrede trafikkdata som bevis i sivile rettsaker faller ikke inn under direktivets lagringsformål, men er et eksempel på lovlig bruk av trafikkdataene utover krav om minstestraff og er hjemlet i tvisteloven. I tillegg til dette er faren tilstede for at man utvider listen over lovbrudd utover det man i dag definerer som alvorlig kriminalitet, som hver for seg er viktig å håndheve, men som i verste fall kan føre oss et skritt nærmere en politistat.

Mye kan sies om de potensielle farene ved direktivet. Likevel bør det være tilstrekkelig å ta stilling til direktivets prinsipielle sider. Innføring av datalagringsdirektivet fører til en radikal forandring av rettsstaten hvor alle borgere mistenkeliggjøres og trafikkdata, bevegelsesmønster og kommunikasjonspartnere oppbevares med en lagringsplikt fra det som nå er en sletteplikt. Vi i FriBit ønsker ikke å leve i et samfunn hvor alle borgere overvåkes uten grunn til mistanke; derfor fraråder FriBit innlemmelsen av EUs datalagringsdirektiv i EØS-avtalen.

Med vennlig hilsen

FriBit

Referanser

Vi flytter nå fra våre lokaler til fordel for å ha mer å rutte med til andre prosjekter. Foto: Svenn-Arne Dragly. (CC by-sa)

Av økonomiske hensyn har vi funnet ut at det ikke lenger lønner seg for oss å beholde de relativt dyre lokalene vi har hatt i Oslo sentrum. Det har vært nyttig å ha en hovedbase midt i Oslogryta, men med tanke på alt annet vi kan bruke pengene våre på velger vi nå å kutte den største faste utgiften vi har.

I stedet vil vi fokusere bruken av midlene våre på ting vi har større behov for, slikt som utgifter til hosting, debatter, kreative prosjekter, demonstrasjoner, reiser og sosiale arrangement. Til tross for at vi har mistet et viktig tilholdssted håper vi at det å flytte bruken av midler vil øke aktiviteten i FriBit.

I tiden vi leter etter nye, rimeligere lokaler vil vi holde møter på ulike steder. Hvor hvert enkelt møte holdes vil bli annonsert til alle medlemmer på e-post. Hvis du ønsker å få e-post om hvor og når vi holder møter kan du kontakte Svenn-Arne.

Fra fjorårets demonstrasjon for et fritt Internett. Foto: Daniel Perez

Organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet arrangerer landsdekkende demonstrasjoner mot direktivet den 10. april 2010. I Oslo vil demonstrasjonen holdes på Eidsvolls plass foran Stortinget.

Det kommer mer informasjon om demonstrasjonen etter hvert, men for øyeblikket kan de av dere som bruker Facebook gi beskjed om at dere blir med på demonstrasjonen her.

Det er svært viktig at motstanden mot datalagringsdirektivet blir synlig, så vi håper at så mange som mulig har anledning til å stille. Bli gjerne også tilhenger av StoppDLD på Facebook når du først er i gang.

Organisasjonen Stopp DLD har annonsert en høringsuttalelse som alle kan skrive under på.

Nå kan du signere folkets høringsuttalelse om datalagringsdirektivet hos Stopp DLD. Organisasjonen annonserte i går at en høringsuttalelse er formulert og at alle som vil kan signere denne:

«Fra nå og frem til 11.april 2010 – dagen før høringsfristen går ut – kan alle som vil signere “folkets høringsuttalelse mot datalagringsdirektivet”. Målet er å sende inn en høringsuttalelse som ikke bare får frem argumentene, men også hvor brei den folkelige motstanden mot datalagringsdirektivet er.»

Du kan signere høringsuttalelsen her, og lese mer om direktivet her.

