Foto: Justis- og politidepartementet (CC by-nd)

Politidirektør Ingelin Killengreen og justisminister Knut Storberget

I JANUAR I FJOR la justisminister Knut Storberget frem et endringsforslag om utvidelse av åremålet til direktøren i Politidirektoratet. Bakgrunnen for forslaget var at den sittende politidirektøren, Ingelin Killengreen, etter loven skulle gå av 1. september 2009. I en spørreundersøkelse utført av NRK kom det frem at bare én fagforeningsleder i de 27 politidistriktene var positivt innstilt til at Killengreen skulle fortsette. Mange politikere var også motstandere av forslaget og trakk frem grunnleggende prinsipper som ville bli brutt, men forslaget ble likevel vedtatt samme dag som det ble lagt frem.

På bakgrunn av høylytt debatt i media og en generell motstand blant høringsinstansene ble stillingen ikke automatisk utvidet for den sittende direktøren; det ble i stedet bestemt at den skulle utlyses åpent. Øvrige søkere utrykte likevel oppgitthet. Curt A. Lier, leder for Politijuristene, påpekte at det ikke lenger var noen vits i å søke, ettersom resultatet åpenbart var avgjort på forhånd. Killengreen selv uttalte at hun måtte ha tillit for å kunne fortsette i jobben, noe som ikke var tilfelle, men når alt kom til stykket fikk likevel Killengreen beholde stillingen sin i ytterligere tre år.

FOR ANSETTELSER i stillinger av stor betydning for rikets og borgernes sikkerhet skal det gjennomføres en åpen prosess, og det demokratiske grunnlaget er svært viktig. Derfor ansettes det i slike stillinger ofte på åremål, en tidsbegrenset ansettelse. Åremålets lengde bestemmes hovedsakelig ut fra to kriterier. På den ene siden må åremålet gi den ansatte tid til å sette seg inn i stillingen. Dersom lengden på åremålet er for kort, vil faren for at arbeidet som utføres bli av for dårlig kvalitet øke. På den annen side vil et langvarig åremål kunne føre til en konsentrasjon av makt hos en liten elite.

Åremålsprinsippene og prosedyrene rundt slike nøkkelstillinger avgjøres av personer som allerede har fått tildelt midlertidig makt fra folket i valg, og det er alltid en fare for at de kan misbruke posisjonen sin ved å sikre sine egne. I ytterste konsekvens vil dette undergrave betydningen av både stortingsvalg og maktfordelingsprinsippet, og det er urovekkende å se at maktgrupper i dagens Norge allerede gjør dette til fordel for egne interesser.

I FJOR SOMMER ble det kjent at en annen toppstilling, som leder for Politiets sikkerhetstjeneste, PST, ville bli ledig. Like etter at søknadsfristen utløp den 10. august, ble det kjent at justisministeren selv hadde anbefalt Janne Kristiansen å søke på stillingen. Kristiansen hadde ledet Gjenopptagelseskommisjonen siden 2004, og på tross av misnøye fra blant annet 262 professorer og forskere over avgjørelsene hun tok i Torgersen-saken, var justisministeren åpenbart svært fornøyd med arbeidet Kristiansen hadde utført. Så fornøyd faktisk, at det allerede i 2007 ble vedtatt et lovforslag som sørget for å utvide stillingen hennes i Gjenopptagelseskommisjonen med to år. Det ble da påpekt at Justisdepartementet ikke burde gi denne loven tilbakevirkende kraft, men dette ble ikke tatt til følge og Kristiansen fikk fortsette.

Foto: Justis- og politidepartementet (CC by)

PST-sjef Janne Kristiansen og justisminister Knut Storberget

Når Kristiansen nå ble personlig anbefalt av justisministeren førte det naturlig nok til reaksjoner fra flere hold. Arne Johannesen i Politiets fellesforbund uttrykte bekymring og fikk støtte fra Curt A. Lier. De påpekte at når en av de viktigste sikkerhetspolitiske stillingene lyses ut, er det svært bekymringsverdig at det hele virker som avtalt spill. Justisdepartementets plan var i utgangspunktet å avslutte prosessen etter en enkel intervjurunde, som i sin helhet ble gjennomført 13. august, bare tre dager etter søknadsfristen, men etter den kraftige motbøren i media bestemte de seg for å gjennomføre andregangsintervjuer.

På dette tidspunktet publiserte VG Nett en artikkel som omhandlet PST-ansattes synspunkter i saken. Artikkelen med overskriften «PST-ansatte raser mot Storbergets hasteutnevnelse» ble publisert 19. august, og siterte blant annet en sentral kilde som sa at «det siste vi trenger er en politisk aktør i sjefstolen». TV2-nyhetene publiserte så en artikkel som omtalte VG-artikkelen, men bare to-tre timer senere ble begge disse artiklene trukket tilbake uten at noen ville uttale seg om årsaken. Den opprinnelige VG-artikkelen ble heldigvis tatt vare på, og finnes republisert på nett.

OPPOSISJONSPARTIENE Høyre og Fremskrittspartiet var ikke spesielt imponert over hvordan prosessen var blitt gjennomført, og varslet 21. august at de ville åpne sak i Kontroll- og konstitusjonskomitéen basert på både PST-prosessen og Killengreen-saken. En henvendelse til Stortinget viser likevel at dette kun ble vurdert, og noen sak ble aldri opprettet.

Og mens debatten om datalagringsdirektivet raser over landet, går Georg Apenes, direktør i Datatilsynet av. Tidspunktet kan ikke kalles annet enn uheldig, ettersom personvernet for tiden angripes fra flere hold.

Svært mange følger nøye med på hvem som skal overta stolen, og flere har bitt seg merke i navnet Erik Nadheim. Nadheim har som direktør for Det kriminalitetsforebyggende råd, KRÅD, jobbet tett sammen med Justisdepartementet, og mange frykter derfor at vi på ny har å gjøre med en søker som har blitt bedt om å søke, og som mer eller mindre er garantert stillingen på forhånd. Om dette er tilfelle er i skrivende stund uvisst, og Nadheim selv avviser påstandene, men i lys av tidligere erfaringer er det ikke merkelig at man kan frykte det verste. Blant de øvrige søkerne finnes det også flere sterke personvernsforkjempere. Bjørn Erik Thon fra Forbrukerombudet, og Christine Hafskjold, fra Teknologirådet, har fått positiv omtale.

NÅR BÅDE politidirektøren og sjefen for PST er plassert på bakgrunn av personlige preferanser fra en liten maktgruppe på Stortinget, bør det være en alvorlig tankevekker for pressen og folk flest. Justisminister Storberget utnytter sin posisjon til å plassere sine medspillere i essensielle maktposisjoner i Norge, samtidig som han endrer lovene for å sikre at de blir sittende der.

Spørsmålet er nå om han anser Datatilsynet for en så stor trussel mot sine egne interesser at han ønsker kontrollen også der.

En liten gruppering med bred kontroll på tvers av både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet vil være en direkte trussel mot borgernes sikkerhet. Hvis det også sikres viktige rådgiverposisjoner, og den neste direktøren for Datatilsynet ikke blir en åpenbar tilhenger av personvernet, er det virkelig grunn til å inspisere omfanget av justisministerens maktelite.

Det skjer mye i Sverige i november. Det begynner med Free Society Conference and Nordic Summit (FSCONS) i Göteborg, 13.-15. november. Konferansen fokuserer på fri programvare, fri kultur og hvordan vi kan bygge et fritt samfunn i en ny og digital verden. For tredje år på rad samles folk til en helg med foredrag, workshops og diskusjoner – i år arrangert av Föreningen fri kultur och programvara, Free Software Foundation Europe Fellowship, Serengeti, Wikimedia Sverige, Creative Commons Sverige og FriBit.

FSCONS forsøker å trekke fri programvare-tankegangen et skritt videre og kombinere den med den samfunnsutviklingen vi ser fri kultur er i ferd med skape rundt oss. Hvordan bør alle disse elementene syes sammen for å skape en best mulig framtid? I programmet finnes det mengder av temaer fra de svært tekniske til de politiske eller ideologiske. Ville Sundell skal forklare hvordan man skriver drivere for Linux og assistere de som ønsker å prøve seg, mens Smári McCarthy holder foredrag om hvordan vi kan forsøke å løse komplekse samfunnsproblemer, som for eksempel fattigdom, ved å trekke lærdom fra hvordan Internett fungerer. Vinklingene er svært mange, men har fellesnevnere i frihet, åpenhet, demokrati og fremtidsrettet tankegang.

