Privat rettshåndhevelse og personvern på Internett
onsdag 24. juni 2009, kl. 15:14 av Haavard Ostermann
I en ikke helt nøytral artikkel i Aftenposten mandag 22. juni får vi vite at Datatilsynet beslutter å ikke fornye konsesjonen Simonsen har hatt til å drive privat overvåkning på vegne av musikk- og filmbransjen.
I FriBit, og hos alle forkjempere for rettsvern og personvern på nettet, blir denne nyheten mottatt med glede.
Det problematiske ved at en privat aktør skal ha konsesjon til å drive overvåkning har blitt grundig diskutert både i artikler, kronikker og leserinnlegg i Aftenposten og andre medier. Jeg vil begynne med en parallell til andre rettsområder. Ville vi godtatt at Simonsen Advokatfirma fikk konsesjon til å overvåke alle i nabolaget ditt, føre statistikk og notere personopplysninger om alle som gikk inn og ut ditt og naboenes hus, for å avsløre mulige tyver? De fleste vil synes dette hadde vært meget betenkelig.
FriBit mener at personvern, anonymitet og retten til privatliv bør være en like stor selvfølgelighet på Internett som det er på gaten, hjemme og ellers i livet. De færreste rettigheter er absolutte, men inngrep i akkurat disse rettighetene bør være godt begrunnet i andre sterke samfunnshensyn, på samme måte som det er sterke begrensninger på når og hvordan man kan overvåke personer med kamera på offentlige steder. Det er f.eks. helt utvilsomt at vold og hærverk er skadelig for samfunnet, og derfor har man tillatt overvåkning av bysentra, som i Karl Johans gate i Oslo. Dette står under politiets administrasjon. Hensynet til privatliv og anonymitet har blitt satt til side for å beskytte de enda sterkere hensynene til liv og helse samtidig som tiltaket har demokratisk legitimitet fordi det administreres av politiet.
Evaluering av skade kontra rettigheter
Er ulovlig fildeling til så stor skade at man bør sette til side rettigheter vi ser på som grunnleggende i dagliglivet? Dette hevder selvfølgelig musikk- og filmbransjen, som stadig henviser til antall ulovlige nedlastninger, ganger dette med prisen på det fysiske produktet og slår opp astronomiske tapstall i pressen. Banaliteten i dette kan illustreres ved en liten lignelse: Hvis jeg krever hundre kroner per eple i hagen min, taper jeg da fem hundre kroner hvis naboens unger går på slang? Lignelsen er ikke perfekt, men jeg tipper naboens unger neppe hadde kjøpt eplene dersom gjerdet mitt var for høyt til å klatre over.
Noen viser også til det ikke så gode, men etter hvert gamle argumentet om at de som ikke gjør noe galt ikke har noe å skjule.
Først den fantasifulle matematikken: Dersom noen bryter seg inn i Platekompaniets lager og stjeler 100 000 CDer kan man snakke om et reelt tap som nærmer seg salgsprisen på det som har blitt stjålet. Men dersom noen laster ned en kopi på nettet, er det ingenting som blir borte fra eieren. Det eneste tenkelige tapet er at nedlasteren dropper å kjøpe et stykke plastikk med det samme innholdet på. Det er umulig å få full klarhet i hvor mange av nedlasterne som hadde kjøpt produktet dersom de ikke fikk det gratis, men det ligger jo i sakens natur at man lettere skaffer seg ting som er gratis enn hvis akkurat det samme produktet hadde kostet penger. Bare tenk på alle de gangene du har fått en smaksprøve i butikken uten å kjøpe selve produktet. Selv har jeg sikkert spist hundrevis av smaksprøver på mine handleturer, men jeg kan faktisk ikke huske sist jeg kjøpte det jeg fikk en prøve av. Sånn er det i det ”analoge” liv, hvorfor skulle det ikke være på den måten også i det digitale liv?