Datalagringsdirektivet kan omfatte fildelingssaker

Forleden dag skrev advokat Jon Wessel-Aas at direktivet kan komme til å omfatte langt flere lovbrudd enn de som har en strafferamme på tre år. Håvard Espeland i FriBit påpekte internt at dette kan bety at informasjon samlet inn gjennom datalagringsdirektivet kan bli utlevert i fildelingssaker:

«Vi har tidligere diskutert i FriBit hvorfor rettighetshaverne (IFPI, mv.) støtter DLD, selv om kravet for å få utlevert informasjon er strafferamme på minimum tre år (som ikke gjelder opphavsrettsbrudd). Min antagelse har vært at rettighetshaverne ønsket først å få innført direktivet, for så å utvide det til å gjelde opphavsrettsbrudd som
unntak. Det viste seg å være feil, og Jon Wessel Aas publiserte en artikkel i dag som argumenterer for at DLD slik den foreligger i dag allerede kan brukes i sivile saker!»

FriBit skal i løpet av påsken formulere et eget høringssvar.

Oppdatering: Vi har nå vært i kontakt med Dagens Næringsliv og fått bekreftet at ordbruken i artikkelen kommer av en misforståelse. Anniken Huitfelt og Kulturdepartementet har ikke uttalt at de ser på FriBit og EFN som “pirater”. Bruken av ordet “pirat” ser ut til å ha kommet med i tittelen og i noen uheldige formuleringer da artikkelen ble redigert av desken hos Dagens Næringsliv.

–

Fredag 26. februar kunne man i Dagens Næringsliv lese om “Referansegruppen om ulovlig fildeling”, som Kulturdepartementet har oppnevnt. Bakgrunnen er at Kulturdepartementet skal arbeide med en revisjon av åndsverksloven. Den oppnevnte gruppen skal fungere som referanse for departementet, og blandt annet ta stilling til hva man kan gjøre for å begrense ulovlig fildeling og stimulere til økt bruk av lovlige tjenester.

Vi i FriBit mente selv at vi ville passet godt i en slik gruppe. Vi jobber med ideer om nye forretningsmodeller tilpasset digital distribusjon, og vi har engasjert oss for både personvern og rettssikkerhet. At vi også representerer både skapere og forbrukere av digitalt innhold ville i en slik gruppe gitt et nødvendig mangfold og hjelpe til med å skape dialoger som kunne ført frem til et godt resultat. Ulike journalister hadde allerede skrevet om hvor skjevt sammensatt gruppen var før de to siste plassene ble oppnevnt. Både FriBit og EFN ble nevnt som mulige kandidater for å skape motvekt.

Artikkelen var vinklet rundt det faktum at vi i FriBit ikke kom med, samt at EFN fikk avslag på lik linje med oss . Både Svenn-Arne fra FriBit og Thomas Gramstad fra EFN ble intervjuet og kom med viktige innspill og kommentarer. Deretter var vinklingen dessverre en annen.

Om det er kulturministeren eller journalisten som har brukt ordet “nettpirater” og dratt diskusjonen over på legalisering av piratkopiering er usikkert. Allikevel trengs det et tilsvar:

FriBits kandidatur var aldri ment å brukes for å føre en legaliseringsdebatt – vi har aldri sagt at vi er for piratkopiering. Å bli stemplet som nettpirater er derfor ikke bare uriktig, det er også merkelig. Vi håper og tror at kulturministeren har satt seg bedre inn vårt virke enn det som kommer frem i artikkelen, ellers lover det dårlig for den kommende lovrevisjonen.

Det er også skremmende at en debatt om hvem som passer i en slik gruppe blir presset rett ned i de samme gamle skyttergravene. Med så lite skjønn, om det kommer fra kulturministreren eller er en glipp fra journalistens side, blir det vanskelig å komme noen vei overhodet.

Følgende personer og organisasjoner er oppnevnt til gruppen:

1. Statssekretær Roger Solheim, Kulturdepartementet (leder)
2. Forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs, Aschehoug forlag
3. Underdirektør Anne Beate Saga Hammerstad, Forbrukerrådet
4. Direktør Marte Thorsby, IFPI Norge
5. Prosjektleder Torgeir Waterhouse, IKT-Norge
6. Regulatorisk direktør Siri Kalager, Telenor
7. Administrerende direktør Cato Strøm, TONO
8. Universitetslektor Gisle Hannemyr, Universitetet i Oslo
9. Musiker og kunstner Per Platou, selvstendig næringsdrivende