Vår egen Øystein Jakobsen er også på plass, og skal presentere Genero for forsamlingen. Genero er i korthet vårt forsøk på å løse mange av de problemene vi står overfor når det gjelder kultur, kunnskap og opphavsrett, og alle er herved oppfordret til å ta turen til Göteborg for å få nærmere innsikt i prosjektet.

I tillegg til alt dette deles den nordiske fri programvare-prisen, Nordic Free Software Award, ut under FSCONS, og det er duket for stor spenning rundt hvem som i år vil stikke av med den gjeve prisen. Det første året prisen ble utdelt gikk norske Skolelinux seirende ut, mens den i fjor ble vunnet av svensken Mats Östling for hans langvarige arbeid med fremming av fri programvare i den offentlige sektoren.

Helgen etter FSCONS arrangeres så Malmö 09 – the popular European e-government conference. Konferansen er den første i sitt slag, og arrangeres samtidig med den femte offisielle europeiske konferansen i samme by, 18.-20. november. Konferansen ønsker å samle rettighets- og forbrukerorganisasjoner samt enkeltmennesker som brenner for relaterte temaer innen både politikk, akademia, kunst og design. EU-ministerne vil møtes i Malmö, men den offisielle konferansen er naturlig nok kun for inviterte.

Arrangørene av den folkelige sidekonferansen ønsker derfor å skape en konstruktiv platform hvor andre kan møtes for å dele innsikt, tanker og idéer i samarbeid med det offisielle arrangementet i regi av EU. Blant arrangørene står organisasjoner som Mydex, Open Rights Group, Social Innovation eXchange, mySociety, Ctrl-Shift og FarmSubsidy.org.

Et vesentlig poeng i debatten må for begge sider være å forstå hva årsaken til debatten er. Handler det hele kun om opphavsrett? Handler det om privatpersoners tvilsomme moral rundt vederlagsfri kopiering? Handler det om tapte økonomiske inntekter for en samlet underholdningsbransje? Ja, på mange måter handler det om alt dette, men alle disse poengene omtaler konsekvenser av en teknologisk utvikling. Hvilken utvikling er det egentlig snakk om? Og gjelder det hele kun underholdningsbransjens opphavsrettsbeskyttede materiale?

For å forsøke å besvare disse spørsmålene, må vi ta noen skritt unna og prøve å belyse en del andre aktuelle problemstillinger rundt dagens teknologi. Og, nei. Det handler om mer enn underholdningsbransjen. Mye mer.

Dagens teknologi har ledet oss inn i en tid hvor informasjon alltid kan være tilgjengelig. I tidligere tider har informasjon vært bundet opp i fysiske medier og solgt på denne måten. Dette gjelder flere sider av samfunnet enn bare innenfor film- og platebransjen, som det er naturlig å tenke på; det gjelder bl.a. også papiraviser, bøker, ukeblader, lovtekster, rutetider og kart. Samtidig som informasjonen frigjøres blir det et stadig klarere skille mellom informasjonen og tjenestene, og det er dette skillet som medfører problemer i det digitale samfunnet. Våre lover og regler er bygd opp rundt en modell der tjenester og informasjon er nært tilknyttet hverandre, men når de ikke lenger er det gir det seg utslag på mange forskjellige måter. Opphavsrettsproblematikk er en av dem.

Aviser og nyhetsformidlere

Det snakkes mye om problemene nyhetsformidlerne våre sliter med. Papiraviser selger stadig dårligere, og mange har problemer med å tjene inn igjen det tapte via andre kanaler. Utviklingen av distribusjon fra papir til nett er naturlig, men det er langt fra sikkert at tilnærmingen som fungerte på papir skal kunne fungere identisk på nett. Det er viktig å ha i bakhodet at en papiravis også er en tjeneste. Når man kjøper en avis er det egentlig ikke artiklene man kjøper men presentasjonen av disse. Det at avisen selv har journalister som skriver for dem er en uavhengig faktor fra selve produktet, avisen. Man kunne også ha valgt å kun presentere artikler skrevet av eksterne artikkelforfattere: NTB, bloggere, leserbrev, etc. I nettavisene ser man ofte artikler som er mer eller mindre kopiert fra andre nettsteder, eller direkte oversatt fra utenlandske artikler, og dette gjøres også i den trykte utgaven.

Foto: mfophotos (CC by-nc)

Papiravisene opplever nedgang i konkurranse med Internett.

Papiravisen er altså en tjeneste som gir deg et innblikk i nyhetsbildet samtidig som det pakkes inn på en måte som skal få folk til å kjøpe det. Hvis man liker tjenesten er man kanskje også villig til å betale for den, og man kjøper seg en avis.

Når de store avisene sliter er det interessant å se at de mindre avisene ikke melder om de samme vanskene. De mindre avisene har på mange måter allerede funnet sin nisje. De presenterer innhold som omhandler lokalmiljøet eller bestemte interesseområder. Den enkelte leser er som oftest også interessert i de store sakene, men det ønskes et innblikk i de tema som måtte være av interesse for den enkelte. På nettet finnes det løsninger som kan hjelpe en med å holde seg oppdatert på flere fronter, uten å måtte gå til mange forskjellige nettsteder. Man kan samle en strøm av informasjon fra de nettstedene man finner interessante og lese dem enten via en portalløsning, eller ved å bruke nettleseren sin eller annen programvare til formålet. Tjenestene er mange, men de mangler en ting avisene normalt har stått for, den redaksjonelle utvelgelsen av innhold. Det er lett å melde sin interesse for mange slike informasjonsstrømmer, men det blir fort vanskelig å følge med på alt. Mengden artikler som publiseres er enorm. Uten en utvelgelse basert på kvalitet, gjort av mennesker eller sofistikert programvare, blir informasjonsmengden rett og slett for stor. Det er på disse områdene tjenestene må komme på plass. Mange er allerede inne og forsøker seg, men det er mye som gjenstår. Hvor informasjonen kommer fra er på mange måter uvesentlig for leseren, så lenge tjenesten presenterer det på en egnet og ønsket måte.

Det finnes i dag en håndfull selskaper som tilbyr firmaer og personer som måtte være interessert i det en tjeneste som følger med i nyhetsbildet og presenterer de artiklene som innholder stikkord vedkommende vil følge med på, det være seg firmanavn, egennavn, e.l. Dette kan være en svært nyttig tjeneste da det er vanskelig å kunne følge med på alt på egen hånd. Samtidig er det de som motarbeider slike tjenester. Når Meltwater News, som er den største norske aktøren i dette markedet, den 15. mai ble dømt for å indeksere nettsteder på denne måten har vi et problem. Lovene og reglene våre henger ikke lenger med, og forhindrer tjenesteutvikling, samtidig som det er tjenestene som er drivkraften i det digitale markedet. Den nevnte saken er forøvrig anket, og vil snart prøves av Høyesterett.

Søketjenester

Torsdag 18. juni avholdt New Media Network et medlemsmøte med temaet Internett, i anledning 15-årsjubileet for allmenn bruk av Internett i Norge. En av foredragsholderne var Kristine Bjørnstad, produktsjef i Microsoft Norge, som presenterte Bing for forsamlingen. Bing forsøker å ta søk et skritt videre, og prøver å tolke søket ditt for å gi deg et resultat nærmere det du egentlig er ute etter å finne. Dersom du søker etter priser på f.eks. bøker vil tjenesten presentere deg med et presist søk blant nettbutikker for å gi deg de beste prisene. Gisle Hannemyr, som var en av de inviterte, påpekte at det allerede hadde vært rettsaker rundt denne typen søk i både USA og Europa. Nettsteder som kanskje tilbyr reiser, men ønsker å holde sine reisende inne på sine egne nettsteder for å generere trafikk, som igjen fører til reklameinntekter. Men hva er egentlig forretningsmodellen rundt et reisebyrå? Skal ikke de tilby reiser? Hvem som leverer søket bør være et fritt konkurranseområde. Det er en kamp om å lage den beste tjenesten. Reisebyrået skal selge reiser, med mindre de selv ønsker å satse på søkemarkedet. Noe de gjerne må gjøre, men da i fri konkurranse med andre selskaper som ønsker å lage reisesøk. Informasjonen om hvilke reiser reisebyrået tilbyr bør være fritt tilgjengelig. Når Avinor velger å frigi informasjon om avganger og ankomster til alle norske flyplasser i et format hvem som helst kan benytte seg av er det et stort skritt i riktig retning.