Man kan trekke denne sammenligningen litt lenger også. Akkurat som smaksprøvene er en markedsføring for et matprodukt, har man etter hvert fått mange holdepunkter for å si at ulovlig nedlastning også fungerer som markedsføring for artisten som er ”offeret”. Den 19. april i år publiserte Aftenposten en artikkel om en undersøkelse i regi av BI som viser at fildelere kjøper mer musikk enn andre. Nå slår ikke undersøkelsen fast at fildeling dermed er lønnsomt for artistene, men det viser i det minste at bildet er langt mer nyansert enn det for eksempel IFPI viser til.
Dessuten må man ikke være kriminell for å ønske et privatliv. Det er helt legitimt å ønske å være anonym selv om man ikke gjør forbrytelser. Vi hadde ikke likt om advokater gikk rundt i nabolaget og tok bilder av oss, selv om vi gjorde helt lovlige ting; selv om dette ikke umiddelbart identifiserer oss med navn og nummer, på samme måte som IP-adresser ikke umiddelbart forteller hvem vi er.
Men det er ulike krav til personvern og privatliv på offentlige steder kontra private hjem. Vi godtar lettere å bli filmet i et kjøpesenter enn i vår egen hage. Er Internett privat eller offentlig? Du sitter kanskje i din egen stue når du er online, men det aller meste av Internett er offentlig tilgjengelig. Men selv om det er offentlig tilgjengelig, er følelsen av fortrolighet og anonymitet er en helt annen når du surfer på Internett enn når du spankulerer i et kjøpesenter. Internettsurfing oppfattes som privat, andre som er på samme nettsted kan ikke se deg og du sitter i ditt eget hjem. Derfor bør det være like høy terskel for å overvåke din nettrafikk som dine andre private gjøremål.
Rettshåndhevelse og modernisering av opphavsrettsregler
Til sist vil jeg poengtere at FriBit helt klart står for at man bør følge de gjeldende opphavsrettsregler, selv om man synes den er utdatert. Det er bedre å kjempe for en modernisering av reglene, noe FriBit vil gjøre så lenge behovet er der. Selv om det er svært viktig for samfunnsutviklingen at kultur og kunnskap er tilgjengelig for alle, er hensynet til en effektiv rettsorden enda viktigere.
Men håndhevingen av reglene må følge de demokratiske standardene vi setter ellers i livet. Det vil si at det er politiet og rettsapparatet som skal forfølge lovbrudd på vegne av oss alle. Dersom de ikke har kapasitet til å forfølge visse typer saker, er det de folkevalgte organene som skal bestemme noe mer om dette ved å bevilge midler, instruere forvaltningen eller vedta strengere regler.
Vi ønsker ikke privat rettshåndhevelse i våre nabolag, og da bør vi heller ikke akseptere privat rettshåndhevelse på Internett.
Loading ...
torsdag 25. juni 2009, kl. 23:20
Jeg vil si at en modernisering av opphavsrett må inneholde en skarp redusering av varighet.
Hva er tidsrommet under norsk lov? Skapers levetid + 50 år? 70 år for firma? Når ett verk kanskje har en hylletid på 1/10 av den tiden så er noe underlig. Spesielt med tanke på at de første lovene rundt om i verden jobbet med tidsrom i området 20 år, og det i en tid hvor det tok en måned eller mer å krysse Atlanteren.
fredag 26. juni 2009, kl. 20:55
Ja, beskyttelsestiden synes jeg er det største ankepunktet mot dagens opphavsrettslov. Det er påfallende at beskyttelsestiden øker, mens den kommersielle livssyklusen forkortes.
Alle fremtidige inntekter kan beregnes om til en nåverdi, og det hadde vært interessant å se hvor lite/mye nåverdien av rettighetene til et verk øker med stadig lengre beskyttelsestid.
lørdag 27. juni 2009, kl. 09:27
“Return of Investment” er et svært relevant begrep. Den tiden det tar å få igjen investeringspenga, det¨å gå i null. det er kanskje det mest relevante tallet.
