Foto: Fra filmen «Max Manus»

I dag kom kjennelsen i Stavanger Tingrett vedrørende Max Manus-filmen. Hva kjennelsen er vites ikke, utover at den ble hemmeligholdt. Her er våre tanker om saken generelt og hemmeligholdelsen av utfallet.

Først en kort oppsummering av saken

Et par uker etter kinopremieren av Max Manus ble et eksemplar av filmen allment tilgjengeliggjort på Internett. Versjonen var filmet i en kinosal, og ble bl.a. lagt ut på The Pirate Bay. Store nyhetskanaler skrev mye om det, og rettighetshaverne var raskt ute med å fortelle at dette ville bli slått hardt ned på. Via ukjente metoder har de funnet frem til en IP-adresse de mener tilhører personen som gjorde filmen tilgjengelig på nettet. Etter signaler fra Politiet om at de ikke kommer til å prioritere denne saken har rettighetshaverene, representert av Simonsen Advokatfirma, henvendt seg til retten.

Der ba de om en kjennelse på at Lyse Tele, selskapet som er innehaver av den aktuelle IP-adressen, skulle gi fra seg abonnementsopplysningene. Samtidig vedtok Post- og teletilsynet at det i denne saken kan gis dispensasjon fra Personvernsloven, slik at andre enn Politiet kan få vite identiteten bak en gitt IP-adresse.

Kjennelsen kom i dag, og på tross av sakens prinsipielle viktighet ble denne unntatt offentligheten. Dette er i følge Espen Tøndel gjort for å forhindre at bevis ødelegges, noe han mener vil bli tilfellet dersom kjennelsen blir allment kjent.

Hvorfor er så denne saken prinsipielt viktig? Handler det ikke bare om å fakke en pirat?

Nei, denne saken handler om hvem som skal fakke piraten, og hvilke metoder som skal brukes. I Norge har vi en tredelt maktfordeling, som i de fleste andre demokratier. Vi har den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt. Saken handler altså om hvem vi godtar som utøvende makt. Simonsen Advokatfirma – som eneste private aktør i Norge med konsesjon til å spane på IP-adresser – har lenge ønsket seg mer makt for å håndtere disse sakene.

Fra innspillingen av «Max Manus» i Oslo.Foto: John Erling Blad (jeb.no) (CC by-sa)

Bakgrunnen for dette er at Politiet som oftest nedprioriterer dem. Dette argumentet kan man ha forståelse for, men det er likevel kontroversielt å skulle akseptere at en part med kommersiell interesse i en sak skal være utøvende makt, og kunne be om å få identitetsopplysninger utlevert uten at Politiet nøytralt har vurdert bevisene.  Det sier seg selv at en part med egeninteresse i en sak aldri vil vurdere bevis nøytralt.

Rettssikkerhet og rettferdighet blir allerede her bristende, særlig ettersom det er en myte at personen som eier abonnementet faktisk er den som har begått lovbruddet. Hvor mange av oss surfer egentlig på et abonnement som eies av oss selv? Surfing via biblioteker, skoler, bedrifter, naboens ubeskyttede trådløse nettverk og foreldres internettabonnement er bare et par eksempler hvor dette ikke er tilfellet.

I tillegg til alt dette kommer det grunnleggende prinsippet om personvern. Ved å koble en identitet sammen med en IP-adresse kan i prinspipp alt personen foretar seg på Internett bli synlig for den andre parten. Dette blir et problem det sekundet den andre parten ikke er en nøytral part. En viktig del av Internett og ytringsfriheten er muligheten til å skjerme seg selv mot represalier for å ha kontroversielle meninger.

En homofil person som ennå ikke har kommet ut av skapet vil kanskje søke seg til diverse fora på nettet – hvor han kan møte meningsfeller, diskutere sin egen legning, be om råd i forhold til venner og familie osv. Denne personens ønske om å være anonym forsvinner det sekundet en part i en rettssak mot personen faktisk kan koble disse to tingene sammen. Vi sier ikke at Simonsen Advokatfirma kommer til å drive med utpressing, men bare det at muligheten er der burde være skremmende for mange.

Veien videre

Datatilsynet har i utgangspunktet gitt Simonsen Advokatfirma denne konsesjonen som muliggjør deres innsamling av IP-adresser. De har etter Post- og teletilsynets vedtak varslet at de vil revurdere konsesjonen.

- Vår konsesjon gjaldt informasjon gitt til Politiet, ikke direkte til Simonsen. Dette var et problematisk vedtak for oss, og dette gjør det ikke lettere. Hvis det nå er slik at Post- og teletilsynet har åpnet opp for at navnene kan gis direkte til Simonsen om retten sier ja, er forutsetningene for konsesjonen vi ga endret, sa informasjonsdirektør hos Datatilsynet, Ove Skåra ifølge NTB.

Samtidig har det blitt vekket en bevegelse av mennesker som ønsker å få innsyn i Max Manus-dommen. På Twitter er merket #krevsvar allerede flittig i bruk, og flere har adressert spørsmål direkte til Jens Stoltenberg og Bård Vegar Solhjell som er flittige brukere av nettsamfunnet. Nå gjenstår det bare å se om noen politikere tør å stille opp for å pirke borti denne betente saken.

En prinsipiell sak som krever klarhet

Årsaken til at en sak unndras offentlighet er som oftest for å forhindre at bevis blir ødelagt. I og med at denne saken har vært så medieprofilert er det vanskelig å se hvordan åpenhet om utfallet fører til at bevis kan forspilles. Gitt at Simonsen Advokatfirma har funnet frem til rett IP-adresse burde det på nåværende tidspunkt ikke være noen nyhet for personen at denne kan bli trukket for retten – ergo har personen hatt flere måneder på seg for å kvitte seg med det som måtte være av bevis.

Vi mener altså at saken er så prinsipiellt viktig at det burde være et krav at offentligheten får vite utfallet. Merk at dette ikke er et krav om identiteten til en påstått lovbryter, men allmennheten trenger og bør få vite hvorvidt domstolen har påkrevd Lyse Tele å utlevere identitetsopplysningene.

Kategori: Artikler, Dokumentarer, Nyheter | 9 Kommentarer » RSS 2.0 strøm over kommentarer