Tjenester og statens rolle

I fjor høst ble det debatt da NRK lanserte værtjenesten yr.no. Siri Kalvig, gründer av Storm Weather Center, mener Staten begir seg inn i et marked hvor det bør være fri konkurranse. Det er flott at Staten frigir rådataene de sitter på, men Siri Kalvig har rett i at Staten ikke bør ha en slik tjeneste. Innen tjenester bør det frie markedet råde. Staten bør frigi alle rådata de sitter på, og det kan virke som om de i stadig større grad har begynt å innse det også. Samtidig er det viktig at det gjøres på riktig måte. Vi må ikke ødelegge for markedet på denne måten. Det må skilles mellom informasjon og tjenester. Informasjonen må være fritt tilgjengelig for alle, men det vil for folk flest være uinteressant å tilegne seg informasjonen direkte. Alt må ordnes inn i tjenester som presenterer informasjonen på måter folk kan benytte seg av. Tjenester man kan lage forretningsmodeller rundt.

Foto: Øyvind Solstad (CC by-nc-sa)

Statens kartverk bør frigi all informasjonen de sitter på.

Den samme diskusjonen dukker også stadig opp når det gjelder kart. Staten sitter på store mengder kartdata vi alle som innbyggere ville ha vært tjent med å ha god tilgang til. Likevel vil ikke en ren tilgang til alt av kart være av interesse for den vanlige borger, rett og slett fordi det vil være umulig å finne frem i havet av informasjon som kan tilbys. I dette markedet skapes det allerede flere tjenester som gjør det mulig å nettopp finne frem i denne store mengden kartdata. Tjenester som tilbys i all hovedsak av private aktører, men også Statens Kartverk er en stor aktør. Den informasjonen Statens Kartverk innehar må på samme måte som all annen informasjon frigis, slik at det kan skape gode muligheter for tjenesteutvikling.

Så snart informasjon er tilgjengelig på nett ønsker andre å dra nytte av den. Å hindre denne naturlige videreutviklingen er å begrense utviklingen i seg selv, samtidig som det hindrer skapelsen av nye tjenester man ikke tidligere har tenkt på. Det beste man kan gjøre er å tilgjengeliggjøre informasjonen på en så åpen og enkel måte som mulig. Dersom man låser informasjon, det være seg til teknisk platform, ekslusive avtaler, e.l., vil det kunne føre til at det blir mindre konkurranse i markedet, det vil kunne ta lenger tid å tilrettelegge det og kundene som ønsker tilgang vil kunne ende opp med å få informasjonen på en måte de slett ikke ønsker. Ved hjelp av åpen informasjon og åpen konkurranse kan kundene selv velge den tjenesten de ønsker. Samfunnet som helhet vil få flere og bedre muligheter, tjenestene vil få en høyere kvalitet, og man vil ha nisjemarkeder som dekker spesielle ønsker og behov. Hvilke tjenester som kan komme til å dukke opp er umulig å forutse.

Rådata, kreative verk og informasjon

Mye av det samme som gjelder for rådata gjelder også for kreative verk. De er begge former for informasjon, og Internett vil dermed behandle det på samme måte. Vi kan allerede se dette skje innen fri programvare, og neste ut vil være fri kultur. Politikken så langt i verden har vært å forsøke å låse fast kreative verk ved hjelp av teknisk platform, ekslusive avtaler, eller reguleringer som innebærer både sensur og overvåkning. Frankrike, Sverige, England og Australia er blant flere land som er kraftig ute på dette feltet.

Denne politikken er for det første å gå rett ut mot en av de grunnleggende funksjonene Internett har – det å dele informasjon. Vi snakker om informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ikke bare kommunikasjonsteknologi – det var telefonen.

Foto: Vermin Inc (CC by-nc-sa)

Det er ikke lenger noen knapphet av informasjon, men av tid.

For det andre er det en effektiv måte å begrense konkurransen innen tjenesteutvikling på. Dersom all informasjon var fri ville det likevel være enorme mengder av den, både når det gjelder kreative verk og rådata. For en vanlig person vil det i praksis være umulig å finne frem til noe som helst, med mindre noen skaper tjenester for det. For folk er det er ikke nødvendigvis snakk om å ha den store portalen hvor alt finnes, selv om de også behøves. Det er snakk om å oppdage nye kulturuttrykk, artister og kunstnere, dele opplevelsen med andre, bygge videre på hverandre og produsere selv. Det finnes enorme tjenestemuligheter her. Folk vil ha både de store, med et solid utvalg, og de små, spesielle. Har du funnet nisjen din vil folk også være villig til å betale for det. Folk ønsker ikke nødvendigvis gratis, de ønsker øyeblikkelig og enkelt. Den store knappheten i samfunnet er ikke lenger informasjon, det er tid. Folk vil ha tjenester som er enkle å bruke og øyeblikkelig kan gi dem det de ser etter. Tjenestene på sin side må ha fri tilgang til kreative verk. Forholdet mellom tjenester og kreative verk minner mer om en business-to-business-modell hvor bedriftene som skaper tjenester må kanalisere inntekter til opphavet til informasjonen. De aller fleste i verden ønsker å være lovlydige, og for at tjenesteaktørene skal kunne utvikle modeller som kan dekke dette markedet i fremtiden må de kunne operere fritt.

Kilder og opphavsrett

For alle typer informasjon er det viktig å vite hvor informasjonen kommer fra. For rådata er det svært viktig å vite kilde, slik at man kan forsikre seg om kvaliteten og sannhetsgehalten. Det samme prinsippet gjelder for kreative verk. Det er ønskelig å vite hvem som har skapt hva. Åndsverksloven er opprinnelig til for å stimulere til skapelsen og publiseringen av kultur og kunnskap. Opphavsretten gir incentiver som skal sikre dette formålet. Gjennom opphavsretten får skaperen av et kreativt verk evig anerkjennelse for det som er skapt, samtidig som det tildeles enerett til eksemplarfremstilling og fremføring av verket i en tidsbegrenset periode. Opprinnelig var vernetiden i opphavsretten satt til fjorten år etter utgivelse. Etter denne tiden skulle det kreative verket falle tilbake til allmennheten. Åndsverksloven var et forsøk på å gi samfunnet best mulig tilgang til kultur og kunnskap, samtidig som man belønnet de som skapte. I dag er den midlertidige eneretten til eksemplarfremstilling og fremføring utvidet til 70 år etter opphavets død. Gagner dette samfunnet?

Lovgivningen har blitt stadig utvidet til å omfatte mer og mer, og det er trist å se at flere av de store politiske partiene viser at de ikke en gang er klar over hvorfor vi har loven. I kampanjen #Krevsvar svarer både FrP, Ap, SP og KrF (og trolig også Høyre) at formålet med åndsverksloven er å beskytte opphavsretten. De vet ikke at den opprinnelig er til for å fremme kultur og kunnskap. Debatten vi arrangerte sist lørdag i forbindelse med kampanjen viser likevel at det spesielt blant de yngre politikerne er fremskritt, men det gjenstår en del arbeid i forhold til de som ikke har vokst opp med informasjonsteknologi.

Innsikt

Over to tusen kunstnere gikk nylig ut med et opprop kalt Dele – Ikke stjele. Kunstnerne krever svar fra politikerne, og ber dem rydde opp i situasjonen. Samtidig får de kritikk fra flere hold, også blant sine egne, for manglende innsikt. Det er nødvendig for alle parter å både sette seg inn i årsakene til at vi har kommet dit vi er, og hvilke konsekvenser de forskjellige alternativene vi har foran oss kan føre til. Enkelte viser dyptgående forståelse, mens andre fortsatt nevner eiendomsrett og opphavsrett om hverandre. For at debatten skal kunne fortsette er det helt essensielt at partene snakker saklig, at de snakker om realiteter, og at de tar til seg innsikten som trengs for å forstå problemet. Dette handler om mye mer enn underholdningsbransjen. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien er i ferd med å radikalt endre hvordan vi skaper, deler og opplever all informasjon.

Vi trer inn i et nytt paradigme hvor alle vil ha tilgang til en sky av tjenester som kan gi oss ubegrenset tilgang til alt. Åpne rådata, åpen programvare, åpen kultur, åpen informasjon i en åpen og demokratisk verden basert på åpne standarder. Knapphetstiden vi har levd i siden tidenes begynnelse går mot slutten, og når vi nå skal gjøre endringer i lovverket som regulerer det hele er det vesentlig at det gjøres riktig. Fildeling er symptom på en samfunnsendring. Vi må tilpasse oss. Morgendagens rike vil finnes blant tjenesteutviklerne.