Hvis jeg som filmskaper går til en investor og sier
Q Gi meg 10 millioner kroner, så ser du dem igjen om 150 år
A….er det en vits?? En dårlig en ihvertfall
Så prøver vi
Q “Gi meg 10 mill, så ser du dem igjen om 10 år”
A HAHHAA yea right
Q “Gi meg 10 mill så får du dem igjen om 3 år
A Mmmm skeptisk – få se hva du har å by på.
En investor har en horisont 3-5 år toppen. Unntaksvis for enkelte “trygge” investeringstyper som broer og fibernett kan man se for seg lengre RoI. På programvare er ikke levetiden til koden mer enn 5 år UANSETT, det er nå sjelden et stykke kode har en gyldighet på mer enn 2 år engang før den er borte fra butikkhyllene.
Jeg kunne vært interresert i å se på vernetiden som flytende og bransjeavhengig, og ble satt etter en håndfull KPI’er (Key Process Indicators).
- Hva er gjennomsnittlig RoI
- Hva er gjennomsnittlig “shelf life”
Men nå snakker vi ut ifra opphavsrett som konsept, hvor man gir en EKSKLUSIV rett til opphavsmannen. Problemet med opphavsretten nå er at EKSKLUSIV matcher dårlig med INTERNETT, og i forhold til en dynamisk og evolverende skapelsesprosess i en nettverksøkonomi er det tvilsomt at å gi eksklusive rettigheter fører noen steds.
Jeg er mer interresert i på sikt å sette hele BERN konvensjonen til side og erstatte den med Genero.
* Du får ikke defacto opphavsrett, du må registrere verket ditt i Genero
* Du har opphavsrett på verket ditt, og du skal motta din rettferdige andel av verdiskapningen rundt ditt verk
* Du har ikke anledning å nekte noen å enten distribuere verket ditt eller å lage et avledet verk, men de som gjør det må betale deg penger etter en predefinert avtalelisens.
Jeg ser ingen grunn til at dette ikke skulle være gjennomførbart og langt, langt bedre enn det vi har idag. Bare konseptet med at du ikke trenger å registrere et åndsverk for å få beskyttelse, og at den ikke skiller mellom kommersiell og ikke-kommersiell bruk eller verbatim kopiering og avledede verk er banalt. Det vil si at hvis en unge i Kina nynner noen strofer, og du lager en sang 5 år etter med samme tonefallet kan det hende du bryter opphavsretten. Med et krav om registrering (som ble fjernet fordi det var så komplisert å registrere verk for 120 år siden – det er det ikke lengre) så løser man MASSE.
Jeg kan heller skrive en skikkelig blog-post om det senere, men det er altså det langsiktige målet til Genero – å erstatte behovet for opphavsrett.
søndag 28. juni 2009, kl. 21:09
Jeg synes du (Øystein) anlegger et for revolusjonært perspektiv på hvordan opphavsretten bør være. Aller mest reagerer jeg på at man ikke, i alle fall i en periode, skal kunne nekte noen å distribuere sitt åndsverk. Hvis jeg legger min sjel og flid i å skape et vakkert kunstverk, vil jeg gjerne forbeholde meg retten til å nekte Larry Flynt å bruke verket til å promotere sin siste film, “Shit Faced Teen Age Whores – Bukkake Bonanza III”.
Man må også ha i mente at opphavsrett dreier seg om mer enn kun de økonomiske forholdene, men også den ideelle, kunsteriske siden. Derfor bør ROI kun være ett av flere elementer i debatten om hvor lenge en eksklusiv opphavsrett bør vare.
Når det gjelder ikke-kommersiell avledelse/anvendelse av et verk, bør ekslusiviteten være mer kortvarig enn for kommersiell anvendelse (eller helt fraværende).
Du nevner også forholdet mellom ekslusivitet og fellesskapets interesser. Her er det viktig å ta med i betraktningen at mye av diskusjonen går nettopp på å finne en balanse mellom individets og fellesskapets interesser. Muligens ville det være til samfunnets beste å fjerne ekslusiviteten (jeg skal ikke diskutere incentiveffekten her), men individets hensyn er også beskyttelsesverdig, i alle fall om man ikke er kommunist (som jo er et legitimt standpunkt, men det diskuterer jeg HELLER ikke her
).
Så spørsmålet om registrering. Det ville løse flere problemer å kun beskytte verk som var registrert, særlig de bevismessige. Men jeg mener det blir for formalistisk å stille et slikt krav. En skapelsesprosess kan ta lang tid, og det er ikke alltid man vet når man har et ferdig verk mellom hendene. Eller man kan lage flere versjoner av samme verk, versjoner som kanskje etterhvert avledes så mye fra hverandre at det kan oppstå spørsmål om det i det hele tatt er samme verk. Derfor er det, slik jeg ser det, bedre og mer riktig i forhold til slik åndsverk oppstår, å beskytte verk fra skapelsestidspunktet. Å stadig kreve registrering vil være en hemsko på den kreative prosessen. Kunsteren skal kunne skape fritt, uten å løpe til diverse opphavsrettskontorer eller ansette advokater på heltid til å løpe for ham.
Dessuten er det noe intuitivt riktig ved å beskytte verk fra skapelsestidspunktet. Det er ingen formalia som kan rokke ved det faktum at det er KUNSTEREN som laget verket. Det er kunsteren som er opphavet til kunsten, ikke registranten.
Til sist ditt eksempel med den kinesiske gutten. Ja, det er mulig du bryter opphavsretten om du kopierer strofen. Dersom strofen har verkshøyde, vil den nyte beskyttelse, men dersom den bare er noen tilfeldige toner som slipper ut uten nærmere tanke eller innsats, vil den sannsynligvis ikke være beskyttet. Dette syns jeg harmonerer godt med i alle fall min rettsfølelse. Dersom gutten har lagt kunsterisk flid å lage strofen, syns jeg det er riktig at han ideelt sett også skal få nyte fruktene av verket, men dersom det bare er noen tilfeldige toner ville det være underlig å skulle beskytte det.
tirsdag 30. juni 2009, kl. 23:56
Jeg ønsker å kommentere det som virker som et grunnleggende premiss her. Fra artikkelen: “Jeg vil begynne med en parallell til andre rettsområder. Ville vi godtatt at Simonsen Advokatfirma fikk konsesjon til å overvåke alle i nabolaget ditt, føre statistikk og notere personopplysninger om alle som gikk inn og ut ditt og naboenes hus, for å avsløre mulige tyver? De fleste vil synes dette hadde vært meget betenkelig.”
Dette eksempelet er lite treffende. Advokatfirmaet overvåker jo nettopp ikke “alle i nabolaget”. En mer treffende parallell å trekke synes jeg er fotoboksen som registrerer fartsovertredere. Den registrerer, i likhet med firmaet, ikke alle som passerer; men kun de som overtrer fartsgrensene. På samme måte registreres IP-adresser til den eller de som legger til rette for fildeling. Det skal legges til at denne sammenligningen av flere grunner heller ikke er heltpresis, men er mer illustrerende for det som faktisk skjer.
IP-adresser er jo på ingen måte hemmelig informasjon, snarere tvert imot: Den er helt åpen, og alle som en kan få tilgang til det. Datatilsynets konsesjon går på OPPBEVARINGEN av disse opplysningene. Det er kun dette vedtaket gjelder, all den tid tilsynets kompetanse er begrenset til å forvalte personopplysningsloven. Det er jo ikke slik at Simonsen uten konsesjon ikke har legitim adgang til en IP-adresse. Derimot tilsier konsesjonen at firmaet ikke kan lagre informasjonen til bruk i senere rettssak.