Hvis fildeling er tyveri, burde ikke forsikringsselskapene kunne gi oss tyveriforsikring på våre åndsverk?

Etter at Peter Sunde og jeg ble frastjålet de bærbare PCene våre under Kulturnatta i Kristiansand kom jeg til å tenke på en sak jeg ikke tidligere har hørt nevnt i forbindelse med åndsverk. Som alltid når man mister data, det være seg grunnet diskkræsj, tyveri eller at man rett og slett glemmer eller mister den bærbare PCen eller minnepinnen sin, er ikke det fysiske objektet annet enn en gjenstand man kan erstatte ved å kjøpe seg en ny.

Innholdet er derimot et mye større tap, med mindre man har en fersk backup og dermed ikke har mistet dataene sine. Filer man har backup av er altså ikke så farlig, mens tapte filer er et større problem. Man har gjerne bilder, notater, musikk, film og annet digitalt innhold som det er umulig å erstatte. Ettersom underholdningsbransjen til stadighet omtaler fildeling som tyveri, burde jeg vel kunne kontakte et forsikringsselskap for å forsikre mine private filer mot tyveri?

Forsikring av data

Via stadige opplysningskampanjer fra underholdningsbransjen skal folket lære at det å kopiere et opphavsrettsbeskyttet verk er det samme som å stjele. Du ville ikke ha stjålet en CD. Du ville ikke ha stjålet en bil. Problemet med denne sammenligningen er at når man blir frastjålet noe har man ikke lenger det tyven tok. Da jeg ble frastjålet den bærbare PCen min hadde jeg den ikke lenger – hverken den eller innholdet på harddisken. Mange stilte meg spørsmål om jeg var forsikret via reiseforsikring eller andre typer forsikring som kunne tenkes å dekke tapet mitt. Det var jeg, men i utgangspunktet ville ikke en forsikring kunne dekke det jeg egentlig følte jeg hadde mistet.

Ved hjelp av en forsikring skal man enten kunne anskaffe seg nytt utstyr som erstatning for det man har mistet eller man får en erstatningssum beregnet ut i fra tapet man er påført på andre måter. For å sitere Wikipedia:

Forsikring er en måte å sikre seg økonomisk ved tap av eiendeler ved skade eller tap på et forsikringsobjekt eller helse.

Forsikring er egentlig en deling av risiko mellom flere forsikringstakere gjennom f.eks. et forsikringsselskap. Man betaler en mindre premie som sammen med andres tilsvarende premier blir til et fond som benyttes til å betale erstatninger til de forsikrede.

Man kan per i dag inngå forsikringsavtaler om tap av data, noe som blant annet gjøres av bedrifter. Et tap av data kan være kritisk for en bedrift. Derfor er det essensielt å kunne få en økonomisk erstatning som sikrer at de kan overleve i den tiden det vil ta å bygge opp igjen de tapte dataene, eller i verste fall for å håndtere utestående fakturaer og lønn dersom bedriften skulle gå konkurs på grunn av tapet. Denne typen forsikringsavtale kan baseres på hvilken verdi forsikringstakeren føler at filene har. Premien man så må betale til forsikringsselskapet beregnes videre ut fra denne verdien.

Hva hvis man ikke mister noe?

Dersom tyven fra Kristiansand hadde kopiert alle filene som lå på harddisken istedet for å ha stjålet den bærbare PCen ville jeg ikke ha tapt noe. Jeg ville fortsatt ha alt av både fysisk eiendom og private filer, som jeg forøvrig har opphavsrett til per definisjon. Ettersom jeg ikke har blitt påført noe tap, og dermed ikke behøver å erstatte noe, frafaller denne årsaken til en utbetaling fra et forsikringsselskap.

Sannsynligvis ville jeg fortsatt sitte igjen med følelsen av at noen hadde gjort noe urettmessig overfor meg; urettmessigheter jeg gjerne skulle ha vært foruten, men som likevel ikke ville ha påført meg et tap. Det ville ikke kunne kalles et tyveri, men muligens innbrudd med påfølgende krenkelse av privatliv. Det blir litt som om noen bryter seg inn i et hus for å ta bilder.

Er jeg påført andre typer tap?

Underholdningsbransjens mantra om at det er snakk om eiendom og tyveri vil på bakgrunn av det jeg har nevnt så langt være feil. Det er ikke snakk om hverken eiendom eller tyveri, ettersom jeg ikke kan miste det. Det eneste jeg kan miste er kontroll. Vil det være mulig å forsikre seg mot illegitim kopiering av data? I så fall må man i samarbeid med forsikringsselskapet komme frem til verdien det er snakk om. Mine private filer vil nok normalt ikke legges ut for salg, og jeg har derfor ingen markedsverdi å fastsette det ut i fra – heller ingen tall over forventet salg. Underholdningsbransjen arbeider med slike tall. De legger slike tall til grunnlag for rettssaker og krav som sendes til fildelere. Tall som er beregnet ut fra verdien av et fysisk eksemplar, og de snakker om intellektuell eiendom.

Etter deres egne definisjoner burde de dermed kunne forsikre sin såkalte eiendom mot såkalt tyveri – det vil si; kopiering. Hvorfor gjør de da ikke det? Kan det ha noe å gjøre med at det ikke er hverken eiendom eller tyveri? Er de ikke villige til å betale for forsikringspoliser på det størrelsesnivået de arbeider med når det gjelder erstatningssøksmål? Hva mener forsikringsbransjen?

FrP refererte nylig til eiendomsloven i sin uttalelse i Max Manus-saken. Samtidig er det ingen av de aktive partene i saken som i det hele tatt diskuterer eiendomsrett, men opphavsrett. Jeg er på den ene siden glad for at noen fra FrP uttaler seg om temaet i det hele tatt, ettersom de så vidt jeg vet har tiet helt frem til nå, men på den annen side er det trist å se et så stort politisk parti vise så lite innsikt i den omfattende problematikken fildelingsdebatten innebærer. Samtidig virker det, på tross av manglende forståelse, som om de blindt lytter til eiendomsargumentene fra underholdningsbransjen. Er det på tide med et kurs i åndsverksloven, dens opphav, dens opprinnelige funksjon og de implikasjoner forslagene fra underholdningsbransjen kan medføre for det norske folk?

Det må nevnes at vi begge nå har fått tilbake det vi ble frastjålet etter strålende arbeid fra arrangørenes side – tusen takk! Jeg har med andre ord fått både den fysiske eiendommen min og innholdet på harddisken min tilbake. Jeg har ikke tapt noe som helst, utover at jeg måtte klare meg uten bærbar PC i en uke. Samtidig er det ikke umulig at tyven har klart å få tilgang til dataene mine, data jeg som nevnt har opphavsrett til, for så å kopiere det hele. Dersom dette er tilfellet burde jeg kanskje saksøke ham for tyveri? Det at jeg fortsatt har filene mine spiller vel ingen rolle.

Frankrike innfører omfattende overvåkning av alle internettbrukere.

Som forventet vedtok det franske Senatet i går kveld HADOPI-loven, som tirsdag gikk gjennom i Nasjonalforsamlingen med et knapt flertall. Franske internettleverandører er nå pålagt å overvåke sine kunder, for å tilse at ingen deler opphavsrettsbeskyttet materiale. Dersom det oppdages at en abonnent gjør dette, vil han eller hun i første omgang få en advarsel. Ved tredje gjentagelse er så internettleverandøren pålagt å sperre abonnenten ute fra nettet; derfor omtales ofte loven også som “Three strikes out”-loven eller bare “Three strikes”-loven. Ved utestengelsen havner abonnenten på en svarteliste som gjør det umulig å tegne et abonnement med en annen leverandør. Samtidig må abonnementsavgiften fortsatt betales.

Loven bryter med grunnleggende prinsipper

Det er flere grunnleggende problemer med denne loven. Lovendringen innebærer at den enkelte borger ikke har anledning til å få sin sak hørt i retten. Det er et grunnleggende prinsipp i demokratiske land at ingen skal kunne straffes før det beviselig har blitt begått et lovbrudd. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hele dette prinsippet settes nå til siden, og man vil straffes på bakgrunn av ønsker fra underholdningsbransjen og deres håndlangere uten at den dømmende makt i Frankrike får vurdert skyldsspørsmålet nøytralt. Rettssikkerheten til vanlige mennesker settes dermed på sidelinjen etter press fra en bransje som ønsker å sikre sin maktposisjonen og sine økonomiske interesser.

I tillegg er internettleverandører nå tvunget til å overvåke sine kunder. Aktørene i dette markedet har lenge kjempet for å unngå et slikt ansvar, da de kun leverer infrastruktur – de formidler data mellom forskjellige aktører og privatpersoner. Også her i Norge raser denne debatten. Torgeir Waterhouse, talsmann i IKT Norge, som representerer internettleverandørene i Norge, har flere ganger kraftig kritisert underholdningsbransjen for å forsøke å tillegge internettleverandører et politiansvar de ikke kan ha, nå senest i forbindelse med Max Manus-saken. Hans franske kolleger har kjempet hardt for å opprettholde de samme prinsippene.

En bransje som formidler data, det være seg via Internett, telekommunikasjon, post eller andre former for informasjonsutveksling kan ikke bryte inn i den private utvekslingen av informasjon mellom to parter. Denne informasjonen må være privat. Vi forventer at ingen åpner og leser brevene vi sender i posten, vi forventer at ingen avlytter telefonsamtalene våre og vi forventer at ingen kan lese e-posten vår. Vi forventer at ingen følger med på hvilke nettsteder vi besøker, hva vi skriver i forum, eller hvilke data vi sender ut på nettet eller henter ned. Det er dette som kalles privatliv, og retten til et privatliv og privat kommunikasjon er helt fundamental og nedfelt i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Når den franske internettbransjen nå pålegges et slikt ansvar bryter det med en hundreårig lang praksis i Frankrike, et land bygget opp på mottoet “Liberté, égalité, fraternité” – frihet, likhet, brorskap. Overvåkningsansvaret er knapt uten like i den vestlige verden, selv ikke under den kalde krigen. Det er bare Politiet som skal kunne overvåke oss, og det har de kun rett til å gjøre dersom de både har skjellig grunn basert på bevis i en etterforskningssak og dersom de har innhentet tillatelse fra rettsvesenet.

Frankrike følger ikke EU

Som tidligere rapportert har EU nylig arbeidet med den omdiskuterte Telekompakken. Et av de forslagene som ble vedtatt i Europaparlamentet den 6. mai er endringsforslag 138/46, som sier at ingen skal kunne sperre noen ute fra Internett med mindre de har blitt dømt i en rettssak eller det er snakk om å sikre rikets sikkerhet. Det Frankrike nå har vedtatt er stikk i strid med avgjørelsen i EU, og reaksjonene på Frankrikes bestemmelse har ikke uteblitt. Guy Bono, medskaper av endringsforslag 138/46 og fransk medlem av Europaparlamentet, har varslet at han vil føre saken videre i EU-systemet. I hans øyne er Frankrikes avgjørelse et brudd på prosedyrer og viser en holdning som bryter med retningslinjer fra EU. Saken vil bli fulgt opp i Europadomstolen, og det skal bli svært spennende å se hva som vil skje videre.

Bonos hovedmotstandere i denne kampen er Frankrikes president Nicolas Sarkozy, og hans partifeller fra UMP, som ligger på høyresiden i fransk politikk. Da HADOPI-loven var oppe til avstemning første gang, 2. april, var bare 16 personer tilstede under avstemningen. Nasjonalforsamlingen hadde diskutert temaet i over 40 timer, og de fleste hadde gått og lagt seg ettersom de trodde at avstemningen ikke ville finne sted før dagen etter. Overraskende nok ble dette resultatet overstyrt i en minst like omstridt avstemning 9. april. Det var like før påske, været var fint, og mange av de franske politikerne hadde valgt å starte ferien ved lunsj. I siste liten troppet 15 medlemmer av det franske Sosialistpartiet opp for å stemme, og UMP rakk ikke å motmobilisere. Avstemningen gikk dermed i favør til motstanderne av loven, og HADOPI-loven ble nedstemt med 21 stemmer mot og 15 stemmer for.

Denne gangen lot ikke Sarkozy seg lure i samme felle. Avstemningen på tirsdag hadde et stort oppmøte, og UMP hadde tilstrekkelig med stemmer til å få gjennomført sine planer.

Sarkozys kontaktnett og politiske arbeid

Tilknytningen Sarkozy har til den franske mediebransjen har, parallelt med det politiske arbeidet UMP utfører, blitt satt hardt på prøve. Journalisten Jérôme Bourreau-Guggenheim fra den Sarkozyvennlige TV-kanalen TF1 ble avskjediget fra sin stilling 16. april. Bakgrunnen var at han 19. februar sendte en privat e-post til UMP-politikeren Françoise de Panafieu, hvor han ga uttrykk for sin misnøye med HADOPI-lovgivningen som ble debattert i Nasjonalforsamlingen. 4. mars ble han så kalt inn på teppet til Arnaud Bosom, teknisk direktør i TF1, hvor han fikk beskjed om at synspunktene hans var stikk i strid med TV-kanalens holdning. Bosom hadde fått informasjonen sin fra Kulturdepartementet, initiativtagerne til HADOPI-loven, som igjen hadde fått den fra de Panafieu. Bourreau-Guggenheim bestred påstanden og påpekte at det gjaldt privat korrespondanse som ikke hadde noe med TF1 å gjøre.

Litt over en måned senere mottok han så oppsigelsesbrevet fra kanalen, hvor det begrunnes med at han er på en betydelig divergens med TF1, og at HADOPI-saken er en viktig sak for kanalen. Franskmenn reagerte på oppsigelsen i vantro, og det ble raskt opprettet en protestgruppe på Facebook.

Dette er ikke den eneste gangen Sarkozy har blitt anklaget for å arbeide på vegne av underholdnings- og mediebransjen. Senest i november 2008 var han i vinden i forbindelse med innstiftelsen av loven “loi de l’Audiovisuel”. Denne loven er ment å regulere vilkårene for offentlige og private franske TV-kanaler. TF1, som eies av Sarkozys nære venn Martin Bouygues, var også her sterkt representert i mediebildet. Loven sier at statlige TV-kanaler ikke lenger skal ha lov til å vise reklame. Resultatet blir at statlige kanaler mister en stor inntektskilde, i tillegg til at annonsørene kun vil henvende seg til de private aktørene, med TF1 og M6, som har samme eier, i spissen. Omfordelingen av midler vil derfor gagne privateide selskaper i stor grad; selskaper som har nære bånd til maktinnehaverne og personlige bånd til Nicolas Sarkozy.

Tidlig i 2006 var Sarkozy også en av forkjemperne for å få innført DADSVI-loven som på den tiden var svært omstridt for å være lobbyet gjennom av underholdningsbransjen. Lovgivningen skapte problemer for fri programvare, og la også strenge regler til grunn mot såkalt “fair use”. Mange undrer seg derfor over hvem han kjemper for – folket eller underholdnings- og mediebransjen.

Den franske Nasjonalforsamlingen sier ja til HADOPI.

I 16:30-tiden i ettermiddag stemte den franske Nasjonalforsamlingen atter en gang over den omstridte HADOPI-loven. Europaparlamentet som sist onsdag stemte over Telekompakken vedtok som tidligere rapportert endringsforslag 138/46, som ofte omtales som HADOPI-dreperen, og dette har lagt press på Frankrike. På tross av dette kommer nå rapportene om at høyresiden, som for tiden har flertall i Frankrike, har presset gjennom den nye loven. 296 personer stemte for innføring av den nye loven, mens 233 personer stemte mot.

HADOPI-loven, også kalt “Three strikes out”-loven, ble i forrige runde nedstemt i siste liten, etter å først ha blitt godkjent av Nasjonalforsamlingen. Dette er riktignok ikke absolutt siste sjanse for å forhindre at det omstridte forslaget blir vedtatt. Det franske Senatet skal behandle lovteksten i morgen, og på torsdag 14. mai stemmer de over det for en aller siste gang.

Den franske Europaparlamentarikeren Guy Bono, som sammen med Daniel Cohn-Bendit satte sammen endringsforslag 138/46, var raskt ute og fordømte avgjørelsen. Han uttalte at holdningen til den franske regjeringen nå er stikk motsatt av den generelle stemningen blant Européere, og at de ikke kan eksperimentere med lover som bryter med grunnleggende prinsipper.

- Dersom den konstitusjonelle domstolen ikke reagerer kommer jeg til å be Europakommisjonen om å varsle Europadomstolen, for å innlede en sak om krenkelse av prosedyre mot den franske regjeringen for brudd mot de rettigheter som råder i unionen, konkluderte Bono ifølge GL Connection.

Oppdatering: VG skriver også om saken.

This is an english translation of the article Hvorfor Max Manus-kjennelsen handler om så mye mer, as this should be a case of global interest.

Photo: From the movie «Max Manus»

The verdict from the court in Stavanger regarding the Max Manus movie was released today [May 5th]. The result of the verdict is unknown, except that it was withheld from the public. Here are our thoughts about the case in general and the secrecy surrounding the result.

A short summary of the case

Two weeks after the premiere of Max Manus, a copy of the movie was made public on the Internet. The version had been filmed in a cinema, and was released on peer-to-peer sites, among them The Pirate Bay.
Mainstream media began reporting it, and the copyright holders quickly stated that they would react harshly. Through unknown methods they identified an IP-address they claim belongs to the person who made the film available on the Internet. After receiving signals from the police that this case would not be prioritized, the copyright holders, represented by the law firm Simonsen Advokatfirma, have turned to the court.

In court they have asked for a decision demanding that Lyse Tele, the ISP in control of the IP-block, must surrender the subscriber information. Meanwhile the Norwegian Post and Telecommunications Authority has endorsed a dispensation from the Privacy Act in this particular case, granting the identity behind a given IP-address to someone other than the police.

Simonsen Advokatfirma received the verdict today [May 5th], and despite the fundamental importance the verdict was withheld from the public [Norwegian]. According to lawyer Espen Tøndel this was done to prevent the spoliation of evidence [Norwegian], something he considers likely if the verdict were to be made public.

Why is this case so fundamentally important? Isn’t it just about catching a pirate?

No, this case entails whose responsibility it is to apprehend the pirate, and which methods can be used. We have a ternary power structure, like most other democracies. We have legislative, executive and judicial branches. This case is about who we recognize as our executive power. Simonsen Advokatfirma – the only private body in Norway with a license to monitor IP-addresses – has yearned for more power to deal with these cases themselves for a long time.

From the shooting of «Max Manus» in Oslo. Photo: John Erling Blad (jeb.no) (CC by-sa)

The backstory is that the Norwegian police often choose not to prioritize these cases. In itself this is a fully understandable argument; however, it’s controversial to have the people accept that a privately owned company with economical interests in a case receives executive powers – and that they can retreive someones identity without the neutral scrutiny of the police. It’s beyond question that a party with self interest in a case never will be able to assess proof objectively.

The rules of law and justice are dwindling, especially since the idea that whoever owns the Internet subscription is the lawbreaker is a myth. How many of us are exclusively surfing with our own subsciption? Accessing the Internet from libraries, schools, workplaces, a neighbors unsecured wireless network or from subscriptions owned by parents are just a couple of examples where this is not the case.

In addition to all of this there’s the fundamental principle of privacy. By connecting an identity to an IP-address anything a person engages in on the Internet could theoretically become visible for the other party. This becomes an issue the very second the other party is a biased one. An important part of the Internet and the freedom of speech is the possibility to shield oneself against condemnation for having controversial opinions.

A homosexual person who hasn’t gone public with it yet, might seek Internet forums – where he can meet similar people, discussing his own sexual preference, ask for advice in relation to friends and family and so on. His wish to remain anonymous disappears the moment a party in a trial against this person can connect these two things together. We’re not saying Simonsen Advokatfirma is inclined to blackmail, but the fact that the possibility exists ought to be alarming.

The road ahead

The Data Inspectorate has formerly granted Simonsen Advokatfirma a license that allows for their monitoring and accumulation of IP-addresses. Since the decision from the Norwegian Post and Telecommunications Authority they have informed that they will reassess the license [Norwegian].

- Our licensing was regarding information given to the police, not directly to Simonsen. This was a problematic decision for us, and this doesn’t make it easier. If the current situation is in fact that the Norwegian Post and Telecommunications Authority has allowed Simonsen access to the names directly, if the court says yes, the prerequisites for the license we granted have changed, says director of information from The Data Inspectorate, Ove Skåra according to NTB.

Simultaneously a massive Internet movement have demanded to see the Max Manus verdict. There’s already a very active discussion on #krevsvar [Norwegian] on Twitter, and many people have addressed questions directly to Prime Minister Jens Stoltenberg and Minister of Education and Research Bård Vegar Solhjell, who are both active users of the social network. What remains is to see if any politicians dares to stand up and touch this foul case.

A principle case requiring transparency

The reason to withhold a case from the public is usually to prohibit evidence from being spoliated. Observing the amount of media coverage this case has had makes it hard to see how more evidence could be secured if the verdict was freed to the public. Assuming that Simonsen Advokatfirma has found the correct IP-address, whoever used it must have realized he or she could be taken to court – subsequently the person has had several months to get rid of any evidence that might’ve existed.

In our opinion this case is of such a fundamental character that the public must know the result. Note that this is not a demand to know the identity of the alleged criminal, but the public calls for and deserves to know whether the court has demanded Lyse Tele to surrender the personal details of their Internet subscriber or not.

Europaparlamentet stemte i dag over den omstridte Telekompakken, og resultatet ble et i hovedsak skuffende nei. Det har kommet enormt mye informasjon om saken fra mange hold, til tider motstridende. Det er åpenbart at mange ikke er vant til å følge EU-saker og heller ikke har oversikt over hvilke prosedyrer som gjelder – meg selv inkludert. Derfor er det i kjølvannet av avgjørelsen mange som både undrer seg over hva resultatet betyr, og hvordan det hele gikk til.

I dagene etter avstemmingen i ITRE-komitéen 21. april ble forslagene debattert og endret frem til 29. april, som var fristen for ferdigstillelse av dokumentene. Endringsforslagene 138/46 og 166, som er de desidert mest omtalte delene av Telekompakken, ble med videre under navnet Citizens’ Rights Amendments. Vi hadde håpet at forslagene slik de fremsto skulle bli vedtatt i dag, men slik gikk det altså ikke.

Hva skjedde?

Etter at forslaget til Telekompakke ble lagt frem på bordet var man avhengig av at Europaparlamentet og Rådet (tidligere kjent som Ministerrådet) kom til enighet. Sammen med Kommisjonen utgjør disse EUs lovgivende myndighet, og Rådet må godkjenne forslaget før Europaparlamentet kan stemme over det hele. Rådet har i hele denne prosessen vært kritiske til Citizens’ Rights Amendments, og man måtte til slutt inngå kompromisser begge parter kunne akseptere.

Etter at kompromissene ble inngått lå det endringer i kompromissforslagene som ikke ga like gode rettslige vilkår som de man kunne finne i de originale endringsforslagene. Dette var nødvendigvis ikke et problem ettersom forslaget som helhet deles opp i blokker som skal stemmes over, mens de mest omdiskuterte tilleggsforslagene kan stemmes over separat. Dersom Europaparlamentet først stemmer inn Citizens’ Rights Amendments og senere et kompromissforslag som angår de samme punktene, vil det være førstnevnte som blir gjeldende. Rekkefølgen i avstemningen er altså svært vesentlig, men det så foreløpig lovende ut.

For to dager siden kom så nyheten om at rekkefølgen hadde blitt endret. Man ville først stemme over kompromissforslaget, og dersom det ble vedtatt ville man ikke behøve å stemme over de snevrere forslagene, ettersom disse allerede ville være dekket av kompromissforslaget. Mange kritiske røster uttalte seg om dette, bl.a. den svenske MEPen (Member of the European Parliament) Carl Schlyter, og nettaktivisten Monica Horten som kalte det hele et skittent triks.

Massiv kritikk fra bloggere og Internettbrukere har rettet seg inn mot EU-parlamentarikerne. Dette er viktig for folk! I siste liten ble dermed rekkefølgen endret igjen, og endringsforslag 138/46 ble vedtatt i sin originale form, til stor glede for tilhengere av et fritt Internett. Forslaget fikk 404 stemmer for, minstekravet var 393, og 57 stemmer mot. Endringsforslag 166 gikk ikke gjennom i sin opprinnelige form, men ble vedtatt som en bastardisert versjon hentet fra kompromissforslaget.

Etter dette skulle man stemme over det omstridte kompromissforslaget, og til den franske sosialisten Catherine Trautmanns forbauselse ble det hele nedstemt. Motstanderne av kompromissforslaget, ledet an av miljøpartier, og den politiske venstresiden, jublet og omfavnet hverandre.

Betydningen og veien videre.

Resultatet av dagens avstemming er på den ene siden positiv, men samtidig negativ. Ettersom Telekompakken i sin helhet ble nedstemt vil ingenting skje før saken tas opp til ny mekling i september. Med tanke på at det ble stemt over en versjon som ikke sikret Europeiske borgere alle de rettighetene de burde ha, er det veldig bra at det ikke gikk gjennom. Samtidig er resultatet av tilleggsforslag 138/46 et meget godt tegn på at mange EU-parlamentarikere innser viktigheten av personvern og rettigheter også på Internett.

Ulempen med at det nå utsettes til september er at man ikke har fått på plass noen regelverk som kan hindre Frankrike i å forsøke å innføre HADOPI-loven (“Three strikes out”) atter en gang. I tillegg er det uvisst hvilke konsekvenser det kan få for innholdet i dokumentene, ettersom de nå må diskuteres og revideres igjen. I mellomtiden vil man også ha fått et nytt EU-parlament, ettersom dette skal velges 7. juni – om dette vil være en fordel eller en ulempe gjenstår å se. Formannskapet for EU vil nå gå til Sverige, og man kan håpe på at den store debatten som raser der kan påvirke utfallet i september. Fremtiden til det frie Internett er med andre ord fortsatt et helt åpent spørsmål.

Oppdatering: Det ble nylig kjent at betydningen av dagens hendelser innebærer at tilleggsforslag 138/46 er vedtatt. Internett er en grunnleggende rettighet i Europa!

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Aftenposten i dag, men ble dessverre gjengitt med formaterings- og skrivefeil.

Vi har derfor valgt å publisere det her.

Erik Honoré har dratt i gang et opprop blant musikerne for å vise at musikerne står samlet mot piratkopiering. I forrige uke fulgte han opp med et innlegg i Aftenposten om ulike myter knyttet til temaet. Det er positivt at dette trekkes frem, for det gir en god mulighet til å oppklare og avkrefte en del tanker ulike parter har gjort seg opp om temaet.

Derfor henger vi i FriBit oss på og presenterer våre tanker om de samme mytene:

Foto: TheSpaceMan (CC by-nc-sa)

1. Det er vanskelig å få tak i musikken på lovlig vis.

Ting har endret seg, og det er ikke så vanskelig lenger å få tak i musikken på lovlig vis, men det er fortsatt mye som kunne vært bedre med Spotify og iTunes.

Spotify skal riktignok være unnskyldt da de ennå er i beta. Likevel har de allerede en veldig god tjeneste, så lenge man har tilgang og klarer seg med å ha musikken tilgjengelig via streaming.

iTunes er et stort og tungt program og oppfører seg langt fra slik mange ønsker. Man må også faktisk ha iTunes installert for å få tak i musikken, noe som for mange ikke er lettvint. En bedre lovlig tjeneste er 7digital, der man kan laste ned rene mp3-filer. Til gjengjeld er musikkbiblioteket mindre der.

Det er heller ikke til å kimse av at Linux ikke er støttet fullt ut av iTunes og foreløpig heller ikke Spotify. Mange i fildelingsmiljøer kjører verken Mac eller Windows og er dermed overlatt til andre løsninger. Spotify ga 8. april ut libspotify for tredjepartsutviklere, som muliggjør versjoner av Spotify for Linux. Hvilke muligheter som åpner seg her vil bli spennende å se.

Når det gjelder film er det fortsatt håpløst å få tak i det meste uten DRM og i et format som kan brukes både til PC og TV. Her leverer piratene fortsatt bedre. En god del handler også om å få det man vil ha raskt og effektivt – gjerne samme kveld, da man ofte laster ned en film bare for å ha noe å se på der og da.

2. Jeg vil høre musikken før jeg kjøper den.

Å høre et 30 sekunders klipp av en låt er ofte ikke nok. Argumentet om å høre musikken handler om å ta den med seg, benytte seg av den der man vil, for så å støtte de man liker.

Radio er ikke et egnet verktøy til å finne frem til den musikken man er tipset om, så lenge ikke musikken er siste nytt og spilles konstant. MySpace gir heller ingen god og lettvinn mulighet til å høre på musikken. Det er ikke lett å finne frem til den musikken man leter etter og brukervennligheten (og designet) er slående dårlig.

Spotifys reklameversjon fungerer derimot godt til dette formålet, men foreløpig er ikke denne tilgjengelig for alle.

3. Musikere er rike, derfor er det greit å piratkopiere.

Heldigvis er dette et lite brukt argument, for det er også et svært dårlig et.

4. Det er bare platebransjen som taper på piratkopiering, ikke musikerne.

Argumentet om at hele næringskjeden taper ved piratkopiering, ikke bare de som ligger på toppen, er helt sikkert riktig. At platebransjen er de eneste som taper sies vanligvis i kombinasjon med at artistene tar igjen de tapte inntektene ved økt profilering. Det ser med andre ord merkelig ut alene.

Musikere må også tørre å satse på nye teknologier. Produsenter, teknikere og studioer må bli med i nye prosjekter som baserer seg på nye distribusjonsmetoder og inntjeningsmodeller. Det er stor forskjell på å si at kultur skal være gratis og at kultur skal være både så fri som mulig og spres så mye som mulig. Sistnevnte utelukker ikke inntjening musikknæringen.

Til sist må man huske på at det kan være andre kilder til tap for en bransje enn piratkopiering. En rekke mulige årsaker har vi listet opp her.

Foto: NRKbeta (CC by-sa)

5. Det er dyrt å laste ned lovlig.

Det er riktignok billigere å laste ned lovlig enn å kjøpe albumet i butikken. Derimot er prisen høy hvis man ser det i forhold til hvor mye som lastes ned. Skal man til eksempel kjøpe tolv album på iTunes kommer regningen på nesten 1000 kroner. Det er dette forbruket man må tilpasse prisene, ettersom det er på dette nivået unge forbrukere ligger i dag.

Prisen for å “trykke opp” en ny mp3 fil og sende denne ut er tilnærmet lik null. Med dette i betraktning er prisen på 8 kroner per låt veldig høy. Hvis kundene ikke er villige til å betale prisen, må den senkes. Da er det mulig at salget øker slik at man totalt sett får høyere inntekter enn ellers.

6. Musikere får betalt på andre måter enn for disse innspillingene.

Et riktig argument, men ganske intetsigende. Selv om man får betalt på  andre måter er vi enige i at dette ikke nødvendigvis er nok til å dekke kostnadene for innspillingene.

Derfor er det et stort behov for forretningsmodeller som er tilpasset “freenomics”. En økonomi der man innser at kopien er uten verdi, men at tjenesten man baker det inn i kan være verdifull. Man er nødt til å lage forretningsmodeller som retter seg mer inn mot å selge en attraktiv pakkeløsning hvor hovedproduktet bare inngår som en liten del.

7. Piratkopiering kan ikke stanses uansett.

I utgangspunktet er argumentet galt. Alt kan stanses. Spørsmålet er heller hvilke tiltak man burde bruke for dempe piratkopieringen.

Det er ofte snakk om å stanse teknologier som brukes mye til piratkopiering. Problemet med dette er at man på nettet alltid kan bygge en teknologi oppå en annen. Det er teoretisk mulig å legge BitTorrent på toppen av en e-posttjeneste.

Om alle piratnettsteder skulle vært stengt ned og enhver protokoll som kunne misbrukes til piratkopiering (hvilket er tilnærmet alle) var blokkert er piratkopieringen ennå ikke død. Da vi var små ble spill kopiert på disketter. Disse kunne inneholde rundt 1,44 MB med data. I dag har vi harddisker som kan inneholde 1 TB med data, hvilket er tilnærmet 750 000 ganger så mye. Om kort tid har vi harddisker som rommer all verdens musikk. Da er det plutselig ikke så farlig med The Pirate Bay lengre, når du får all musikk du ønsker deg av en kollega. Med mindre vi skal forby større harddisker enn 1 TB eller kreve ukentlig gjennomskanning av alle Norges PCer vil det være umulig å forhindre piratkopiering fra person til person.

Vi er ikke motstandere av at piratkopiering skal marginaliseres, men vi vil at denne marginaliseringen skal skje ved at man fokuserer på å lage lovlige løsninger som er bedre enn de ulovlige. Slik får man samtidig en god økonomi rundt det hele.

Det vi altså er motstandere av er tiltakene mange ønsker å benytte. Det er ikke aktuelt å gå på akkord med prinsipper om personvern, ikke-sensur og nettnøytralitet. IKT-bransjen er med andre ord ikke nøkkelen når det gjelder mottiltak, men kan være en bidragsyter til flere gode, lovlige løsninger.

8. The Pirate Bay er idealistiske og progressive.

Dette kan heller personer tilknyttet The Pirate Bay svare på, men resten av innlegget mener vi er verdt å kommentere. Erik Honoré skriver:

Dommen i Stockholm er klar: The Pirate Bay er et reklamefinansiert konsept der bakmennene har tjent store penger. Aktors påstand var en årlig inntekt på nær 12 millioner, retten fant minst 1,2 millioner bevist. Det dreier seg altså om et kommersielt nettsted som finansieres med reklame, ofte for nettsteder av typen deiligst.no.

Dommen er for det første ikke rettskraftig. Det har vært mye oppstyr rundt habilitet i det siste, men til syvende og sist har begge parter anket saken. Det er med andre ord opp til høyere rettsinstanser i Sverige å avgjøre dette.

9. Det er teknologifiendtlig og bakstreversk å være motstander av piratkopiering.

Et merkelig argument vi håper ikke alt for mange bruker. Vi er ganske sikre på at argumentet som har blitt fremsatt ikke har brukt ordet piratkopiering, men ordet fildeling. Fildeling i seg selv er ikke uetisk. Det bare er en teknologi.

10. Piratkopiering handler om ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Dette er også feil.

Piratkopiering handler ikke om ytringsfrihet og menneskerettigheter. Det gjør derimot tiltakene som foreslås mot piratkopiering.

Masseovervåking av alle i samfunnet er en krenkelse av personvernet og et tramp på privatlivet, uansett om det gjøres for å stanse piratkopiering eller av andre årsaker.

Sensur av nettsider er et enormt problem i ytringsfrihetssammenheng. Det er alltid noen som blir sensurert som ikke skulle ha blitt det, og det er svært vanskelig å bestemme hva som skal sensureres eller ikke. Det er en grunn til at vi har sluttet å sensurere det meste i Norge.

Anonymiteten på nettet bør likestilles med resten av samfunnet. Ute på gata er det ingen som kan kreve å få din identitet opplyst dersom de mistenker deg for å ha gjort noe ulovlig. Ellers i samfunnet er det bare politiet som har anledning til dette.

Å stenge personer ute fra nettet er et overtramp uten like. I dag er nettet blitt en så sentral del av menneskers hverdag at det må langt alvorligere lovbrudd til for å kunne argumentere for dette.

Foto: Fra filmen «Max Manus»

I dag kom kjennelsen i Stavanger Tingrett vedrørende Max Manus-filmen. Hva kjennelsen er vites ikke, utover at den ble hemmeligholdt. Her er våre tanker om saken generelt og hemmeligholdelsen av utfallet.

Først en kort oppsummering av saken

Et par uker etter kinopremieren av Max Manus ble et eksemplar av filmen allment tilgjengeliggjort på Internett. Versjonen var filmet i en kinosal, og ble bl.a. lagt ut på The Pirate Bay. Store nyhetskanaler skrev mye om det, og rettighetshaverne var raskt ute med å fortelle at dette ville bli slått hardt ned på. Via ukjente metoder har de funnet frem til en IP-adresse de mener tilhører personen som gjorde filmen tilgjengelig på nettet. Etter signaler fra Politiet om at de ikke kommer til å prioritere denne saken har rettighetshaverene, representert av Simonsen Advokatfirma, henvendt seg til retten.

Der ba de om en kjennelse på at Lyse Tele, selskapet som er innehaver av den aktuelle IP-adressen, skulle gi fra seg abonnementsopplysningene. Samtidig vedtok Post- og teletilsynet at det i denne saken kan gis dispensasjon fra Personvernsloven, slik at andre enn Politiet kan få vite identiteten bak en gitt IP-adresse.

Kjennelsen kom i dag, og på tross av sakens prinsipielle viktighet ble denne unntatt offentligheten. Dette er i følge Espen Tøndel gjort for å forhindre at bevis ødelegges, noe han mener vil bli tilfellet dersom kjennelsen blir allment kjent.

Hvorfor er så denne saken prinsipielt viktig? Handler det ikke bare om å fakke en pirat?

Nei, denne saken handler om hvem som skal fakke piraten, og hvilke metoder som skal brukes. I Norge har vi en tredelt maktfordeling, som i de fleste andre demokratier. Vi har den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt. Saken handler altså om hvem vi godtar som utøvende makt. Simonsen Advokatfirma – som eneste private aktør i Norge med konsesjon til å spane på IP-adresser – har lenge ønsket seg mer makt for å håndtere disse sakene.

Fra innspillingen av «Max Manus» i Oslo.Foto: John Erling Blad (jeb.no) (CC by-sa)

Bakgrunnen for dette er at Politiet som oftest nedprioriterer dem. Dette argumentet kan man ha forståelse for, men det er likevel kontroversielt å skulle akseptere at en part med kommersiell interesse i en sak skal være utøvende makt, og kunne be om å få identitetsopplysninger utlevert uten at Politiet nøytralt har vurdert bevisene.  Det sier seg selv at en part med egeninteresse i en sak aldri vil vurdere bevis nøytralt.

Rettssikkerhet og rettferdighet blir allerede her bristende, særlig ettersom det er en myte at personen som eier abonnementet faktisk er den som har begått lovbruddet. Hvor mange av oss surfer egentlig på et abonnement som eies av oss selv? Surfing via biblioteker, skoler, bedrifter, naboens ubeskyttede trådløse nettverk og foreldres internettabonnement er bare et par eksempler hvor dette ikke er tilfellet.

I tillegg til alt dette kommer det grunnleggende prinsippet om personvern. Ved å koble en identitet sammen med en IP-adresse kan i prinspipp alt personen foretar seg på Internett bli synlig for den andre parten. Dette blir et problem det sekundet den andre parten ikke er en nøytral part. En viktig del av Internett og ytringsfriheten er muligheten til å skjerme seg selv mot represalier for å ha kontroversielle meninger.

En homofil person som ennå ikke har kommet ut av skapet vil kanskje søke seg til diverse fora på nettet – hvor han kan møte meningsfeller, diskutere sin egen legning, be om råd i forhold til venner og familie osv. Denne personens ønske om å være anonym forsvinner det sekundet en part i en rettssak mot personen faktisk kan koble disse to tingene sammen. Vi sier ikke at Simonsen Advokatfirma kommer til å drive med utpressing, men bare det at muligheten er der burde være skremmende for mange.

Veien videre

Datatilsynet har i utgangspunktet gitt Simonsen Advokatfirma denne konsesjonen som muliggjør deres innsamling av IP-adresser. De har etter Post- og teletilsynets vedtak varslet at de vil revurdere konsesjonen.

- Vår konsesjon gjaldt informasjon gitt til Politiet, ikke direkte til Simonsen. Dette var et problematisk vedtak for oss, og dette gjør det ikke lettere. Hvis det nå er slik at Post- og teletilsynet har åpnet opp for at navnene kan gis direkte til Simonsen om retten sier ja, er forutsetningene for konsesjonen vi ga endret, sa informasjonsdirektør hos Datatilsynet, Ove Skåra ifølge NTB.

Samtidig har det blitt vekket en bevegelse av mennesker som ønsker å få innsyn i Max Manus-dommen. På Twitter er merket #krevsvar allerede flittig i bruk, og flere har adressert spørsmål direkte til Jens Stoltenberg og Bård Vegar Solhjell som er flittige brukere av nettsamfunnet. Nå gjenstår det bare å se om noen politikere tør å stille opp for å pirke borti denne betente saken.

En prinsipiell sak som krever klarhet

Årsaken til at en sak unndras offentlighet er som oftest for å forhindre at bevis blir ødelagt. I og med at denne saken har vært så medieprofilert er det vanskelig å se hvordan åpenhet om utfallet fører til at bevis kan forspilles. Gitt at Simonsen Advokatfirma har funnet frem til rett IP-adresse burde det på nåværende tidspunkt ikke være noen nyhet for personen at denne kan bli trukket for retten – ergo har personen hatt flere måneder på seg for å kvitte seg med det som måtte være av bevis.

Vi mener altså at saken er så prinsipiellt viktig at det burde være et krav at offentligheten får vite utfallet. Merk at dette ikke er et krav om identiteten til en påstått lovbryter, men allmennheten trenger og bør få vite hvorvidt domstolen har påkrevd Lyse Tele å utlevere identitetsopplysningene.